Jeg har aldri prøvd å legge skjul på at for meg er Pixies Verdens Beste Band. Og "Doolittle" er Verdens Beste Plate. Sånn er det liksom bare i livet mitt. Det er ingenting som er så sterkt som Pixies og de 3 første platene deres. Gitar, angst, klokkeklar bass, energi, rock, trommer på 11, lyder fra en annen planet, et annet sted.
Jeg har sett dem live 2 ganger før, en gang i London i -88 eller deromkring og så da de spilte på Roskilde i 1990 (var det vel) på Doolittle-turnéen. Så da nyheten kom for noen år siden at de var gjenforent, tenkte jeg som så at, jaja, det må de gjerne, men jeg skal ikke på noen som helst slags måte ødelegge det jeg var så heldig å oppleve som Ung Mann. Tenk hva de kan ødelegge. Jeg skal ikke se Pixies mere!
Men for noen uker siden så jeg tilfeldigvis i et musikkblad at... svelg... Pixies er på turné (Europa og USA) for å spille HELE (de har kastet seg på bølgen de også) Doolittle! Jeg hev meg bokstavelig talt rundt i stolen, løp på nettet og sjekket samtlige konserter i Europa. Alle var utsolgt, fra London til Paris til Dublin. Bortsett fra Glasgow. Søndag 4. oktober. Jeg fikk med to kompiser og kjøpte billetter. Hurra! Men innerst inne var jeg jo skeptisk. Skulle jeg virkelig få høre "Monkey Gone to Heaven" live igjen? Låta som jeg la opp på poesipensumet mitt i litteraturvitenskap grunnfag og diskuterte heftig med to professorer på eksamen i 1990 og som jeg fikk strålende karakter for? "Monkey Gone to Heaven", som var den aller siste låta jeg noen gang spilte i WASABI, i siste episode, etter den sjokkerende nyheten om at jeg ble tatt av lufta. Høre hele plata jeg kan - eller snarere kunne - helt utenat på gitar, på min egen måte, som aldri hørtes ut i nærheten av Joey Santiagos gitar? Kunne dette gå bra?
Dagene nærmet seg. Nervøs, i magen og andre steder. Elektrisk i hodet.
Så er jeg der. Innenfor. I sal nr. 4 i Skottlands tristeste messekompleks, SECC i Glasgow, hvor det i sal 3 var GB-mesterskap i bodybuilding og den ene rarere kreasjonen etter den andre hva gjelder kjønnsbestemmelse, muskler og brunkrem skle forbi baren vi ventedrakk i. Men dørene åpnet seg, vi drakk øl og spiste pizza på en restaurant som var altfor treg, rakk litt av oppvarmingsbandet, de helt forglemmelige Sons and Daughters. Så ble det stille. Mørkt. Sceneveggen lyser opp. Bildene begynner. Slicin' up Eyeballs...! Som sist, den gangen på Roskilde, viser de hele Luis Buñuel og Salvador Dalís ikoniske surrealistiske filmmesterverk fra 1929, den andalusiske hunden "Un Chien Andalou",. Hele åpningslåta på Doolittle, "Debaser", handler, som kjent ihvertfall for fansen, om og rundt og i denne filmen. Vi er jammen meg i gang! Vagt kan vi ane Frank Black, Joey Santiago, Kim Deal og David Lovering på scenen i mørket, de står og venter. Filmen er over, med sine skumle maur, rare hus og barberblad-i-øyne-oppkutting. Slicin' up eyeballs...
Og jammen meg, så er det i gang. De første tonene smeller til. For et hode som i flere uker har gått og forberedt seg på åpningsriffet til "Debaser" tar det noen sekunder å skjønne at det faktisk er "Dancing at the Manta Ray" de spiller! What? Så husker jeg at de skulle spille alle de aktuelle b-sidene også (kjent fra samlingen "Complete B-sides") , og de velger altså å begynne med det. Jaja. Kule låter, både "Weird at My School" og selve "Manta Ray". Vi venter. Det viktigste er at det låter utrolig fett! Tight, høyt og riktig.
Og SÅ er de i gang! Tarararrrararrraaaaa-fleff! "Debaser" er i gang, folk går amok, hyler og vifter med armene, danser og hopper flegmatisk, Pixies spiller og det er SÅ BRA! Det er passe høyt, klart og tydelig, stramt og tett, låtene er like originalene men samtidig er det ørsmå nyanseforskjeller som gjør det ekstra spennende. Frank Black flerrer fram låtene, Joey Santiagos gitar låter fortsatt som om ingen andre i hele verden vet hvordan rockegitar skal spilles, David trommer i vei som bare han trommekan, Kim Deal smiler og ler og forteller nesten-vitser mellom låtene og oppdaterer oss på hvor vi er i plata. "I think this is side 2!". Herremin.
Jeg skal ikke skrive for mye om selve låtene og detaljene, jeg er i et helt annet sted, på en annen plass, husker ikke nå, jeg bare hopper inni meg og synger med og stirrer storøyd. En fantastisk versjon av "No. 13 Baby" kommer meg i hu. Pixies, notorisk kjent for krangler, konflikter og uenigheter KOSER seg, og det høres! De spiller hele Doolittle, jeg har fått høre "Monkey Gone to Heaven" og tror nesten ikke meg selv og at jeg er der jeg er, ikke en arm er tørr når de siste tonene, bassen på "Gouge Away" sakte fader ut i den store salen. Frank Black SMILER - var det noen som trodde at den mannen i det hele tatt var i stand til det -og vinker og de bukker og går av scenen.
Ekstranummer: Etter flere minutters hyling kommer de inn igjen og smeller til med to b-sider til. Den vakkerlekre surf-versjonen av "Wave of Mutilation" viser hvor Joey Santiago kommer fra. Nydelig. Og så: En helt SYKT kul - og ekstra lang - versjon av "Into the White" setter seg som et lyn i pannebrasken. Lysene hvirvler og Kim Deal messer "Into the White" over verdens tøffeste riff gang på gang på gang på gang på... Og så smiler og bukker og vinker og takker igjen og går av scenen. Folk jubler og klapper, de fleste antar at det er over og går. Men man går da altså ikke fra en konsertsal før lysene kommer på og det kommer musikk på anlegget! Stakkars de 2-3000 som gikk.
For her er det jeg tror skjer: Pixies går inn i garderoben, svette og... lykkelige? De er på 4. kvelden i løpet av turnéen, har fått spilt seg inn, låtene og samspillet sitter endelig (det hadde ikke vært så bra i Dublin kvelden før, i følge noen blogger jeg har lest). Øyeblikket er godt, de diskuterer litt og Frank sier til slutt "Fuck it, let's do it!". De MÅ jo ha øvd det inn. Og etter 5-6 lange minutter kommer de jammen meg på scenen igjen og spiller 8 LÅTER TIL! Jeg må bare gjenta: De spiller 8 låter til! 5 fra "Come On Pilgrim" og 3 fra "Surfer Rosa" (som egentlig overlapper hverandre). "Vamos"! "Caribou"! "Nimrod's Son"! "Broken Face"! Vi står måpende og tar i mot og tror det ikke helt og det er en kveld og opplevelse for evigheten...
Jeg har fått høre Verdens Beste Band spille 29 låter på en kveld som er så spesiell at den kommer til å bli snakket om. Lenge. Ikke bare inni hodet mitt. Jeg har sett Frank Black smile, hørt Kim Deal fortelle vitser og følt Joey Santiagos gitar igjen. At Pixies gjør det så bra og tydeligvis også har det fint sammen, KAN det bety... nytt materiale? Hvis jeg skal være tøff i trynet, skal vi si... ny plate til neste sommer?
Takk. Takk. Takk til Apen. Jeg har sett og hørt Pixies spille "Moneky Gone to Heaven" igjen. Og 28 perfekte andre låter. Takk.
Her finner du full settliste.
Puh.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar