The singer...

Det er julemorgen, dere, jeg har vært oppe i 4 timer allerede og akkurat nå kom Nick Cave på med sin versjon av Johnny Cash og Charlie Daniels' "The Folk Singer", som han kalte "The Singer" på albumet "Kicking against the pricks" i 1986. Jeg kan ennå huske lukten da jeg kjøpte den plata på Apollon i Bergen. Det lukter fortsatt godt av Grotte-Nico.

KAOSS 99 på samleplate fra Petroglyph Records

Jepp. Ikke bare har min nye låt, "List of shipwrecks in 1984" klart den usansynlige persen og få 2000 avspillinger på Soundcloud på under 2 uker, nå er den også med på en helt splitter ny, gratis samleplate fra flotte Petroglyph Records!

Albumet heter "The X-mas Compilation" og er ikke mere julete av seg enn at det altså kom ut til jul nå i år. Med et enormt spenn i geografi og musikkutforskning og en imponerende bredde er det 109 (!) flotte låter med ekspermimentell musikk fra hele verden på albumet, som jeg håper du koser deg masse med. Last ned hele albumet her.

En stor takk til Rune Martinsen og de andre på Petroglyph Records!

Ballade legges ned

Det er en trist dag for norsk musikk og det lille vi har av musikkjournalitikk i det lille, rare landet vi bor i. Ballade legges ned. Trist. Norsk musikk og ikke minst vi som er glad i å høre på den, skrive om den og ikke minst diskutere norsk musikk har mistet det aller viktigste stedet å gjøre akkurat det på.

Ikke så veldig mye mere å legge til annet enn at det merkeligste er at ingen helt vet hvorfor. Det eneste man vet er at det står i pressemeldingen fra Kulturdepartementet om opprettelsen av Music Norway. At Ballade skal legges ned. Men altså ikke hvorfor. Og som vanlig, også i kulturlivet er det politiske spillet som alltid en altfor stor nøtt for oss som ikke vet hvordan man spiller.

Ellers en fin kommentar fra kulturforsker og musikkentusiast Ola K. Berge på bloggen kulturpolitikk.no.

Jeg blir så trist at jeg må høre på denne.

Wordy rappinghood

Faste lesere av BLOGG 99 og andre vil vite at jeg er en stor nyter av gode coverlåter. Det viste seg blant annet i radioprogrammet mitt WASABI, hvor jeg åpnet hver eneste av alle de 722 sendingene med en coverlåt.

Aller best synes jeg det selvfølgelig er når coverartisten tar originallåta i en annen retning enn originalen. Det er svært sjelden at coverlåter som prøver å ligne på originalen er noe å skrive hjem om. Men i går så var jeg på julefest og da snakket jeg med blant annet en venninne som har en mann (hei Arne!) som har jobbet på den legendariske rockeklubben CBGBs i New York. Og han er venn med Chris Franz på Facebook. Og assosiasjonsleken satte i gang, så fra Talking Heads gikk jeg til Tom Tom Club og derfra til den glitrende låta "Wordy Rappinghood" og så endte jeg opp i feministversjonen av låta til Chicks on Speed! Ikke verst.

Så her er først låta i begge versjoner og så en liten dokumentar om hvordan låta oppsto, i et søtt besøk hjemme hos Chris og Tina Weymouth. Er du enig i at versjonen også er tøff?

Mørk låt fra KAOSS 99

Det begynner å bli en liten stund siden jeg la ut egen musikk her, så i all beskjedenhet, så her er en helt splitter ny låt fra KAOSS 99. "List of shipwrecks in 1984" er en mørk sak som sikkert er inspirert av den kalde vinteren utenfor studiovinduet. Og litt av en hit på Soundcloud! 676 spillinger på 3 dager! Det må være ny rekord for en Darkcore-låt fra Manglerud!

Enjoy, del og bruk som du vil!

How music works

Vidunderlige David Byrne! Mannen som står bak to av historiens aller flotteste musikkalbum, Talking Heads' "Remain in light" og "My life in the bush of ghosts" (sammen med Brian Eno) har skrevet en glitrende, innsiktsfull, spennende, oppsummerende, analyserende og helt sann (sic!) bok om musikken, livet, tilværelsen og musikkbransjen. Omtrent. Jeg kan ikke få anbefalt boken hardt nok.

Drit i formater, musikken vinner, sier han blant annet. Omtrent som meg her. Høm-høm.

I den endeløse rekken av gode argumenter, tanker og sitater, hva med dette, om musikk og kunstens natur og instrumentell og institusjonell elitisme. Det er vel fint på en tirsdag:

"... John Carey pretty much demolishes the idea that appreciating high art - and I am going to assume we can transfer his arguments concerning fine art to music - is inherently good for you. How, he asks, can anyone believe that art (or music) encourages moral behavior? He concludes that assigning moral acuity to those who like high art is generally class-based. "Meanings", he writes, "are not inherent in objects. They are supplied by those who interpret them. High art is that which appeals to the minority whose social rank places them above the struggle for mere survival." The fact that such art has no practial use - or none that is acknowledged - heightens its appeal. This line of reasoning leads him to the following conclusion about the art-builds-character attitude: "One is saying, "What I feel is more valuable than what you feel". In assuming that high art makes life worth living, there is an inherent arrogance toward the masses of people who don't partake of such forms... and an assumption that their lives are not worth as much, not as full. The religion of art makes people worse - because it encourages contempt for those considered inartistic." 

Although the idea is continually espoused that art is for all and that all can benefit from it, I wouldn't say that the presentation of art is entirely democratic. Though seemingly benign, too often it's a top-down version of culture. We want you all to look at it, and listen to it and appreciate it, but don't even think you could ever make it yourselves. Moreover, what has been deemed "real art" has nothing in common with the reality of your daily life. Twentieth-century British art critic Clive Bell wrote, "To appreciate a work of art we need to bring with us nothing from life, no knowledge of its ideas and affairs, no familiarity with its emotions". "Quality" works are said to be timeless and universal. People like Bell think that they would be good in almost any context. The Scottish Enlightenment philosopher David Hume insisted that an unvarying standard exists, and that " it has been universally found to please in all countries and in all ages". The implication is that great work should, if it is truly great, not be of its time and place. We should not be aware of how, why, or when it was conceived, received, marketed or sold. It floats free of this mundane world, transcendent and ethereal. This is absolute nonsense."

Utrolig godt å lese for en selvlært men entusiastisk støytronicamusiker!

Nick Cave og Den Store Forfatteren

Jeg aner ikke hvorfor, men hvor glitrende han enn måtte være så er det liksom ganske lett å glemme Nick Cave i hverdagen. Så her kommer en av hans kanskje mere ukjente låter, fra det ganske underkjente (selv om det rett nok vant MOJO Album of the Year i 2008) "Dig, lazarus, Dig!"-albumet. En klar kritikk til Den Store Forfatteren av Alt. Gud, som mange kaller ham, i mange forkledninger.

Panama Red

Og igjen, som alltid, takk til kjøre iPoden min, som aldri slutter å overraske i låtutvalget. Så her, på en lørdag ettermiddag kommer rett og slett supertrivelige og småglitrende New Riders of the Purple Sage, countrybandet fra den urbane syregjengen i miljøet med og rundt Grateful Dead på Haight-Ashbury i San Franciso. Jeg har kjent bandet godt siden 1984, og tenkte jeg skulle skrive om hvordan en annen gang. Så her er de med "Panama Red". Jerry Garcia er ute, men fine gjesteopptredener på albumet av Buffy Sainte-Marie og The Memphis Horns. Yi-ha!

Tunisisk-fransk popabilly!

Vær ærlig nå, hvor mange kvinnelige tunisisk-franske rockabilly-med-en-touch-av-Serge Gainsbourg-artister kjenner du egentlig til? Det som er helt sikkert er at Jacqueline Taïeb er den mest kjente av dem. Hun fikk en kjempehit i 1968 med en låt som handler om en jente som er forelsket i Paul McCartney, "7 heures de matin". Selv oppdaget jeg henne 45 år senere via Bod Dylans glitrende radioprogram "Theme time radio hour". Så her er hun til deg, kos deg!

99 Minutes # 28, fra Biosphere til Razika via Motorpsycho og Siri Nilsen!

Har du egentlig hørt Biosphere sin versjon av "Blue Monday"? Hvis ikke så har du sjansen nå. Låta finnes bare på en spesial-cd produsert for det britiske musikkbladet MOJO. Du finner den sammen med en haug glitrende norsk musikk i den siste utgaven av webradioprogrammet "99 Minutes". Her er Biopshere, Jaga Jazzist, Razika, Motorpsycho, Siri Nilsen, Needlepoint, Bel Canto Apotygma Berzerk, Frode Haltli, Amund Maarud og masse mere. Kos deg!

Javisst, dere: Afrocubism, Earth og Motorpsycho!

Det har jo egentlig vært altfor lite Afrocubism her på BLOGG 99. Så derfor, uten noe mere d(r)ikkedarer, her er deres nydelige og ekstremt sugefengende "Jarabi".



Og det har jammen meg vært lite Motorpsycho også. Så siden jeg akkurat nå sitter og jobber med neste utgave av "99 Minutes" så kan vi jo i anledning av at de er med der spille "The other fool" fra "Let them eat cake", den er vel ikke av deres mest spilte:



Og så, for å, elegant eller ikke, knyte alt sammen sammen så er dette låta jeg hører på akkurat nå mens jeg redigerer og jobber og skriver dette i en liten lagringspause, den nydelige og nesten endeløst vakre både i tid og lyd,  "A Multiplicity of Doors", fra Earth sitt nyeste album, "Angels of darkness, demons of light II". Grøss i vei!

This is the sound of The Members!

Det er litt for mange tilfeldigheter i Universet for tiden til at det er tilfeldig:

I forrige uke gikk jeg forbi Hard Rock Café i Universitetsgata. Det har jeg gjort en million ganger før, uten å kikke inn. Akkurat denne gangen gjorde jeg det. Og så at det hang en gitar på veggen det sto Billy Idol på. Og vil du tro meg hvis jeg sier at akkurat da valgte iPoden min å sette i gang "White wedding"? Jepp.

Og så, i natt, drømte jeg at jeg leste en artikkel om The Members, gjengen bak en av de for meg virkelig store og typiske sen-punk-tristesse-låtene fra britisk blokk-suburbia, "The sound of the suburbs" fra 1979. Låta var med på en kassett rett og slett kalt "Punk!" jeg kjøpte i England sommeren 1980. Nydelig Så der drømte jeg om The Members, da, at jeg leste artikkelen og så viste den til gutta i bandet og fortalte at dette må dere høre på. Og jammen meg, hva tror dere var den første låta iPoden spilte på kjøkkenet i morges? Det er 21 000 låter på iPoden min men det ble altså The Members.

What's next?

Rolo Tomassi - Fra Coltrane til Converge

Jepp, det går an. Leter du finner du store mengder innflytelser i den fengende, varierte og utfordrende og ikke minst spennende musikken til et av bandene de skriver mest om i den tunge musikkpressen i Storbritannia for tiden, Rolo Tomassi fra Sheffield. Med søskenparet Eva og James Spence i spissen er det bare å hive seg ut i 2012 enorme genrebredde- og kræsj! I følge Wimp er dette lyden av den perfekte blandingen mellom frijazz, mattehardcore og progressiv punk. Jepp. Sleng inn litt kraut og noen ørsmå spor av tidlig glitch også så nærmer vi oss. Er ikke genreleken morsom?

Opp og hopp!

Vil du vinne noe norsk musikk?

Jeg deler ut cd'er fra "99 Minutes" sine spillelister! Men fort deg, fristen går ut ved midnatt.

Skriv noe hyggelig på "99 Minutes" sin Facebook-side her, så kan du vinne.

Lykke til!

Her er musikk fra et av bandene i platehaugen:

99 Minutes # 27

Hvis det nå en gang er slik at du bare skal høre et halvtimes intervju med en norsk samtidskomponist i dag. Så vil jeg anbefale at du vier den tiden til Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. I dag er hun fortsatt Composer-in-residence på Huddersfield Contemprary Music Festival. Og i siste "99 Minutes". Hurra!

I tillegg til masse musikk av og med Maka Ratkje får du i "99 Minutes # 27" også høre Ida Jenshus, Oslo Sinfonietta, Cikada ensemble, POING, Frode Haltli w/Vertavo String quartet, Spunk, 1982 + BJ Cole, Karl Seglem, Kråkesølv, Ivar Grydeland og Enslaved.

Kos deg!

Saint Vitus - snart verdensdominans!

Ok, folkens, noen ganger må man bare innse at det finnes krefter på gang som er sterkere både enn deg selv og de internasjonale markedskreftene i musikkindustrien. For hva annet skal man kalle det når plutselig selveste Saint Vitus dukker opp nesten overalt?

Den passe behårede doomstonergjengen, som har spilt sammen siden 1978, ga nylig ut sitt 8. album, "Lillie: F-65", oppkalt etter "...a powerful downer back in the day and that Dave Chandler "...really had a thing for his downers.". Og så var det et svært intervju med dem i et gitarblad, så da følte jeg at jeg måtte støtte opp litt. Jeg er jo egentlig fortsatt en cd-kjøper, men de gamle cd-ene deres var ikke tilgjengelig, så da kjøpte jeg hele katalogen deres på iTunes.

Og så, da jeg nylig fikk meg en ny tatovering, kom det en kompis av tatovereren innom mens han holdt på på armen min, og han hadde en Saint Vitus-patch på skinnjakka si! Og som ikke det var nok, i forgårs, i byen, gikk jeg og hørte på "Lillie..." og rett utenfor Narvesen på Nasjonaltheatret kom det en ungdom gående med Saint Vitus t-skjorte og søt blondinekjæreste i armen! Jeg måtte stoppe dem og viste fram hva jeg hørte på, begge lo hjertelig, som jo metalfolk gjør.

Så, altså, hvis du vil ligge foran trenden, kjære bloggvenn, Saint Vitus er svaret! 

Her er Saint Vitus på Blå i sommer:



Og her er forresten låta de er oppkalt etter, fra det beste albumet til Black Sabbath:

Pink Floyd på sitt aller beste!

Jada, jeg vet at det sikkert ikke er så veldig mange som er enige i overskiften min her, men dette er altså svingende, riffbasert, uhyggelig, eksperimentelt, massivt, atonalt, rocka... Hva kan man ikke elske med "Interstellar Overdrive"? Hentet fra debutalbumet "The Piper at the gates of dawn" (1967). Høres friskt og nytt og relevant ut fortsatt i dag, hvor mye musikk fra 60-tallet kan du si det om?

The Very Best til Oslo!

Hurra, The Very Best kommer med ny plate! Hurra, The Very Best kommer til Oslo i desember! Der skulle jeg så gjerne vært DJ. Men, Ooopps, jeg har spillejobb da... Det blir sikkert en morsom fest, med sirkus i 3 etasjer!

Gratulerer og masse mengder med lykke til til den særdeles spennende og ganske så nye festivalen Gut Feelings! Masse spennende band og det er så tøft å prøve å få til en festival! Still opp, folkens, jeg skal...

Pangrieb

Siden jeg nå skal starte doom-band om 2 uker, hva med litt ukrainsk apokalyptisk doom metal? Narrow House er strålende, "A key to Pangrieb" er mørk og mektig. 4 $ har du råd til. Vær så god!

Hurra for The Savages!

Det er jammen meg altfor sjelden, at en gammel mann hopper i taket, spretter, gliser, hyler og pumper knyttneven på gutterommet! Men i går kveld skjedde det altså. Det er mange år siden sist.

Jeg har vært i London i helgen, og på flyet hjem var det bare å begynne på toppen i den massive bunken av innkjøpte musikkblader. Jeg er stort sett alltid fullstendig uinteressert i konsertanmeldelser, men i NME falt øynene plutselig på navnet på et spillested hvor jeg var DJ for mange år siden, 10 eller så, nemlig Electrowerkz, et kølsvart rockested i Islington omtrent. Så jeg måtte lese. Og det var en så hylende flott anmeldelse at jeg jammen meg måtte høre på bandet da jeg kom hjem.

Og der, kjære bloggvenner, vil du tro meg at i går kveld hadde jeg en opplevelse som kan sammenlignes med den gangen jeg hørte Pixies første gang. Det var akkurat som første gangen jeg hørte Bob Hund, Stranglers, Blondie, Iggy, Ramones, The Slits, Magazine, Rammstein, Kinks og en liten håndfull utvalgte band til. Noen som har noe som bare trenger noen sekunder på å treffe deg som en steinhard vegg...!

Mine damer og herrer, hjertelig velkommen til The Savages! Hvis ikke disse blir svære så skal jeg søren meg spise bassgitaren min!

Her finner du originalen av "Husbands", hør den først der. Og her er de på Jools Holland på BBC:



Les mere om dem i The Guardian, og her er hjemmesiden deres. Det er bare å kjøre på! Dette kan bli noe stort...

Tidenes aller beste plateanmeldelse?!

Ok, folkens, nå skal jeg prøve å holde et par tråder i luften samtidig her. Jeg lager musikk. Eksperimentell musikk, er jeg den første til å innrømme. Veldig eksperimentell musikk på grensen mellom abstrakt lyd og støy, innimellom. Eller deromkring. Noen ganger er det trommer med også. Som oftest gitar. Det har jeg stor glede av og innimellom når jeg spiller konserter så viser det seg, merkelig nok, at også andre har glede av det! Det gir meg masse energi og lyst og glede. Jepp. Hør gjerne masse av musikken min her.

Jeg spiller altså mye gitar, både abstraktstøygitar, metalgitar og rytmisk gitar. Og annen gitar. Gitar altså. Som faste lesere av BLOGG 99 har oppdaget så inkluderer denne gitarspillingsfascinasjonen også lesing av diverse gitarblader på engelsk. De er det veldig fint å lese for spilleøvelsen, teorien, utstyrsanmeldelsene o.l. Men som jeg også har påpekt tidligere synes jeg journalistikken i gitarbladene stort sett suger som en gammel sokk. Endeløse hyllest- og ja-intervjuer med middelaldrende, hvite bluesrockgitarister. Det historiske stoffet, plate- og videoanmeldelsene er det samme, en orgie i bukkende journalistikk, grisehylling av levende og døde hvite, middelaldrende bluesrockgitarister fra Rory Gallagher til Joe Bonamassa. Som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men hvor mange intervjuer om Les Paul'ene til Joe Bonamassa gider man egentlig å lese i løpet av et år? Alle platene får 5 stjerner og alle smiler bredere enn avstanden mellom de lengste båndene på gitarhalsen.

Men altså, når det da plutselig, fullstendig umotivert og helt uten sammenheng plutselig dukker opp en skikkelig SLAKT av et album, da må man jo lese! Som her om dagen, i nr. 358 av Guitarist. Guitarist har aldri anmeldt eksperimentell musikk før og de har aldri slaktet en plate før. Det gjør det uhyre spennende å lese. Og jammen meg klarer de å skrive kanskje Tidenes Aller Beste Plateanmeldelse/Slakt!

Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for å få en slik slakt på trykk i et blad! eg er altså sterkt misunnelig på den sveitsiske gruppa Sonar. Bare se på overskriften: "Dissonant experiments from intellectual jazz types"! Er ikke dette fantastisk vakkert, dere:

"Sonar: A Flaw of Nature, Ronin Rhythm Records: Dissonant experimentes from intellectual jazz types.

First, some history. Sixth-century BC philosopher Pythagoras helpfully discovered that musical notes could be translated into mathematical equations, not least when it comes to the length of corresponding strings. What comes next, obviously, is to tune all the guitars to C/F#/C/F#/C/F# (tritones, the most dissonant of all intervals, don't you know) and make 60 minutes of, er, sound from that. Displaying all the melodic ambition of RMS Titanic's foghorn, this interesting intellectual experiment lies similarly at the bottom of a perilous descent, accessible only to the truly committed. On the upside, you might be able to use it for meditation if neither Gregorian Chant nor whale songs refloat your sunken boat. Bemusing, and not in a good way."

For egen del vil jeg gjerne få legge til at Sonar og albumet ikke hverken er særlig eksperimentelt eller dissonant i det hele tatt, dette er egentlig ganske streit, med strenge rytmer og klare melodilinjer. Så hvor kjedelig musikk anmelderen ellers er vant til å høre på tør jeg ikke tenke på en gang. Men det gjør jo overhodet ikke anmeldelsen noe dårligere. Tusen takk, Guitarist, nå har jeg noe å strekke meg etter!

Du finner hele albumet til Sonar, A Flaw of Nature, på Bandcamp-sidene deres her. Interessant nok heter åpningssporet "Tromsø" (sic!). Lurer på hva historien er bak det? Uansett, her er de i sin fulle strukturelle dissonans. Not.



Hva mener du er tidenes beste anmeldelse? Og husk å passe deg for intellektuelle jazztyper da!

Sigvart Dagsland og jeg er for, men hvor er strømmemotstanderne?

Dette skrev jeg til Ballade i dag. Selv om det var et forsøk på å nå litt lengre enn lille BLOGG 99 så får jeg vel for skams skyld publisere det her også. Altså:

Aller først, en stor gratulasjon og mengder med lykke til til Klassekampen og dagens nye musikkbilag!

Det er en stor kulturell begivenhet i vårt bittelille land at en dagsavis satser på et helt eget musikkbilag, og det blir veldig spennende å følge det framover. Det var en stor glede å lese avisen til dagens tidlige frokost. Gratulerer!


Klassekampen åpner i dag blant annet med et langt intervju med Bugge Wesseltoft om hans forhold til strømming og digital distribusjon av musikk. Han er, som alltid, gjennomtenkt og god og saklig i sine argumenter. Det er spennende og interessant å lese. Klassekampen skal feire åpningsnummeret i kveld med fest og debatt om strømming og digital hverdag. 


Det viktigste siden gitarforsterkeren

Som jeg selv har påpekt flere steder, blant annet her på Ballade, så er jeg uenig både med Klassekampen og de fleste kildene deres når det gjelder strømming. Jeg synes Klassekampen ofte er overdrevent ensidig i sitt kildeutvalg når de dekker dette feltet. Som musikkentusiast mener jeg altså at Spotify, Wimp, Bandcamp, Soundcloud og lignende digitale nettjenester for og med musikk er det morsomste og viktigste som har skjedd musikken siden den elektriske gitarforsterkeren ble funnet opp. Hvorfor? Kort fortalt mener jeg at det har aldri vært lettere å finne god musikk enn i dag, at det aldri har blitt laget bedre musikk enn i dag og aldri har flere ønsket å lage musikk enn i dag. Kall meg gjerne romantisk, som Erik Hillestad tidligere har gjort, men jeg synes disse tingene til sammen er udelt positivt for musikken. At noen er uenige er selvfølgelig helt fint. Som musiker er jeg - ennå - ikke avhengig av å leve av salg og avspilling av musikken min. I en fin og spennende meningsunion er Sigvart Dagsland og et par andre enige med meg. 

Savner et svarMen så var det alle disse motstanderne da. I dag skriver Klassekampens musikkbilagredaktør Olav Østrem, i saken med Bugge Wesseltoft: "... Noe er i ferd med å gå skikkelig galt, tror Wesseltoft. Det er et synspunkt han deler med mange andre artister og musikkarbeidere". Mange andre artister og musikkarbeidere? Det kan godt hende det er sant. Men hvor er de, hvis de er så mange? Vi vet om noen, de er aktive på den ene siden i strømmedebatten. Erik Hillestad, Bugge Wesseltoft, Rune Kristoffersen, Erik Honoré og Susanna Wallumrød er mot strømming, eller i hvert fall i mot dagens forretningsmodell for strømmetjenestene. 
Jeg har tidligere på bloggen min, under overskriften "Musikere mot strømming?", spurt hvor de er, kollegene mine, alle de norske musikerne og musikkarbeiderne mot strømming. Uten å få et eneste svar. 


Hvor er dere?

Nå innser jeg selvfølgelig at en bitteliten entusiastblogg ikke er stedet å få svar på, så jeg spør igjen, på et litt større sted. Og jeg vil gjerne utvide både debatten og genrene litt. Hvor er dere, hordene av norske metal-, dubstep-, electronica-, pop'n'roll-, dancehall-, house-, hip hop-, støy- og folkemusikere mot strømming?
Og kan dere forklare meg hvorfor dere er mot?

Klappeforbud i Stavanger

En professor i musikk har i Stavanger Aftenblad gått blodhardt ut mot en gruppe konsertgjengere som i følge hans oppfatning av den klassiske musikkens krav til sitt publikum oppførte seg fullstendig feil i det nye Kulturhuset i byen. De klappet nemlig mellom satsene under den klassiske konserten. Det gjorde det vel neppe bedre for professoren at det fleste gjestene til og med var ansatte hos Kulturhusets sponsorbedrifter. Den strenge normative professorale pekefingeren sier blant annet: "Et verk skal oppfattes som et organisk hele og en enhet, og det skal ikke avbrytes av applaus før det er helt ferdig". Det er altså professor Arnfinn Bø-Ryggs mening. Sikkert en flott måte å få folk til å ta i bruk det nye Kulturhuset i byen på.

Jeg skrev en kommentar til dette både i Stavanger Aftenblad og i Ballades dekning av saken, så jeg får vel nesten gjenta den her:

For meg blir kontrasten spesiell stor fordi jeg leser "The rest is noise" for tiden, en bok som sikkert mange musikkinteresserte allerede har lest. Den handler om denne musikken, som noen kaller klassisk og noen kaller kunstmusikk og jeg ikke vet helt hva jeg skal kalle, og dens historie i det forrige århundre. Og jeg leser om framføringene av musikken til Mahler, Schönberg, Stravinskij, Varése og mange andre, fra en tid da denne musikken fortsatt betydde noe for veldig mange. Det var hyl, skrik, rabalder, personangrep, slåssing, skandaler, opptog og førstesidestoff i aviser og andre medier når noen skulle spille ny, spennende kunstmusikk. I dag er nesten - men selvfølgelig ikke all - all denne musikken stort sett blitt institusjonsmusikk, perfekt framført for perfekt kledde mennesker som klapper høflig i sine dyre og lukkede rom. Og altså med professorer som med streng pekefinger påpeker hvordan man vær så god har å oppføre seg mens man hører på musikken. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt lyden av slåssing og buing til Mahlers musikk. Du kan lese om det i "The rest is noise". For øvrig ligger det aller meste av min sympati i denne saken hos de stakkars menige sponsoransatte som forvillet seg inn på en klassisk konsert. De må ha følt seg ekstra lite velkomne tilbake etter at Aftenbladet påpekte i red. anm. at de nok ikke var "vante konsertgjengere".

Hurra. Det blir nok en fest å gå på konsert i Stavanger også i framtiden.

Diktatorpop

Jepp, dere, i dag skal vi snakke pittelitt om den altfor lite påfokuserte og i hverdagen kanskje helt-fullstendig-glemte-og-oversette subgenren i internasjonal popindustri: Diktatorpop.

Ofte brukt av diktatorer til å bygge nasjonale myter, noen ganger brukt av demokrater til å bygge myter. En av de mest imponerende prestasjonene i Diktatorpop-genren er selvfølgelig de uforglemmelige 6 operaene avdøde Kim Jong-Il skrev mellom 1964-66, og som alle, i følge offisielle kilder, er "...bedre enn alle andre i musikkhistorien".

Her er boken han har skrevet om opera, og her, kjære leser, er til og med en, muligens på grensen til litt overivrig, billedlig og tidsriktig framstilling av Kim Jong Ils operale geni, får vi anta, på originalspråket!



Og noen fikk kanskje med seg Vladimir Putin som plutselig sang Fats Domino på tv:



Genren har nylig blitt reaktualisert med dette glitrende klippet fra Turkmensk tv, hvor Turkmenistans selvutnevnte "livstidspresident" Gurbanguly Berdimuhamedow framfører sitt nyeste egenkomponerte verk, komplett med fallende snøfnugg i slo-mo. Se, nyt og måp:



Og for de som eventuelt måtte mene at hans gitarferdigheter ikke se helt ut som om de rimer overens med lyden de hører så er kanskje denne videoen minst like spennende:




ps. En stor takk til Ivar Dale.

"99 Minutes" # 26 - fra Moskus til Turbonegro

Jepp, det har allerede blitt "99 Minutes" nr. 26 i rekka!

Du er som vanlig hjertelig velkommen til å høre glitrende norsk musikk fra Turbonegro, Moskus, Eplemøya Songlag, Vreid, Blood Command og veldig mange flere! Lytt, del og elsk!

Du leser alt om "99 Minutes" her, du finner Facebookgruppa her og her er selve programmet:

"99 Minutes" # 25, fra Purified in Blood til Ragnhild Furebotten!

Så var augustutgaven av "99 Minutes" klar! Du er mere enn hjertelig velkommen til å dyve deg inn i strålende norsk musikk fra The Real Ones & Stein Torleif Bjella, The Good The Bad and the Zugly, Ragnhild Furebotten, Purified in Blood, Big Bang, 120 Days, Stian Westerhus, Ihsahn og mange mange flere!

Du leser alt om "99 Minutes" her, du finner Facebookgruppa her og her er programmet:

Piggtrådrockens fanebærere

Aftenposten - avisen som holder deg oppdatert på de kulturelle trendene - skriver i dag om "piggtrådrock". Når hørte du det ordet sist? Jeg tror det må ha vært på sent 70-tall, i forbindelse med Pelle Parafins Bøljeband på tv. Men i dag dukker det altså opp i en artikkel som handler om ambassaders historie som tilfluktssted for politiske asylsøkere, jf. Assange-saken i London. Aftenposten skriver om den panamanianske ditktatoren Manuel Noriega, som under USAs invasjon i 1989 rømte til Vatikanets ambassade.

Aftenposten: "... amerikanerne bombaderte ambassaden med "piggtrådrock" på høyeste volum. Operaelskende Noriega - samt hele ambassadenabolaget - fikk "Voodoo child" (Jimi Hendrix) og "You're no good" (Linda Ronstadt) på full styrke".

Piggtrådrockeren Linda Ronstadt altså. Hvis du skulle ha glemt hvor piggtrådete hun var så kan du se låta her:

Billy Joel: Kjøtt, kjøtt, kjøtt!

Massevis av kjøtt, tudorkostymer, ringbrynje og en bebartet Billy Joel! Er det noe som helst i dette platecoveret som ikke går an å elske?

Attila var metalduoen (!) Billy Joel og Jon Small i 1969-70, på henholdsvis orgel og trommer (akkurat som norske Russian AmCar Club, altså). De spilte sammen i bandet The Hassles men ga ut metalkjøttbandet Attila som duosideprosjekt. Etter albumet stakk Billy Joel av med kona til Jon.

Det selvtitulerte albumet (1970) deres har blitt kalt historiens dårligste rock'n'roll-album, på Allmusic.com:

"Attila undoubtedly is the worst album released in the history of rock & roll -- hell, the history of recorded music itself. There have been many bad ideas in rock, but none match the colossal stupidity of Attila."

I følge Billy Joel selv spilte Attila så høyt at folk gikk:

"End of the sixties, I was in a two-man group. We were heavy metal, we were going to destroy the world with amplification, we had titles like 'Godzilla', 'March of the Huns', 'Brain Invasion'. A lot of people think [I] just came out of the piano bar... I did a lot of heavy metal for a while. We had about a dozen gigs and nobody could stay in the room when we were playing. It was too loud. We drove people literally out of clubs. 'It was great, but we can't stay in the club'. 

Alle sitater fra Wikipedia.

Her er hele albumet på Youtube:



Vet du om noen album andre burdet vite om? Del dem her!

(Tusen takk til Laura Whitticase)

DJ 99: Club Kwassa Kwassa / Mixtape # 21

Denne la jeg ut på Mixcloud i dag! Kos, hopp, dans og smil deg i vei! Tung, tung dansing fra Afrika til Latin-Amerika og beyond!

DJ 99: Club Kwassa Kwassa! Mixtape # 21 by Dj 99 on Mixcloud

Hva skjedde med Fur Dixon?

Det er merkelig hva man husker. I den endeløse rekken av konserter, hva er "best", hva nå enn det måtte være? Tusener på tusener av dem, føles det som.

Noen av konsertene står selvfølgelig ut. Pixies som spiller hele "Doolittle" og "Surfer Rosa" og litt til i Glasgow for noen år siden, Underworld på Sónar i Barcelona-natten, første gang jeg så Bob Hund, Sepultura på Kalvøya, Black Sabbath i Roskildenatten, Kraftwerk, Rammstein på liten klubb i Berlin, The Dream Syndicate på NHH i -88, da jeg sang sammen med Beat Farmers på Hulen, to ganger, Tom Waits i -85... Men den konsertene jeg nok husker aller, aller best, den kanskje aller viktigste, er

The Cramps, på Betong (het det da allerede?), Chateau Neuf, mars eller april 1986. The Cramps har nettopp gitt ut "A date with Elvis" og er på turné med det albumet. Et av de aller viktigste bandene i min ungdom.

Lokalet er stappa og svett av forventning lenge før konsertene begynner. Så blir det mørkt. "Also sprach Zarathustra..." kommer på. En lyskaster på den lille scenen. Trommis Nick Knox kommer på, solbriller og sigg, begynner å spille den ene, karakteristiske, signaturrocka/psychobillyrytmen til The Cramps.

Og så: Ut på scenen kommer den nye bassisten, (Jenni)Fur Dixon, i latexstrømpeholdere, grønt hår, nesten bar overkropp, en stor sløyfe, tatovering - og det var ikke akkurat vanlig på Majorstua i 1986, oversminket i svart, rosa og grønt, storkjeftet tyggistyggende, hun vrikker på hoftene og jokker i vei en bassrytme i perfekt takt med trommene! Hurra! For en dame! For en kreasjon! Jeg hadde aldri sett noen ose så mye av sex, attrå og fullstendig uoppnåelighet noen gang før. Selv ikke da Poison Ivy sekunder senere kom på scenen kun iført gitar, et bastskjørt og kamskjell foran puppene. For en utsultet 19-åring var det en opplevelse for evigheten.

Så kom Lux Interior - RIP, gullamébukse og vinflaske. Låta de satte i gang med var en cover av "Heartbreak hotel". Selvfølgelig. Mayhem i 90 minutter! Hyl, bråk, glede og svette! Jeg kunne fortelle masse mere fra de første sekundene men det var altså de første sekundene med Fur som var temaet i dag. Her er hun fra samme periode:

Og jammen meg så er jo nettet slik at det er ingen grenser for hva som finnes av perler! Så her er The Cramps på samme turné, i Frankrike, sikkert noen dager før eller etter Oslo-konserten. Dere kan se den akkurat samme åpningen:



Og tv-opptak, England, samme turné:


Men altså, her om dagen tenkte jeg igjen på JenniFUR Dixon. Sliker nå hjernen, uten plan, bare assosiasjon og løse innfall. heldigvis. Hun fikk ikke være med lenge i The Cramps, det ble med den turnéen, noen måneder i 1986. The Cramps var liksom ikke helt komfortable med en bassist, det ble for streit for dem. Men Candy del Mar ble etterhvert værende en stund. Det er en annen historie. Her er hun, forresten:

Men det var en avstikker.

Jennifur heter nå Jennifer Dixon igjen og er fortsatt musiker og ser ut til å ha det supert og har tatt seg country- og folke-Americanamusikken i vold! Så flott! Slik kan altså verden gå. Sammen med partneren Steve Werner har hun en gitarduo, de kaller seg Fur Dixon, de har gitt ut flere album og spiller rundt og har flotte hjemmesider. Her er de:

Så nok en gang, tusen takk for den gang, Jennifer, lykke til med alt videre! Det er flott å se kontraster i ting. Hils Steve.

Tidenes aller mest pompøse setning!

Gitarblader er noen rare greier. Nerdete, javisst. Spesifikke, supert. Smale, kjempefint! Men også helt usannsynlig ekstremt konservative, anglosentrerte, mannlige, genresmale (gubberock, heavy, litt blues) og til det parodiske lite kritiske.

Jeg abonnerer på to av dem, Guitarist og Guitar World, og leser et tredje, Guitar Player nesten hver måned. I den siste utgaven av Guitar Player, septembernummeret, sklir sykofantien over i det fullstendig parodiske. Steve Vai har nemlig gitt ut nytt album. Så da stiller Guitar World opp. I tillegg til hele forsiden, klarer bladet å vie Steve Vai ikke mindre enn 28 helsider! De er fordelt slik: 14 sider intervju, 4 helsides reklamer m/bilde for diverse gitarprodukter som har hans navn, 2 sider til anmeldelse av hans nye "signatur"-forsterker og 7 sider til en fullstendig transkripsjon av en av låtene hans.

Og altså, språket da. Etter 46 år har jeg jo lest noen setninger. Og jeg har vel aldri lest noe mere pompøst og rompeslikkende enn denne. Her er hva "journalist" Alan di Perna blant annet skriver om det nye konseptalbumet til Steve Vai, "The story of light":

"His guitar conjures the epic bliss and vast unfolding vistas of spiritual awakening, the anguish of modern life's soulcrushing rat race, the terror of apocalyptic cataclysm and the heartbreak of betrayal".

Å herre...

Jaja. I intervjuet forteller han for øvrig noe... morsomt. Det er et langt og komplisert resonnement, men siden publikum/platekjøperne ikke tok spesielt godt i mot hans forrige album, del 1 av en trilogi som denne nye er del 2 av, så bestemte han seg like godt for at denne gangen å ikke ha vokal i låtene. Den indre og ytre spirituelle reisen ble kanskje for overtydelig. Men for de spesielt interesserte har Steve Vai lagt ved alle tekstene som omhandler den reisen som hovedpersonen gjør. Og de er på russisk! (Det er litt russisk vokal/framføring i noen av låtene også). Vai forteller at han tenkte seg godt og lenge om før han valgte hvilket språk de skulle være på. Men han reiser jo mye, så han kan mange språk:

"I know the dynamic of varius languages. Italian's very romantic. Italian sounds like music. French has this exquisiteness to it, but it has a feminine nature, too. No offense to those masculine french guys! So I went through all of these languages in my head and one of them I almost went with was Norwegian; it's a very angular language. But I really love russian".

Så ingen Steve Vai-plate med dype tekster på norsk altså. Fillern.

Meshuggah-huggah-huggah

Flott, lang og spennende featurereportasje i siste nummer av Guitar World, hvor vi følger Meshuggah på konsert i LA. Det går an å lage flott journalistikk i nisjeblader også.

Visste du for eksempel at det har oppstått en etterhvert ganske livat subgenre i moderne metal hvis navn er et forsøk på å etterligne lyden av gitar-tsjugginga til Meshuggah? Genren heter djent, og her finner du en spennende artikkel om genren i en såpass stor avis som The Guardian.

Djent i vei, her er Meshuggah fra deres siste album, "Koloss":

11 Elvis-favoritter

I mange år hadde jeg en hel vegg med Elvis-effekter, fra det offisielle Elvis-frimerket, til faksimile av førerkortet hans, musematte og blikkopi av en glemt filmplakat. Det var nok før kjæreste.

I dag er det 35 år siden Elvis døde. Hjelp, er det så lenge siden? Jeg husker det veldig godt. Jeg var 11 år og gikk med avisen. Vi hadde en avissentral i Niels Juels gate, nesten nede i krysset ved Frognerveien. 3 klasser over meg gikk en vi kalte Snusen, for han hadde bart, brylsveis, svart skinnjakke med påsydde Elvis- og rockemerker. Han snuste og hadde til og med kjæreste! Og Snusen elsker Elvis. Jeg husker at jeg en gang var hjemme hos ham, så på rommet hans med Elvisplater overalt og hørte på Elvis. Han bodde i Holtegaten eller deromkring. Vi var glade i Snusen. Han kom gråtende på jobb den dagen. Elvis er død, sa han. Og gråt. Så Snusen fikk klem. Hvis du leser dette, Snusen (hva het du?), så vit at jeg tenker på deg i dag også.

I dag er det altså 35 år siden den dagen. Takk til venn og bloggkollega Erik Valebrokk, som minte meg på dette. Det er ikke meningen å gå ham helt i næringa, men her er mine 11 Elvis-fvorittlåter, i tilfeldig rekkefølge. Enjoy. Levis elver!

Guttorms 11 Elvis-favorittlåter på Wimp.

Du kan jo fortsatt "Høre på denne"!

Klassekampen mimrer i dag over platebutikken. Såvidt jeg kan skjønne mener de at den er død og at det er leit og skribenten avslutter med "Nå er det slutt. Ikke på musikken. Men på at det står en fyr bak disken og sier: "Hør på denne!"." 

Jeg har selvfølgelig all mulig forståelse og medfølelse for at vedkommende skribent, som skriver at han har mistet jobben sin på Norsk Musikforlag (ble lagt ned i sommer) er mere enn lei seg for å ha mistet jobben. Men det er vel dessverre slik, da, at ikke mange nok i Norge eller Oslo er interesserte nok i å gå i butikk for å kjøpe klassisk musikk på cd eller andre formater. Og jeg kan jo skjønne at de hadde et kundeproblem hvis de, som han skriver, mente at Andrea Bocelli ikke ble ansett som flink nok til å til å bli sortert som "klassisk" musikk (hva nå enn det måtte være?) i platehyllene deres. For et misforstått snobberi. Og kanskje en av grunnene til at man ikke solgte mange nok plater.

Men, altså, platebutikken er da overhodet ikke død, hverken den fysiske eller virtuelle? I Oslo finnes det fortsatt flere platebutikker. Platekompaniet har flere filialer over hele byen. Der er de riktignok ikke så veldig flinke til å si "Hør på denne", men går du på Tiger, Big Dipper, Bare Jazz eller Neseblod så får du da mere enn strålende tips til hva du skal høre på. Og så har du jo endeløse rekker på endeløse rekker av virtuelle "fyrer bak disken" som på nett, på blogger, strømmekanaler, nettmedier, webcaster, musikkbutikker, sosiale medier og masse mere står og roper "Hør på denne!" så høyt de bare kan! Je har aldri oppdaget og fått tilgang til så mye musikk som i dag, nettopp på grunn av alle de som står og sier "Hør på denne!". Dere skal ha millioner tkk, alle sammen! Klassekampens skribent - og alle andre som er interesserte i "klassisk" musikk - er hjertelig velkomne til å oppdage internettet. Jeg tror dere vil oppdage at det finnes ganske så store mengder musikk der.

Siden jeg jo er nettopp en av disse fyrene som roper "Hør på denne!" i flere kanaler, for eksempel her på BLOGG 99, så kan jeg jo for eksempe fortelle deg om i går kveld. Da satt jeg og så på episode 5 i sesong 4 av "Breaking Bad". En av mange fine ting med den serien er at de er ekstremt flinke og kreative med musikken der. Du kan til og med høre The Knife i en amerikansk tv-serie! Og plutselig kom denne glitrende låta med fransk-chilenske Ana Tijoux. Hør på "1977". Hør på denne!



Og skulle du få lyst til å høre mere er det bare å følge med på BLOGG 99. Her er en miks jeg laget til det engelske nettradioprogrammet FLOMOTION tidligere i våres, da jeg skulle til London for å spille på en klubb der. Masse fin og rar og spennende utenom-musikk der. Hør på DJ 99 og "All The Way From Manglerud", dere! Var det høyt nok?

DJ 99 All The Way from Manglerud Mix by Dj 99 on Mixcloud

Fin kømusikk

Det er jo jammen meg ikke ofte man kan si men i dag ble jeg stående fast i 20 min i kø på vei mot Alna og den nye plata til Astrïd er definitivt en av de aller fineste stå-i-kø-platene jeg noen gang har hørt. "High blues" er ute på Rune Grammofon nå og om dette er post-postrock eller neo-post-postrock aner jeg ikke, men stille og energisk og statisk var det. Akkurat som køen.

Enjoy!

No dick!

Sånn i ettertid kan det vel virke kanskje på grensen av både sært og infantilt, men senvinter og vår 1987 var altså dette en av de aller viktigste låtene i livet mitt. "No dick"! Endelig har det blitt lagt ut bilder av Pajama Slave Dancers på konsert. Og for et sjokk å se at de faktisk så ut som collegestudenter, til og med i dress!

Men altså, her er "No dick", som jeg kunne helt utenat og gaulet på hvor jeg enn gikk, i en konsert fra 1986. Helt riktig energi!

Du kan for øvrig laste ned all musikken Pajama Slave Dancers noen gang ga ut, 4 album i alt, helt gratis på hjemmesiden til en av dem, Dave Rexford. Den siste ble til og med produsert av Joey Santiago fra Pixies!

Nesten-Sepultura

Her kommer rett og slett en sinnssyk tøff låt! Bortsett fra vokalen så ligner det rett og slett på Sepultura anno "Roots" innimellom! Yoho! Takk iPod. Takk Pulkas.

Talking Heads, baby og radio

Jeg savner veldig å lage radio. Det er vel faget mitt, kan man si, og det jeg har gjort mest her i verden. Det er 27 år siden jeg en dag ringte Radio Nova, sa hei, og 2 dager etter hadde jeg mitt eget radioprogram. Fungerer det sånn fortsatt, tro?

I 1985, flere år før Notodden og lignende oppmerksomhet rundt genren, var det å spille blues noe av det mest kontrære man kunne gjøre, så det ble bluesprogram. "Morrablues", egentlig etter WASABI-modell, sånn i ettertid. Det ble fort flytting av programmet til RadiOrakel, bare 2 eller 3 sendinger på Nova. Og så ble det radio. Hver dag. Resten. Avbrutt av et par år på tv. Så radio igjen.

Hvis jeg fortsatt hadde laget FM-radio hadde jeg i dag fortalt deg om den fine morgenen min, i 5.30-tiden, der jeg sammen med de andre fuglene som koser seg i kirsebærtreet vårt gir morgengrøt til minsten på 7 måneder og far drikker kaffe og hører på musikk på anlegget via min supre lille, men store iPod som har så mange tusen låter i random rekkefølge i seg.

Plutselig smeller det til med en ny lyd, et funkliknende men allikevel ikke funkgitarriff på vei opp, trommer som slår uregelmessig men svettende rytmisk, en bassgang som jobber den andre veien enn gitaren, korte, intense messingstøt som forsterker drivet, funken, gassen, punken, Afrika, science fictionfølelsen og jeg skvatt til og ropte, mest for meg selv, og smilte og hikket og takket iPoden for å ha gitt meg en av mitt Livs Låter. Og så tenker jeg at jammen meg, den låta og den åpningen og den produksjonen og den vokalen og alt, absolutt alt i den låta og det albumet, det høres akkurat like friskt og rart og uforståelig og spennende og ugjennomtrengelig og sprengende og sylferskt ut akkurat i dag som den gangen jeg hørte låta aller første gangen for 32 år siden. Hadde den kommet ut i dag hadde det vært overmoderne musikk. Hvor mye musikk kan du si akkurat det om?

Høsten 1980 var jeg 14 år, sprenghormonell, utilpass, med mentale kviser og voksesmerter som alle andre 14-åringer. Jeg gikk i 9. klasse, hadde nettopp flyttet, en familieavgjørelse jeg overhodet ikke var fornøyd med, jeg var rar og hørte på merkelig musikk (metal, punk, synthmusikk, no wave, AOR og alt annet som var annerledes og rart), fortsatte på skole i byen hvor jeg ikke hadde det spesielt godt og jeg var på desperat jakt etter nye venner, nye følelser og nye lyder. Så en dag leste jeg en anmeldelse av en ny plate i Puls, som jeg selvfølgelig leste helt obsessivt. Puls var et musikkblad i gamle dager, for dere eventuelle unge lesere. Det eneste på norsk i en medieverden så og si uten musikk. Sånn jeg husker det i dag var det en flere siders meget rabulerende stående applaus til et mesterstykke av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før. Anmeldelsen var full av ord jeg ikke skjønte, namedropping uten referanser og musikkoblinger jeg ikke ante om, fra Afrikansk polyrytmi til New Yorksk postpunk, men jeg ble så grepet av entusiasmen og tonen og beskrivelsene i anmeldelsen at jeg husker tydelig at jeg bare måtte høre den plata. Jeg måtte finne ut hvordan musikk som kunne føre til en sånn eksplosjon av rare ord og føleser kunne høres ut.

Så jeg spinket og sparte og samlet sammen småpenger i noen uker, jeg kan huske at jeg hoppet over noen tipakninger med Rødprince, til og med, for å få råd til å gå på Electric Circus og høre på Talking Heads og "Remain in Light".

Jeg skal ikke en gang prøve å beskrive følelsen av å høre "Remain in Light" for aller første gang. Ihvertfall ikke i dag, kanskje senere en gang. Det var det rareste jeg noen gang hadde hørt. Jeg skjønte ingenting. Virkelig. INGENTING! Og det var det absolutt tøffeste jeg noen gang hadde hørt. Aller tøffeste! Fortsatt, 32 år etter, får jeg altså gåsehud, spontahopp med innlagt glis og svettetokter på innsiden av håret når "The Great Curve" begynner. Som den gjorde i morges.

Jeg kan ikke en gang få begynt å takke alle som var med nok. Men jeg registerer, morsonmt nok, at jeg nå har skrevet to innlegg på rad hvor Brian Eno er involvert, og det er bare en måned til han kommer til sin egen festival i Norge. Synkronisitet, kaller man det visst.

Og når jeg nå her gir deg "The Great Curve" i 2 versjoner, så ber jeg deg rette en ekstra liten takk til Adrian Belew, gitaristen som på mystifistisk vis, helt sikkert i samarbeid med Eno, klarte å koble gitaren sin til en synth for å lage de over- og utenomjordiske lydene som kanskje er en gitarsolo men som mest sannsynlig ikke er det. Hvem vet egentlig? Fortsatt ikke jeg.

Og jeg lager ikke FM-radio.

Original, fra albumet:



Og så, live i Roma, 1980:

Lemmy og Eno!

Jeg koser meg fælt med Lemmys selvbiografi i disse dager, "White Line Fever" (hva annet kunne den hete?)! Selv om medforfatter Janiss Garza ikke er den skarpeste pennen i verden er det stor humor og kjærlighet å lese om den kosmiske hardrockerens seiling gjennom dop-, dame- og rocklivet.


Og han har jammen meg vært med en stund. Visste du for eksempel at Lemmy og Brian Eno har laget plate sammen? De er begge med på hele soloprosjektalbumet Captain Lockheed til Robert Calvert fra Hawkwind fra 1974. Albumet heter "Captain Lockheed and the Starfighters" og i boka kan du lese hele historien om hvorfor det ble hetende det. 

Så der er det altså bare å se for seg preambientkongen, som fortsatt brukte fødenavnet  Brian Peter George St John La Baptiste De La Salle, dunke i vei på synthene sine mens den høyeste - på flere måter - bassisten i rocken grunget i vei på lav streng. Det går fint an å høre slik vakker og passe røff proto-punk i dag også, kos deg med "Right Stuff" og tenk tilbake på en sikkert nyelig studiosession.




Og som en ekstra bonus, her er en flott konsertfilm med Lemmy som synger "Silver Machine" (som endte helt på 3. plass på hitlistene i Storbritannia) i Hawkwind!