Hva skjedde med Fur Dixon?

Det er merkelig hva man husker. I den endeløse rekken av konserter, hva er "best", hva nå enn det måtte være? Tusener på tusener av dem, føles det som.

Noen av konsertene står selvfølgelig ut. Pixies som spiller hele "Doolittle" og "Surfer Rosa" og litt til i Glasgow for noen år siden, Underworld på Sónar i Barcelona-natten, første gang jeg så Bob Hund, Sepultura på Kalvøya, Black Sabbath i Roskildenatten, Kraftwerk, Rammstein på liten klubb i Berlin, The Dream Syndicate på NHH i -88, da jeg sang sammen med Beat Farmers på Hulen, to ganger, Tom Waits i -85... Men den konsertene jeg nok husker aller, aller best, den kanskje aller viktigste, er

The Cramps, på Betong (het det da allerede?), Chateau Neuf, mars eller april 1986. The Cramps har nettopp gitt ut "A date with Elvis" og er på turné med det albumet. Et av de aller viktigste bandene i min ungdom.

Lokalet er stappa og svett av forventning lenge før konsertene begynner. Så blir det mørkt. "Also sprach Zarathustra..." kommer på. En lyskaster på den lille scenen. Trommis Nick Knox kommer på, solbriller og sigg, begynner å spille den ene, karakteristiske, signaturrocka/psychobillyrytmen til The Cramps.

Og så: Ut på scenen kommer den nye bassisten, (Jenni)Fur Dixon, i latexstrømpeholdere, grønt hår, nesten bar overkropp, en stor sløyfe, tatovering - og det var ikke akkurat vanlig på Majorstua i 1986, oversminket i svart, rosa og grønt, storkjeftet tyggistyggende, hun vrikker på hoftene og jokker i vei en bassrytme i perfekt takt med trommene! Hurra! For en dame! For en kreasjon! Jeg hadde aldri sett noen ose så mye av sex, attrå og fullstendig uoppnåelighet noen gang før. Selv ikke da Poison Ivy sekunder senere kom på scenen kun iført gitar, et bastskjørt og kamskjell foran puppene. For en utsultet 19-åring var det en opplevelse for evigheten.

Så kom Lux Interior - RIP, gullamébukse og vinflaske. Låta de satte i gang med var en cover av "Heartbreak hotel". Selvfølgelig. Mayhem i 90 minutter! Hyl, bråk, glede og svette! Jeg kunne fortelle masse mere fra de første sekundene men det var altså de første sekundene med Fur som var temaet i dag. Her er hun fra samme periode:

Og jammen meg så er jo nettet slik at det er ingen grenser for hva som finnes av perler! Så her er The Cramps på samme turné, i Frankrike, sikkert noen dager før eller etter Oslo-konserten. Dere kan se den akkurat samme åpningen:



Og tv-opptak, England, samme turné:


Men altså, her om dagen tenkte jeg igjen på JenniFUR Dixon. Sliker nå hjernen, uten plan, bare assosiasjon og løse innfall. heldigvis. Hun fikk ikke være med lenge i The Cramps, det ble med den turnéen, noen måneder i 1986. The Cramps var liksom ikke helt komfortable med en bassist, det ble for streit for dem. Men Candy del Mar ble etterhvert værende en stund. Det er en annen historie. Her er hun, forresten:

Men det var en avstikker.

Jennifur heter nå Jennifer Dixon igjen og er fortsatt musiker og ser ut til å ha det supert og har tatt seg country- og folke-Americanamusikken i vold! Så flott! Slik kan altså verden gå. Sammen med partneren Steve Werner har hun en gitarduo, de kaller seg Fur Dixon, de har gitt ut flere album og spiller rundt og har flotte hjemmesider. Her er de:

Så nok en gang, tusen takk for den gang, Jennifer, lykke til med alt videre! Det er flott å se kontraster i ting. Hils Steve.