onsdag 28. oktober 2009

KAOSS 99 slipper sitt debutalbum!


Så var den flotte dagen kommet!

For rundt et år siden begynte jeg ordentlig å leke med tanken på å lage litt musikk. Jeg kjøpte noen rare boksinstrumenter, begynte å lodde litt, laste ned digitale redigeringsprogram, prøve og feile masse, rote med kabler, kjøpe enda flere altfor dyre, rare oscillatorer og synther og annet på eBay og plutselig en dag, før jul i fjor, sto jeg på Hausmania og hadde min aller første konsert! Tusen takk til OK Computer, som har hengt med siden.

11 konserter og mye rar og fin Støytronica og kabelkaos og annet senere står jeg plutselig her med det man jo kaller en debutplate, gitt ut på eget selskap, STUDIO 99! "HVIT KANIN" er et 43 minutters konsertopptak gjort i et lokale på Grønland t-banestasjon for 2 uker siden. Mange kikket innom på vei til og fra t-banen. Konserten var en del av det flotte prosjektet WHITE RABBIT (derav albumnavnet), som du kan lese mere om på http://anitahillestad.org/prosjekter/21/

"HVIT KANIN" kommer bare ut digitalt, som et gratis nedlastbart MP3-album. Du er hjertelig velkommen til å høre på og laste ned "HVIT KANIN".

Du finner både lyd og cover her: http://www.easy-share.com/1908265676/KAOSS 99 HVIT KANIN MP3 + Cover.zip

TAKK!

"Hvit Kanin" - KAOSS 99 LIVE, Grønland t-bane 091013, album kat. nr. STUDIO 99 MP3-001 by Kaoss 99

tirsdag 27. oktober 2009

Bloggonomien funker!


Og da er det altså bevist - den nye Bloggonomien fungerer! For rett etter at forrige innlegg, om Gram Parsons og Beat og sånt ble publisert, fikk jeg en sms fra en god venn som sa tusen takk for at han husket omtrent det samme, og som gjorde at han ble så inspirert at han i ettermiddag droi rett hjem og lastet ned New Riders of the Purple Sage sitt selvtitulerte debutalbum! Hører dere, plateindustri, vi fungerer! Noen tjente penger i dag!

Bortsett fra meg, da...

Løpetid


En gang, da jeg var liten, eller ung, var vel ordet, fantes det et musikkblad som het Beat i Norge. Jeg var, som de aller fleste andre musikkinteresserte, fast abonnement gjennom hele ungdommen og tidlig voksendom, til det gikk inn. Det var arrogant, snobbete, tidvis infamt og alltid skarpt mot de aller fleste, ihvertfall de som de ikke likte, både musikalsk og personlig og annet. Innimellom var det helt uleselig for oss som ikke var blant de "riktige" med høy internfaktor og smaksspark i spinnende retninger. Men det var et musikkblad drevet av entusiastiske personer som brant for det de drev med og skrev om og de elsket musikken. Takk og pris for det. Det kom gjennom på sidene.

Hvorfor skriver jeg om dette og hvorfor tenkte jeg plutselig på Beat for første gang på sikkert 25 år? Jo, fordi jeg var ute og jogget for et par dager siden. Min trofaste iPod (hvis det finnes en Gud for joggere, er jeg forresten overbevist om at Han var tilstede da iPoden ble oppfunnet. 7638 låter passer inn i en liten lomme på armen. Herremin, tenk tilbake. På slutten av 70-tallet, før Walkman'en kom - som jeg uansett ikke hadde råd til - så tok jeg en hel kassettspiller, jeg må gjenta, en HEL KASSETTSPILLER - på innsiden av jakken, bandt den rundt magen med et belte. Hvorfor? Fordi min bestefar på en jobb hadde funnet en enkelt plugg med ledning til å putte inn i øret med minijack-stikk, altså passet den inn i kassettspilleruttaket. Så der satt jeg, på trikken eller på vei til skolen, med 7 kg innenfor jakken og en spinkel liten hvit ledning stikkende ut med en plugg som såvidt gikk inn i øret og hørte MOBIL MUSIKK (i like spinkel mono, helt uten bass) og var Verdens Tøffeste Mann! Jeg mener også å huske at jeg hadde den med på Urraklubbens skiutflukt til Norefjell og altså sto på ski ned slalombakkene med den, med Blondie og Black Sabbath på fullt! Fullt var altså ikke særlig høyt. Men alt dette husker jeg også fordi jeg husker godt at jeg var i den platebutikken som lå inne i en bakgård i Skippergata og brukte bursdagpenger til å kjøpe Tubeway Armys (Gary Numan) debutplate på kassett. Og den hørte jeg på kassettspilleren i innerlomma. Så kom Walkman'en, og jeg jobbet en hel sommer for å få råd til min første. Men det var verdens lengste avsporing. Tilbake igjen:) var selvfølgelig med, innstilt på sedvanlig random, og der jeg løp ned gjennom skogen mot Østensjøvannet, kom plutselig en låt som fylte meg med et stort, varmt minne. et minne som var så billedlig og bokstavelig at det var nesten som å være der igjen, tilbake i 1985.

Jeg var ung mann med overdreven musikkinteresse og jobb på Nordens Største Bokhandel, Tanum på Karl Johan. Jeg bodde i rocke- og ølkollektiv på Nordstrand og tok til meg alt som lå rundt meg. Og i det som kanskje var et julenummer eller noe sånn av Beat var det en fantastisk spennende artikkel om en glemt mann som definerte grenseoppgangene mellom country og rock den gangen i overgangen mellom 60- og 70-tallet. I dag er det rart å tenke på at det finnes en tid hvor Gram Parsons var "glemt", men dette var altså i 1985, lenge før cd'ene og gjenutgivelsenes tid og det var fortsatt bare 2-3 platebutikker i Oslo. Musikk var noe for spesielt interesserte, ikke noe som var overalt, på tv, nett, i radio, i avisene, overALT! Men denne vidunderlige mytebyggende artikkelen om den unge rockerebellen som sprengte countrygrenser og kledde seg som en dårlig Elvis og laget låter om knust kjærlighet som ingen siden Hank Williams og som drakk seg i hjel og som vennene hans stjal liket til og brant i ørkennasjonalparken Joshua Tree, den brant seg fast... Wow! Det er fortsatt en av de flotteste artikkelene jeg har lest, uansett genre, og der sto jeg, med et ropende behov for å høre og finne musikk av denne mannen umiddelbart! Men det var ingen vits i å gå i platesjapper, GP fantes ikke der. Men, så, fra venstre, hvem dukket opp, om ikke herlige Kræstian på Tanum, dansken som var sjef for utenlandsavdelingen, med 3 små tripp-trapp-tresko-døtre og lang fortid som musikkhippie. "Jeg har selvfølgelig alle platene hans, skal jeg lage en kassett til deg?". Og han slang på litt New Riders of the Purple Sage og Flying Burrito Brothers i samme slengen. Og jeg kunne ta med meg Gram Parsons ut i livet.

Tusen takk, Kræstian (hva skjedde med deg?)! Og takk til Beat! Alt dette kom altså til meg i det GP slo an de første tonene på "The New Soft Shoe" fra "GP" (1973) i skogen ned mot Østensjøvannet i øret mitt i oktober 2009. Og her løper jeg rundt i skogen 25 år etterpå og kan huske hver lukt rundt meg da jeg leste artikkelen og den skarpe kilingen i magen og det utrolig spennende stoffet som åpnet så mye. Og så tenker jeg på hvor trist det er at det ikke finnes noe plass til sånt i Norge i dag. Hvor er journalistikken som får en annen til å løpe litt ekstra fort om 25 år og tenke tilbake og takke for at man oppdaget for eksempel Pilemil eller noe annet? Jada, det finnes Blogger og nett og fanziner, vi kan høre på et og annet radioprogram og laste ned mixtaper, men den store, brede, entusiastiske musikkjournalistikken? Død i Norge. Dessverre. Vi kan lese MOJO og MixMag og annet, men på norsk får vi det ikke. Synd.

Men det var en flott løpetur.

fredag 23. oktober 2009

Flott Mix!


Det er alltid hyggelig å kunne trekke BLOGG 99s gode lesere og lyttere i retning av andre gode musikkmennesker. Jørund Skaug, kjent fra bl.a. Palace of Pleasure og Radiorådet på NRK er en av dem. Jørund lager det strålende musikkprogrammet "Supersonisk Sommer"RadiOrakel, og i den forbindelse lager han flotte musikkmikser i BLOGG 99s ånd. Du finner dem på siden hans på Soundcloud, og kan der både laste dem ned og lese låtliste. Her er "Supersonisk Oktoberfest", den aller nyeste!

Supersonisk oktoberfest by jskaug

onsdag 21. oktober 2009

Tipsoppsamlinger...


Bandet med esken heter Euzen. Les mere om dem nederst!

Så er det på tide med noen oppdateringer fra tipshaugen igjen! Og hvis du skulle synes det var litt ujevn utlegging av innlegg på BLOGG 99 så har jeg abre et ord: Oppussing! Nok om det.

Jeg har brukt mye tid de siste ukene - igjen - på å oppdatere meg på soniske bidrag fra Bob Dylans vidunderlige radioserie "Theme Time Radio Hour". Og for å gjøre det ekstra forvirrende, er det minst 3 plateselskaper som gir ut helt parallelle samlinger fra radioserien. Så hva gjør da en stakkar me Wasabihjerte og lommebok som ligger i knestående og skriker etter årets skatteoppgjør? Det er vel egentlig bare ett svar på det: Kjøper alle! Ace-serien har jeg skrevet om før, i tillegg har du den fra Chrome Dreams, som nå er oppe i 3 utgaver og så den som dumpet ned i kassa for et par dager siden, fra 101 Distribution. Hva skal man si, annet enn et rungende JIPPI! Mannen har en iPod mere misunnelsesverdig enn... min egen! Og det hadde jeg ikek trodd jeg skulle si. Noen gang.

Litt hardcore-old-skool-smooth-følelses-folk fra Nordøst-England? Mmm. Du får dem ikke bedre enn søstrene Unthanks fra Newcastle, som etter å ha blitt Mercurypris-nominerte for sitt debutalbum "The Bairns" nå er tilbake med nytt navn, Unthanks, og nytt album "Here's the tender coming". Bonnie!

Jeg har egentlig aldri helt skjønt den derre "nye" såkalte nu-disco'en. Lange låter med balearisk mood og discotrommer. Ok. Gjerne det. Men aldri fot. Før jeg helt sånn plutselig og tilfeldig (49,50-kurven på PK, som alltid) kom over "Yearbook 2", en samling med remikser gjørt av det svenske bandet/produksjonskollektivet Studio. Og endelig: Heeerrrlliiigg! Lange, episke, oppbyggelige og oppbyggende, svingende tromme- og sus-mikser av alt fra Shout Out Louds til Rubies og Kyle (!). Nydelig rett og slett og passende til ethvert sett, privat eller annet. Rasmus Hägg er hovedmannen. Hei, Rasmus!

Og siden vi er i Skandinavia, må vi ikke glemme vårt egentlige broderfolk i sør. Dansk-norske Euzen er ute med sitt debutalbum, "Eudamonia", og med det tusen takk til vokalist Maria Franz, somer norsk, som rett og slett har fulgt BLOGG 99s oppfordring om å sende inn plater til omtale her! Takk, Maria! Og det er altså ikke bare derfor jeg skriver, altså. For "Eudamonia" er en flott og spennende plate, dette lover veldig godt for et debutband! Eksperimentell, progressiv electronica skriver de selv på hjemmesiden sin. Jeg kunne el ike sagt det mere upresist selv. Og det er fint. Her er impulser og lyder fra de aller fleste steder, melankolsk og rytmisk og spennende produksjonssammensydd av folk som har hørt mye på Kate Bush, Sorten Muld, Björk og Archive. Jeg vil se dem live, jeg vil se dem her, hvem får dem hit?!

lørdag 17. oktober 2009

Vinn en 7"! Men er det verdt det?


BLOGG 99s favoritt nu-folkie, James Yorkston, annonserer på sin MySpace-side at han er villig til å gi folk som kommer på ALLE konsertene hans på den pågående turnéen - som startet i forgårs og foregår i "Aberdeen, then Glasgow, Cupar, Edinburgh, Newcastle, Liverpool, Leeds, York, Manchester, Bristol, Cardiff, Bangor, Reading, somewhere near the Baltic sea, London & Brighton" - en HELT gratis 7"-singel! Snakk om strålende old skool-tilbud. Men, som han samtidig også slår fast, så er folk som kommer på alle konsertene hans, a fool!

Meld ham her. Lykke til. Singel er fint.

fredag 9. oktober 2009

Vinnere av Platepakke

Tusen takk for alle innsendte fine og gode og velbegrunnede svar og ikke minst hyggelige forsøk på smøring! :-) Denne gangen var det flest som sendte mail. Begge deler er altså like greit. Satser ellers på en ny konkurranse med god-plate allerede neste uke, så følg med her!

Vinnerne av platepakke m/Mixtape er:

Johan Ludvig Brattås
Sara Krigsvoll
Christine - som kalte meg 'musikkprofessor'! (Mere skal det altså ikke til...)

Gratulerer! Dere må sende meg adressen deres, helst til guttorm.andreasen@gmail.com

God helg og kos dere med denne:

torsdag 8. oktober 2009

Takk, kjære Ape!


Jeg har aldri prøvd å legge skjul på at for meg er Pixies Verdens Beste Band. Og "Doolittle" er Verdens Beste Plate. Sånn er det liksom bare i livet mitt. Det er ingenting som er så sterkt som Pixies og de 3 første platene deres. Gitar, angst, klokkeklar bass, energi, rock, trommer på 11, lyder fra en annen planet, et annet sted.

Jeg har sett dem live 2 ganger før, en gang i London i -88 eller deromkring og så da de spilte på Roskilde i 1990 (var det vel) på Doolittle-turnéen. Så da nyheten kom for noen år siden at de var gjenforent, tenkte jeg som så at, jaja, det må de gjerne, men jeg skal ikke på noen som helst slags måte ødelegge det jeg var så heldig å oppleve som Ung Mann. Tenk hva de kan ødelegge. Jeg skal ikke se Pixies mere!

Men for noen uker siden så jeg tilfeldigvis i et musikkblad at... svelg... Pixies er på turné (Europa og USA) for å spille HELE (de har kastet seg på bølgen de også) Doolittle! Jeg hev meg bokstavelig talt rundt i stolen, løp på nettet og sjekket samtlige konserter i Europa. Alle var utsolgt, fra London til Paris til Dublin. Bortsett fra Glasgow. Søndag 4. oktober. Jeg fikk med to kompiser og kjøpte billetter. Hurra! Men innerst inne var jeg jo skeptisk. Skulle jeg virkelig få høre "Monkey Gone to Heaven" live igjen? Låta som jeg la opp på poesipensumet mitt i litteraturvitenskap grunnfag og diskuterte heftig med to professorer på eksamen i 1990 og som jeg fikk strålende karakter for? "Monkey Gone to Heaven", som var den aller siste låta jeg noen gang spilte i WASABI, i siste episode, etter den sjokkerende nyheten om at jeg ble tatt av lufta. Høre hele plata jeg kan - eller snarere kunne - helt utenat på gitar, på min egen måte, som aldri hørtes ut i nærheten av Joey Santiagos gitar? Kunne dette gå bra?

Dagene nærmet seg. Nervøs, i magen og andre steder. Elektrisk i hodet.

Så er jeg der. Innenfor. I sal nr. 4 i Skottlands tristeste messekompleks, SECC i Glasgow, hvor det i sal 3 var GB-mesterskap i bodybuilding og den ene rarere kreasjonen etter den andre hva gjelder kjønnsbestemmelse, muskler og brunkrem skle forbi baren vi ventedrakk i. Men dørene åpnet seg, vi drakk øl og spiste pizza på en restaurant som var altfor treg, rakk litt av oppvarmingsbandet, de helt forglemmelige Sons and Daughters. Så ble det stille. Mørkt. Sceneveggen lyser opp. Bildene begynner. Slicin' up Eyeballs...! Som sist, den gangen på Roskilde, viser de hele Luis Buñuel og Salvador Dalís ikoniske surrealistiske filmmesterverk fra 1929, den andalusiske hunden "Un Chien Andalou",. Hele åpningslåta på Doolittle, "Debaser", handler, som kjent ihvertfall for fansen, om og rundt og i denne filmen. Vi er jammen meg i gang! Vagt kan vi ane Frank Black, Joey Santiago, Kim Deal og David Lovering på scenen i mørket, de står og venter. Filmen er over, med sine skumle maur, rare hus og barberblad-i-øyne-oppkutting. Slicin' up eyeballs...

Og jammen meg, så er det i gang. De første tonene smeller til. For et hode som i flere uker har gått og forberedt seg på åpningsriffet til "Debaser" tar det noen sekunder å skjønne at det faktisk er "Dancing at the Manta Ray" de spiller! What? Så husker jeg at de skulle spille alle de aktuelle b-sidene også (kjent fra samlingen "Complete B-sides") , og de velger altså å begynne med det. Jaja. Kule låter, både "Weird at My School" og selve "Manta Ray". Vi venter. Det viktigste er at det låter utrolig fett! Tight, høyt og riktig.

Og SÅ er de i gang! Tarararrrararrraaaaa-fleff! "Debaser" er i gang, folk går amok, hyler og vifter med armene, danser og hopper flegmatisk, Pixies spiller og det er SÅ BRA! Det er passe høyt, klart og tydelig, stramt og tett, låtene er like originalene men samtidig er det ørsmå nyanseforskjeller som gjør det ekstra spennende. Frank Black flerrer fram låtene, Joey Santiagos gitar låter fortsatt som om ingen andre i hele verden vet hvordan rockegitar skal spilles, David trommer i vei som bare han trommekan, Kim Deal smiler og ler og forteller nesten-vitser mellom låtene og oppdaterer oss på hvor vi er i plata. "I think this is side 2!". Herremin.

Jeg skal ikke skrive for mye om selve låtene og detaljene, jeg er i et helt annet sted, på en annen plass, husker ikke nå, jeg bare hopper inni meg og synger med og stirrer storøyd. En fantastisk versjon av "No. 13 Baby" kommer meg i hu. Pixies, notorisk kjent for krangler, konflikter og uenigheter KOSER seg, og det høres! De spiller hele Doolittle, jeg har fått høre "Monkey Gone to Heaven" og tror nesten ikke meg selv og at jeg er der jeg er, ikke en arm er tørr når de siste tonene, bassen på "Gouge Away" sakte fader ut i den store salen. Frank Black SMILER - var det noen som trodde at den mannen i det hele tatt var i stand til det -og vinker og de bukker og går av scenen.

Ekstranummer: Etter flere minutters hyling kommer de inn igjen og smeller til med to b-sider til. Den vakkerlekre surf-versjonen av "Wave of Mutilation" viser hvor Joey Santiago kommer fra. Nydelig. Og så: En helt SYKT kul - og ekstra lang - versjon av "Into the White" setter seg som et lyn i pannebrasken. Lysene hvirvler og Kim Deal messer "Into the White" over verdens tøffeste riff gang på gang på gang på gang på... Og så smiler og bukker og vinker og takker igjen og går av scenen. Folk jubler og klapper, de fleste antar at det er over og går. Men man går da altså ikke fra en konsertsal før lysene kommer på og det kommer musikk på anlegget! Stakkars de 2-3000 som gikk.

For her er det jeg tror skjer: Pixies går inn i garderoben, svette og... lykkelige? De er på 4. kvelden i løpet av turnéen, har fått spilt seg inn, låtene og samspillet sitter endelig (det hadde ikke vært så bra i Dublin kvelden før, i følge noen blogger jeg har lest). Øyeblikket er godt, de diskuterer litt og Frank sier til slutt "Fuck it, let's do it!". De MÅ jo ha øvd det inn. Og etter 5-6 lange minutter kommer de jammen meg på scenen igjen og spiller 8 LÅTER TIL! Jeg må bare gjenta: De spiller 8 låter til! 5 fra "Come On Pilgrim" og 3 fra "Surfer Rosa" (som egentlig overlapper hverandre). "Vamos"! "Caribou"! "Nimrod's Son"! "Broken Face"! Vi står måpende og tar i mot og tror det ikke helt og det er en kveld og opplevelse for evigheten...

Jeg har fått høre Verdens Beste Band spille 29 låter på en kveld som er så spesiell at den kommer til å bli snakket om. Lenge. Ikke bare inni hodet mitt. Jeg har sett Frank Black smile, hørt Kim Deal fortelle vitser og følt Joey Santiagos gitar igjen. At Pixies gjør det så bra og tydeligvis også har det fint sammen, KAN det bety... nytt materiale? Hvis jeg skal være tøff i trynet, skal vi si... ny plate til neste sommer?

Takk. Takk. Takk til Apen. Jeg har sett og hørt Pixies spille "Moneky Gone to Heaven" igjen. Og 28 perfekte andre låter. Takk.

Her finner du full settliste.

Puh.

onsdag 7. oktober 2009

45:33 igjen... og igjen


Som mange andre er jeg tilmålt fan av LCD Soundsystem. James Murphy har betydd massevis for moderne elektronisk musikk og utvikling av samme, men det er ikke alltid han treffer innertieren selv med platene sine. Bortsett fra den første, kanskje... Men det er ofte veldig nære!

Men her er ihvertfall en god idé! Jeg er helt sikker på at det er blitt gjort før (Laurent Garnier og Transglobal Underground dukker opp i lillehjernen?), men jeg kommer ikke på av hvem i farten. Men hans nye album "45:33 Remixes" er altså nettopp det, et helt album med bare remikser av samme låt, aomtrent som de gjør de på Jamaica med sine "riddims" (men der er det altså samme musikkframlegget hele tiden, det er vokalen som byttes ut). Strålende og spennende gjennomført!

Så hold ut og lytt deg gjennom 9 forskjellige versjoner av samme låt, gjerne flere ganger etter hverandre. Her er luftighet, repetisjon, variasjon, dippedlings og nyvinning. Og etter å ha hørt samme låt gang etter gang etter gang etter gang, i ørsmå varianter, står det etterhvert ganske tydelig fram hva som er den grunnleggende essensen i låta. Sånn sett er denne plata rett og slett en ny-zen opplevelse!

Addis Dubeba!


Tung, blytung, svett honningdub. Finnes det noe bedre? Jeg synes absolutt du skal gi deg selv muligheten til å digge denne nydelige, melodisk eksperimenterende og harmonisk brissvevende kjempeflott EP'en fra Dub Colossus og andre!

Dub Colossus (Nick Park, også kjent som Count Dubulah fra Transglobal Undeground) dro altså til hovedstaden i Etiopia, Addis Abeba, og laget albumet "A Town Called Addis", som er strålende! Jeg tror til og med at jeg har skrevet om det før her på BLOGG 99. Etiopisk musikk er liksom ikke i nærheten av noen annen type musikk, svingende, skeivt, melankolsk, frijazzrockdubstorbandaktig, utrolig fascinerende. På denne lille EP'en med Etiopias svar på Edith Piaf, sangerinnen Sintayehu "Mimi" Zenebe, har både Sidestepper og Cesar Diaz remixet. Fett! Og tungt!!

Etter dette må da de etipiske myndighetene vurdere å bare døpe om hele byen til Addis Dubeba?

torsdag 1. oktober 2009

5000 besøkende på BLOGG 99 - Vinn platepremier!


Hurra, så greie dere er! I løpet av dagen i dag har nr. 5000 av dere vært innom og kikket på BLOGG 99! Det synes jeg er så hyggelig at vi må feire!

Jeg graver i platehaugene mine og setter sammen 5 forskjellige GAVEPLATEPAKKER! Her er alt mellom hummer og papegøye, det vil for eksempel si DJ 99-Mixtaper til alle, album fra Skream til Ulf Lundell til Katzenjammer til Tony Allen til Verbow og the Bardots, og ikke minst takk til Warner Music, som har bidratt med 3 eks. av "Imperial Blaze", det nye Sean Paul-albumet, spesielt til denne lille jubileumskonkurransen på BLOGG 99!

Hvordan kan du vinne GAVEPLATEPAKKE fra meg? Jo, nærmest som "vanlig". Jeg liker jo å høre litt om dere og hvem dere er og hvorfor dere leser her. Så derfor: Du svarer på dette innlegget her på Bloggen. Det gjør det ved å klikke på og åpne selve innlegget. Så klikker du på "Legg inn en kommentar", nederst. Her skriver du så hvorfor du synes at akkurat DU fortjener å vinne GAVEPLATEPAKKE fra BLOGG 99!

Hvis du ikke vil skrive "offentlig" kan du også/heller gjerne sende meg en mail på "guttorm.andreasen@gmail.com", merk den med "PLATEPAKKE".

Dere får en uke på dere, så vinnere offentliggjøres her på BLOGG 99

Fredag 8. oktober kl. 12!

God helg og lykke til

Arbeiderne arbeider...


Det kommer så mange bra norske album for tiden! Ingenting kunne jo vært bedre enn det!

Løsbart og kull kan føre til ... så mangt, egentlig, men i denne sammenheng, meget spennende industri-båt-rock! Eller noe sånt.

Vaiping er ute med sitt andre album, "Industrial workers of the world", det er verdt en applaus! Om ikke en streik, full av følelser og protest. For det er industrilandskapet de leker seg med nå. Jeg likte ekstremt godt deres debutalbum, "The Great Polar Expedition", som var noe så originalt som et polardampbåtkullskuffe-konseptalbum! Og guttene, som ellers er glade i å sminke seg som fyrbøtere og annet skittent, følger godt opp.

Denne gangen bytter de ut dampbåt og skitne kullspader med fabrikker, lyden av maskiner, slit og strev, høytrykk og elektrisitet. Men de er like skitne. Det er mindre polarsvev denne gangen, lyden er tyngre og det er til og med vokal her og der. Gitar, synthrekker, tunge trommer. Det er nok ikke tilfeldig at jeg tenker Rammstein innimellom, selv om de aldri er i nærheten av å være så harde som sydtyskerne, men som dem er de flinke til å kombinere synth og gitarrock til en melodisk enhet.

Gleder meg veldig til å se dette live! Jeg skal til og med vurdere å bli svett, for å gå inn i rollen.


En vakker fugl...


Jeg mener å huske at jeg en gang i verden var involvert i en diskusjon på et av Norges lukkede nettsamfunn (Underskog, selvfølgelig. Om ikke annet, så ihvertfall det eneste lukkede nettsamfunnet jeg er medlem av. Ihvertfall som jeg innrømmer. Åpent) om hvorfor det ikke fantes god, om enn i det hele tatt, electro på norsk! Selveste Kong Sverre var selvfølgelig med i diskusjonen, siden han er den omtrent eneste som lager akkurat det. Det fine med Kong Sverre (som du også finner her) er at han i tillegg lager strålende electro på norsk, og da mener jeg både electroen og norsken!

Når han nå er ute med ny plate, på et av de opprinnelige norske electronica cred-selskapene, Beatservice, så er det bare å juble for "Fugl"! Dette er kammerelectro med humor, snert og ikke minst ultralekre små melodilinjer og elegante refreng! Passe med bass, strålende Kraftwerk- og Depeche-lignende, men ikke like, lyder og innimellom fantastisk lekre tekstbiter. Når det går an, på norsk, med tungt electrokomp, å synge "Når hun merker at håret ikke ligger som det skal, og hun blir med på å sende frisbee eller med på å spille ball, Å-å-åå-åø-å---ååå--å-å-å!" og ikke bare slippe unna med det, men det høres genialt og poesiekte ut som en ordentlig kjærlighetserklæring, DA har vi kommet langt. Langt.

Tusen takk, Herre Konge!