mandag 28. desember 2009

Vinn KOTTARASHKY OG Romjulspakker fra BLOGG 99!


Kjære venn,

Jeg antar passe overlegent at du er minst like full av pinnekjøtt, sild og bitter øl som det jeg er i Mage 99. Det har vært en flott jul, og jeg håper den har vært det for deg også!

Og jammen meg kan den bli ENDA bedre! I samarbeid med de gode menneskene på det tyske plateselskapet Asphalt Tango kan du nå nemlig vinne den nye platen til det bulgarske fantomet Kottarashky (omtalt tidligere her på BLOGG 99)! Og jeg har til og med enda flere Romjuls-platepakker å gi bort.

DERFOR: Hvis du vil vinne enten

- en av 3 eks. av "Opa Hey!", den strålende debuten til Kottarashky, eller
- en av 3 platepakker fra BLOGG 99

gjør du følgende:

Du svarer på dette innlegget her på Bloggen. Det gjør du ved å klikke på og åpne selve innlegget. Så klikker du på "Legg inn en kommentar", nederst. Her skriver du så så argumenterende eller medlidende eller overbevisende eller annet hvorfor du synes at akkurat DU fortjener å vinne en pakke fra meg! Funket fint, for de som husker det, på WASABI, funker fint her. Hvis du ikke vil legge igjen fullt navn og adresse på www, kan du også sende meg en mail på "guttorm.andreasen@gmail.com", merk den med "Romjulspakke".

Vinnere offentliggjøres her på BLOGG 99

Tirsdag 5. januar kl. 12!

Lykke til!

Og så vil jeg gjerne få ønske dere absolutt alle sammen, konkurransedeltagere eller ikke, en strålende nyttårsfeiring og et vidunderlig musikkår 2010! Her er en gave til dere alle, min flunkende nye og eklektisk elleville Mixtape #16, "Get Your Socks Off!". Fra Cumbia til Bass, fra Kuduro til D’n’B, fra Dubstep til Exotica. Og litt Soukouss og Dubno midt i mellom. Låtliste ved forespørsel. Enjoy! :-)

DJ 99: Get Your Socks Off! Mixtape # 16 by Kaoss 99

søndag 20. desember 2009

Best Bass!


Man skal helt sikkert vært både ganske forsiktig og ikke minst passe restriktiv med å kåre noe til Verdens Beste Musikkblogg. Så det skal jeg ikke. Må liksom ha litt å gå på. Men det er overhodet ingen som helst slags tvil om at jeg har hatt det aller morsomt de siste månedene med snuse masse i alt det rare og geniale som Generation Bass legger ut, fra dubstep til cumbia til Jim Reeves og litt midt i mellom. Som de sier i de kretser: BIG up!!

torsdag 17. desember 2009

Katy til Jul!


Jeg rekker vel et par tips til før jul, og hvis det er slik at du bare har plass til kanskje en plate til i haugen før jul, synes jeg jammen meg du skal gå for den nye skiva til Katy Carr!

"Couquette" er nydelig kammerpop med flotte stemmer, stemninger og nesten-stevinger. Klokkeklare toner, små, repetive rytmer, en glassklar cello og gjentagende rimkunst. Hele albumet er en slags, men ikke bare, hyllest til tiden da kvinnelige flyvere var Aviatorer og innimellom er jeg sikker på at Caty er der oppe og flyr. Det er få plater jeg har hørt i det siste som passer så perfekt til vinteren og de -12 som er ytenfor stuevinduet på Manglerud akkurat nå. Peis, te og harmonier... Hør gjennom flere ganger, så er du sikker på musikken sitter.

Hør henne før hun blir svær!

søndag 13. desember 2009

De Beste i 2009 ... eller noe sånn

Det er slaktetid for Årets Oppsummeringer. Årets Plater. De Beste Platene. The 50 Best. Årets Lister.

Bortsett fra at alle disse listene stort sett er nesten identiske (sjekk for eksempel årslistene i Uncut og MOJO) og som regel ganske passe uspennende, har jeg aldri helt skjønt hvordan journalister klarer å holde orden på hva som kommer når og å holde styr på alt. Helt til jeg husker at de jobber jo i print, som det heter, og ikke i radio og tv, som jeg er vant til. Når du lager 500 innslag luft i året, er det strengt tatt litt vanskeligere å holde styr på hva du har laget - og sagt! - enn når du kan bla tilbake i gamle papirutgaver og pc-manus for å se hvem du har skrevet hva om og når. Jepp.

Jeg kjøper fortsatt tilnærmet meningsløse mengder med cd'er. Hele tiden. Stort sett i 59,90-hyllene på Platekompaniet og i de endeløse og evige salgene på HMV og Amazon, for å holde utgiftene ihvertfall litt nede. Og man får minst like gode plater der. Så derfor. For å være overflatisk annerledes ihvertfall: Her er min slags oppsummering av... tja, høsten 2009, skal vi si det? Jeg har nesten ingen total oversikt, bortsett fra å gå gjennom allerede fulle cd-hyller. Men det kan jo være et fint bilde i seg selv. Altså. Helt uavhengig av utgivelsestidspunkt, genre og geografi, her er de 10 platene jeg har hørt aller mest på Høsten 2009! Kanskje.

"Counter Culture - 2008". Alltid frampå og sonisk kantkuttende fra en av Verdens Beste Platesjapper. Kanskje ikke den beste i serien men like fullt milevis foran de fleste andre samlere og nesten fri for trangbuksa indie. Takk.

"Dub Echoes - Sonic excursions in dub and beyond". Årets beste samler fra det som fortsatt er verdens beste plateselskap, Soul Jazz Records. Tungt, tungt, tungt. Og seigt. Inneholder bl.a. det som nok også er årets låt, selv om den er gammel, og kom ut på Hyperdub for en stund siden, til og med som deres første utgivelse, tror jeg, av sjefen sjøl, Kode 9. Og det er jo jammen meg en coverlåt, av Prince, som jeg aldri har likt. Men "The Sine of the Dub" treffer meg på steder i kroppen jeg ikke visste at jeg hadde. Kode 9 – Sine Of The Dub

"The Ultimate Bass Album". Vinneren. En glitrende oppvisning i variert genrebass, fra dubstep til jazzhop og technodrumandbass. Og ikke minst med godlåta "A bit patchy" med Switch. Hurra!

"Sound Affects: Africa". Den beste Afrikasamleren siden "Urban Africa Club" fra Out:Here. Tidvis glitrende, aldri kjedelig. Dans dans dans. Oppå bordet. På repeat nesten hele sommeren. Første omtale her.

"The Edge of the Seventies!". Altså. Noe så sjeldent som en flott samleplate fra det tiåret da jeg ble fjortis. Glitrende. Les mere her.

Pixies: "Doolittle". Alltid. Best. I år igjen. Spesielt i år. Mest fordi jeg fikk en av mitt livs aller største konsertopplevelser, jammen meg. Les om Pixies i Glasgow her.

"Theme Time Radio Hour, with Your Host Bob Dylan". Helt. En helt, altså. Bob. Robert Allen. Nå også på radio. Overbitende lækkert, fra "Pistol Packin' Mama" til "Turn Your Radio On". Endeløse timer med underholdning. Tar aldri slutt. Les mere her.


Manfred Manns Earth Band: "Nightingales and Bombers". Nyutgivelse. Manfreds beste og defintivt mest oversette. Gitaristisk, prog, synth, dystert, rytmisk... Den holder seg godt, 34 år senere.


"Trentemoller: Chronicles". Det ble jammen meg denne i år også, gett, selv om den er fra 2007. Jeg slutter visst aldri med å la meg undre, fange, fenge og befeste av mannens utrolige oppfinnsomhet og evne til å lage sugende, moderne musikk som både går an å gråte, danse og le til. Utstående.

Og så min egen debut da. Ikke så rart at jeg har hørt den masse. Om igjen og om igjen og... Beklager det åpenbart sjåvinistiske i å ta den med her, men skal det være de jeg har hørt mest på, så skal det jammen meg værevære. Kan fortsatt lastes ned fullstendig gratis og lovlig her. Enjoy!

FYLL UT MED DINE EGNE 10!


Hva er dine 10 i 2009? Bestem selv om det er de beste, dårligste, mest rytmiske eller de du har hørt mest på. Eller noe helt annet! Gleder meg til å lese.

O'mack O'mama


Jeg tror nok kanskje den endelige versjonen blir litt forskjellig, men her er uansett en passe ferdigmikset råversjon av ny dubstep-ish-låt. Navnet fikk jeg av min stenevø på 6 år: "O'mack O'mama"! Og da selvfølgelig i en "Pål-Mix". Og hva synes dere om genrenyskapningen min, da? Dubclash?

Enjoy!

O'mack O'mama (Pål Mix) by Kaoss 99

fredag 11. desember 2009

Club Kwassa Kwassa


Ryktene sier at undertegnede skal starte en helt ny, fast, omreisende, romperistende klubbkveld med Rytmisk Musikk Fra Hele Verden i 2010!

Club Kwassa Kwassa blir for alle som er glad i eller nysgjerrig på merengue, afrobeat, hiplife, bachatón, gnawa, dancehall, balkan swing, ragga, kwassa kwassa, reggaetón, kuduro og en hel haug med andre genre fulle av smil og bass. Det er bare å ta med seg rompa og komme og danse!

Mere info kommer senere, inntil videre går det an å kose seg med denne spillelisten på Spotify.

Club Kwassa Kwassa

torsdag 10. desember 2009

En Basstung Kveld...


Og skulle du trenge å kose deg litt, vil jeg på det sterkeste anbefale portugisiske Octa Push og låta "Quebu Sabe". På det strålende bladet XLR8R sine sider an du til og med laste ned en fet annen låt, "Baila Mundo", helt gratis og lovlig.

Og kos deg kanskje også med Mr. Gasparov og låta "1975". Så.

fredag 4. desember 2009

Gratis låt fra Bulgarias tøffeste sigøyner-kontemporist!


Det tyske plateselskapet Asphalt Tango er kanskje verdens aller beste på musikk fra Øst-Europa, og spesielt på ymse former av musikk som på et eller annet vis har sitt opphav i messing- og andre sideskygninger av sigøynermusikken.

Den siste platen fra AT er et ekstremt spennende bekjentskap. Kottarashky er lyden av det gamle og moderne Øst-Europa på en gang, med spor av blues, fest, gammel radio, klapping, clubbing og alt midt i mellom! Unn deg selv en liten lytt på "Opa Hey!". Og ekstra hyggelig er det selvfølgelig at plateselskapet legger ut låta "Tebe" til helt gratis nedlasting fram til 6.12. Leser du ennå? Gakk hen og nedlast!

onsdag 2. desember 2009

Hva er egentlig Spotify?


Klassekampen hadde ikke plass på debattsiden sin til følgende innlegg. Derfor finner du det her:

En informasjonssjef i kulturbransjen viste i Klassekampen 25/11-09 en forbløffende mangel på kunnskap om kulturbransjen. I følge avisen sier Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset advarende om Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt: "... sitter vi plutselig med et bøkenes Spotify, der alt er gratis."

Med forbehold om at informasjonssjefen er feilsitert er det fristende å spørre om han i det hele tatt aner hva Spotify er? For Spotify er jo nettopp det motsatte! Ingenting er gratis på Spotify, og alle opphavsrettsinnehavere får betalt for å ha sine verk der. Riktignok er det noen som mener de burde tjent mere, men Spotify er det første eksempelet på en vellykket og legal nettapplikasjon, som også fungerer fint på mobil, for digital distribusjon av, eller helt korrekt, lytting på musikk. Noen brukere kan i prinsippet bruke Spotify gratis, men da må man ha vært heldig og kjenne noen som kan dele ut en invitasjon, og da må man høre en fryktelig irriterende reklamesnutt etter hver 3. låt. Altså betaler noen for å legge inn reklame der. Penger i systemet alle veier. Et såkalt Premium-abonnement koster kr. 99,- pr. måned. Mener informasjonssjefen virkelig at en årsavgift på kr. 1188,- er "gratis"?

For øvrig kan jeg berolige informasjonssjefen i bokbransjen med at vi allerede har et system som er "bøkenes Spotify, der alt er gratis". Det heter bibliotek.

(For ordens skyld så er jeg ikke ansatt i Spotify).

tirsdag 1. desember 2009

Selveste chillkongen!


Jeg har alltid sagt sagt at Michael Caine er en fin mann. Det ble ikke mindre sant da han ga ut "Cained", en ganske så fin Chill-samleplate, for noen år siden. Og her er 76-åringen i siste "Q":

"Q: What was the last song you listened to?
MC: I do have thousands of records, but just this moning I played this great romantic song called "Swollen" by Bent. I think it is the weirdest title for a romantic song, but it has this amazing beat. I am crazy about the beat in almost anything - I was a sort of disco nutcase when I was younger. "Swollen" is a very romantic song with an extreme beat, and it is fantastic the way they do it.
Q: What was the last album you bought?
I was watching Glastonbury on the TV, and Elbow came on. I had never heard of them and they blew me away. So I bought "The Seldom Seen Kid". Another one I got recently was "Viva La Vida" by Coldplay. I love chilled music and all that sort of stuff. There are records so obscure in my collection, I couldn't even begin to tell you about them. I can't remember the bloody titles half the time!"


Morsomt for en som husker at jeg har delt scene med Bent, da de spilte på Quart i 2000 og var med på Kaliber og NRK Petres flotte direktesendinger på utescenen derfra! Jeg husker godt at en av dem hadde blått hår for anledningen. Hyggelige gutter.

Du kan kjøpe "Cained" her.

Swollen

lørdag 28. november 2009

Julleri, jullera...


Er du en av dem som gleder seg hele høsten til ... grøss.... Juleplatene begynner å komme omtrent på denne tiden? Ikke jeg. Selv om jeg kan se at det begynner å bli en, om ikke annet, artig og interessant kuriosasubgenre for folk som har for mye fritid.

Så fortvil ikke, også i år skal du få slippe å bruke energi på dette! Min gode venn og julemusikkentusiast- og samler Fridtjof Havre har nemlig gått dypere inn i materien enn de fleste. Spesialskrevet for BLOGG 99, her kommer det verste og det ... beste?

Julemusikkens vidunderlige verden

Julemusikk er en vrien sjanger. Den er utskjelt, og det finnes gode grunner til det. Svært mange utgivelser er likegyldig venstrehåndsarbeid utgitt av artister som burde (stort sett i alle fall) vite bedre, bare for å få et sugerør inn i DIN lommebok når den er på det åpneste.

En god del er dårlig, hårreisende dårlig eller hva-i-all-verden-tenkte-de-på?-dårlig. Og noe unndrar seg enhver beskrivelse og er bare merkelig, underlig, bisart. Men det finnes også god julemusikk. Musikk som tar julen og musikken på alvor, og som det går an å høre på, og å eie uten å rødme. Her vil jeg gi noen få tips om slik musikk, samt dra frem noen underligheter, dette siste kan nemlig også være moro.

Carola, Sissel, Odd Nordstoga, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Elisabeth Andreassen osv. vil her forbigås i stillhet. De selger som hakka møkk uten min hjelp og kommer straks til en kirke nær deg, din mor har allerede kjøpt billett.

Så var det anbefalt julemusikk: Min favoritt er hedersmannen Aaron Neville’s "Soulful Christmas". Dette er ikke bare en flott juleplate, men rett og slett en flott plate (og slike juleplater kan telles på en hånd og du har fingre til overs). Ingen låtmessige overraskelser, men julestemning og nydelig, sjelfull sang. Mor-og-datterduoen Naomi og Wynonna Judd inviterer til "Christmas Time With The Judds", og vi takker ja. Her er det bare å la seg forføre av vakre countryharmonier. Og stort julere blir ikke et platecover. Årets gledelige overraskelse på julefronten er Santa Bob (Dylan) og "Christmas in the Heart". His Bobness elsker julen og det gjør du også. At han synger som en skadeskutt kråke for så være. Glem Dylanfansens bekymringer. Dylanfans er bare slitsomme allikevel. (Og sjekk video på youtube!).

Hederlig omtale går til min ungdoms garasjehelter Fleshtones og deres "Stocking Stuffer". Kanskje ikke så mye jul, men burde få fart i gløggfesten. Gløggen bør i dette tilfellet lages på sprit.

Indiefolket bør skaffe seg Sufjan Stevens juleboks "… Presents Songs for Christmas", med fem jule-EP han i utgangspunktet ga bort til venner. Veldig julete design, men ikke alltid like julete musikk, men så er han visst ikke så glad i jul heller. Eller man kan gå for samleren "I’ll Stay ’Til After Christmas" med bl.a. Blitzen Trapper og Sally Saphiro. Her gå i alle fall pengene til et godt formål; Amnesty International.

Reggae og jul hører sammen som risgrøt og surkål. Trojan har en julesamler, "Trojan Christmas Box Set". Mye musikk for pengene, men en temmelig blandet opplevelse. Femti julereggaelåter er i overkant, selv for meg. Skaff deg heller "Reggae Christmas from Studio One". Så god julereggae som du kan få for penger. Og skal du bare ha en juleplate med en fløytespiller på ett ben, er "The Jethro Tull Christmas Album" tingen.

Til slutt noen rariteter: Jeg oppdaget her forleden at Rob Halford (Ja, vokalisten i Judas Priest, ja!) har gitt ut juleplate. For å sitere min kones reaksjon: ”Alle jo ikke…” Og at Lynyrd Skynyrd hadde en juleplate på samvittigheten hadde jeg heller ikke satt mange penger på. Men det har de, gitt (Her snakker vi om 2000-versjonen uten plagsomt mange originalmedlemmer, men allikevel). Jeg kommer heller ikke utenom harpisten Sidsel Walstads julealbum "Deilig er jorden". Her fremføres "Tusen Julelys" av rapperen Skranglebein. Ord blir fattige…

Dette var et lite innblikk musikk for den forestående høytid. Tro meg, det mye, mye mer der ute. Og mye rart. Har du noen anbefalinger eller vet om noen merkelige eller uventede eller fullstendig aparte juleutgivelser, så kom med dem.

God jul

Hilsen julevikar Fridtjof Havre

onsdag 25. november 2009

Verdensbilder

Jan-Morten Iversen har laget en vidunderlig verdensromvideo til min "Bor Du Også I Verdensrommet, Pappa"-MIKS av hans låt "Statikkstykke". Jippi!

tirsdag 24. november 2009

Nytt, men gammelt...


Så er det tid for litt tipsoppsamling igjen:

En liten bass, håndklapp, antydningen av et rytmisk gitarriff, lav, passe rå stemme og rim... Enkel, grunnleggende, basic hip hop som både er gammel og nesten voldsomt ny på en gang! Amerikansk-svenske MAPEI er en ung dame vi helt sikkert kommer til å få høre mye framover. Du kan få sjansen nå. "Leader of the Pack" kommer nok til å... bli et eller annet.

Og jeg bare MÅ høre om og om igjen på klikk-klipp-mesteren Murcofs siste cd, "The Versailles Sessions", selv om den kom i 2008. Jeg fant den nemlig i billighyllene på PK til 9,90 (!), uten cover. Hurra!

Og hvis du føler at det er lenge siden du har oppdatert deg selv på moderne Balkanmusikk, hvorfor ikke kose deg med denne Røveren fra Rough Guides-serien? Flott nettsted har de også, med lytting på det meste og lekre presentasjoner. Så nå er det bare å lade opp Din Indre Messingblåser...

Og bare for å illustrere at det finnes andre sider av Balkan også. Min gode serbiske venn Lezet har gitt ut sin remiksede versjon av hele Lasse Marhaugs støybautasteinalbum "The Shape of Rock to Come" under navnet "Lasse Marhaug & Lezet: The Shape of Rock to Come Revisited". Og hele verket (pluss mye annet snadder!) ligger til gratis nedlasting på Clinical Archives' hjemmesider.

Udødelige Kraftbilder

For de som måtte lure på det så synes jeg altså fortsatt at Kraftwerk er Verdens Nest Beste Band (og kanskje viktigste), selv om det selvfølgelig er farlig og skummelt å si sånt.

Uansett så har flinke MOJO samlet hele 15 klipp med uvurderlige Krafwerkologi-klipp! Kos og enjoy alt fra Florian i snekkerbukser og tverrfløyte til passe wacko electrodans fra kultfilmen Breakin'. Joho!

Dans natten avgårde... på Spotify.


Soria Moria Dancing var såvidt tilbake i forrige uke! Det var supergøy. Og Siden alle i Facebookgruppene fikk den, her er en liten Dancing-spilleliste på Spotify. Enjoy!

Soria Moria Dancing... var ikke død!

Noe ordentlig barberdritt!


I dagens gjennomskjendisifiserte og overstriglifiserte musikkoffentlighet preget av ordgodkjennere, informasjonsmedarbeidere (med og uten karantene) og PK-uttalelsere i 2468 farger, er det g0dt å se at det ennå finnes gode, gamle ærlige karer som sier det de mener. Som The Specials-sangeren Terry Hall, for eksempel, som etter mange års personlig og innadvendt kaos på randen av psykiske lidelser endelig har fått så god medisin at han kunne stå i spissen for et av årets viktigste - og sterkeste - comeback.

Til siste nr. av MOJO legger han ingen kollegiale fingre i mellom når han snakker om bandene i den yngre bølgen av gitar- og hårproduktdrevne band i britisk musikk:

"It's been interesting to see how other bands operate," says Hall.
What have you learned?
"That most bands are stupid."
And how does that stupidity manifest itself?
"They go on-stage. That's enough. We played T In The Park this year, and there was this band called Razorlight on after us. And on their backdrop they had 'RAZORLIGHT' written in lightbulbs. I was trying to get up there. I wanted to unscrew some so it just said 'SHITE'."

Takk, Terry.

onsdag 18. november 2009

En bedre jul for alle!


Verdens Aller Beste idéer er som regel så enkle og gode at når man hører om dem så er det aller første man tenker, "Å, hvorfor kom jeg ikke på det selv!". Slik er det med dette prosjektet. Som er så flott at jeg bare må lenke alle videre dit.

For sender du en mail til Alternativ Julekalender og ber om å få være med på kalenderen, så får du rett og slett til sendt en helt ny norsk indieundergrunnslåt hver dag i hele desember fram til julaften! Hurra! Verdens største kudos til gutta bak dette, gleder meg for første gang på veldig mange mange år til førjula!

Hva venter du på? Det er bare å melde seg på!

onsdag 11. november 2009

Band andre bare ikke skjønner greia med!


Jeg har nettopp vært ute og jogget. Og som man løper, da, så kverner hodet rundt. Som det skal. Og så tenkte jeg på at jeg blant annet har kost meg i dag med en utrolig mosom diskusjonstråd på Underskog i dag. Sorry til alle dere som ikke er medlem. Men Martin Bjørnersen startet altså en tråd under overskriften "Band du bare ikke skjønner greia med". 284 kommentarer på en ettermiddag!

Han skriver:
"Selv om selv folk du respekterer den musikalske dømmekraften til liker dem. Selv om du har prøvd gjentatte ganger å lytte med åpne ører, å se etter kvaliteter, å i det hele tatt identifisere kvaliteter som andre kan tenkes å se i det. Altså litt dypere enn bare et band du ikke liker, men et band du overhodet ikke skjønner appellen til. Jeg begynner: Glass Candy. I just don’t get it? Italo uten humor. Disco man ikke kan danse til. Minimalisme uten melodilinjer som tåler repetisjon. Form over innhold? PS åssen var konserten i går forresten? :-D"


Morsomt innspill med altså enorm respons! Så der løp jeg da, og tenkte at jeg like gjerne kunne starte den motsatte diskusjonen her på BLOGG 99. En god diskusjon trenger jo sitt motstykke, som Yin trenger Yang og tran trenger øl. Litt sånn som at Michael J. Fox er "the evil opposite of Elvis. The Anti-Elvis", i følge Mojo Nixon og Skid Roper i "Elvis is everywhere".

Altså. Hvilket band/artist digger du som bare fy, men som andre ikke ser poenget med eller overhodet ikke vet om finnes eller bare synes er voldsomt oppskrytt eller dølt? Hvem synes du er aller mest oversett/glemt/forsvunnet? Hvem er verdens mest misforståtte band? Hvem er verdens beste ukjente artist? Bruker du alle dine dager på å pushe de 2 første platene til Minutemen på dine stakkars venner? Synes du Suicide er meningen med livet (sic!)? Er alle de andre dumme fordi de ikke har alle kassettene til Pajama Slave Dancers? Eller er det ingen andre som egentlig skjønner hvor fete Miami Sound Machine var? Kjør på!

Selv skulle jeg absolutt ønske at mange flere fikk øyne og ører opp for John Foxx og hans fantastiske debutalbum "Metamatic" fra 1980. Han hoppet av Ultravox (og tok visstnok med seg noen melodilinjer på veien), som ble altfor harmonisk baserte for ham og laget en iskald, dystopisk synthpioner-techno-glitch-plate minst 10 år før Warp ble født. Ennå i dag blir jeg redd når jeg hører introen til "Underpass", og det grøsser på ryggen når de enkle, dystre synthbassriffene og små, høyfrekvente metallstikkene fyller hodet. Jeg virkelig elsker den platen, kan framkalle lukten i platebutikken den gang jeg kjøpte den i 1980 når som helst (Opus 8, Bygdøy Allé) og mener den er en pionerplate over de fleste andre innen flere genre, men tror aldri jeg har truffet noen andre som har den? Blant ekstreme genrenerder er den nok godt kjent, men hvorfor ikke HELE VERDEN?!

Hva eller hvem er din? Del slik at andre får oppdage ny, strålende musikk!

John Foxx & Robin Guthrie – Underpass
Mojo Nixon – Elvis is Everywhere

Takk igjen til Martin Bjørnersen.

onsdag 28. oktober 2009

KAOSS 99 slipper sitt debutalbum!


Så var den flotte dagen kommet!

For rundt et år siden begynte jeg ordentlig å leke med tanken på å lage litt musikk. Jeg kjøpte noen rare boksinstrumenter, begynte å lodde litt, laste ned digitale redigeringsprogram, prøve og feile masse, rote med kabler, kjøpe enda flere altfor dyre, rare oscillatorer og synther og annet på eBay og plutselig en dag, før jul i fjor, sto jeg på Hausmania og hadde min aller første konsert! Tusen takk til OK Computer, som har hengt med siden.

11 konserter og mye rar og fin Støytronica og kabelkaos og annet senere står jeg plutselig her med det man jo kaller en debutplate, gitt ut på eget selskap, STUDIO 99! "HVIT KANIN" er et 43 minutters konsertopptak gjort i et lokale på Grønland t-banestasjon for 2 uker siden. Mange kikket innom på vei til og fra t-banen. Konserten var en del av det flotte prosjektet WHITE RABBIT (derav albumnavnet), som du kan lese mere om på http://anitahillestad.org/prosjekter/21/

"HVIT KANIN" kommer bare ut digitalt, som et gratis nedlastbart MP3-album. Du er hjertelig velkommen til å høre på og laste ned "HVIT KANIN".

Du finner både lyd og cover her: http://www.easy-share.com/1908265676/KAOSS 99 HVIT KANIN MP3 + Cover.zip

TAKK!

"Hvit Kanin" - KAOSS 99 LIVE, Grønland t-bane 091013, album kat. nr. STUDIO 99 MP3-001 by Kaoss 99

tirsdag 27. oktober 2009

Bloggonomien funker!


Og da er det altså bevist - den nye Bloggonomien fungerer! For rett etter at forrige innlegg, om Gram Parsons og Beat og sånt ble publisert, fikk jeg en sms fra en god venn som sa tusen takk for at han husket omtrent det samme, og som gjorde at han ble så inspirert at han i ettermiddag droi rett hjem og lastet ned New Riders of the Purple Sage sitt selvtitulerte debutalbum! Hører dere, plateindustri, vi fungerer! Noen tjente penger i dag!

Bortsett fra meg, da...

Løpetid


En gang, da jeg var liten, eller ung, var vel ordet, fantes det et musikkblad som het Beat i Norge. Jeg var, som de aller fleste andre musikkinteresserte, fast abonnement gjennom hele ungdommen og tidlig voksendom, til det gikk inn. Det var arrogant, snobbete, tidvis infamt og alltid skarpt mot de aller fleste, ihvertfall de som de ikke likte, både musikalsk og personlig og annet. Innimellom var det helt uleselig for oss som ikke var blant de "riktige" med høy internfaktor og smaksspark i spinnende retninger. Men det var et musikkblad drevet av entusiastiske personer som brant for det de drev med og skrev om og de elsket musikken. Takk og pris for det. Det kom gjennom på sidene.

Hvorfor skriver jeg om dette og hvorfor tenkte jeg plutselig på Beat for første gang på sikkert 25 år? Jo, fordi jeg var ute og jogget for et par dager siden. Min trofaste iPod (hvis det finnes en Gud for joggere, er jeg forresten overbevist om at Han var tilstede da iPoden ble oppfunnet. 7638 låter passer inn i en liten lomme på armen. Herremin, tenk tilbake. På slutten av 70-tallet, før Walkman'en kom - som jeg uansett ikke hadde råd til - så tok jeg en hel kassettspiller, jeg må gjenta, en HEL KASSETTSPILLER - på innsiden av jakken, bandt den rundt magen med et belte. Hvorfor? Fordi min bestefar på en jobb hadde funnet en enkelt plugg med ledning til å putte inn i øret med minijack-stikk, altså passet den inn i kassettspilleruttaket. Så der satt jeg, på trikken eller på vei til skolen, med 7 kg innenfor jakken og en spinkel liten hvit ledning stikkende ut med en plugg som såvidt gikk inn i øret og hørte MOBIL MUSIKK (i like spinkel mono, helt uten bass) og var Verdens Tøffeste Mann! Jeg mener også å huske at jeg hadde den med på Urraklubbens skiutflukt til Norefjell og altså sto på ski ned slalombakkene med den, med Blondie og Black Sabbath på fullt! Fullt var altså ikke særlig høyt. Men alt dette husker jeg også fordi jeg husker godt at jeg var i den platebutikken som lå inne i en bakgård i Skippergata og brukte bursdagpenger til å kjøpe Tubeway Armys (Gary Numan) debutplate på kassett. Og den hørte jeg på kassettspilleren i innerlomma. Så kom Walkman'en, og jeg jobbet en hel sommer for å få råd til min første. Men det var verdens lengste avsporing. Tilbake igjen:) var selvfølgelig med, innstilt på sedvanlig random, og der jeg løp ned gjennom skogen mot Østensjøvannet, kom plutselig en låt som fylte meg med et stort, varmt minne. et minne som var så billedlig og bokstavelig at det var nesten som å være der igjen, tilbake i 1985.

Jeg var ung mann med overdreven musikkinteresse og jobb på Nordens Største Bokhandel, Tanum på Karl Johan. Jeg bodde i rocke- og ølkollektiv på Nordstrand og tok til meg alt som lå rundt meg. Og i det som kanskje var et julenummer eller noe sånn av Beat var det en fantastisk spennende artikkel om en glemt mann som definerte grenseoppgangene mellom country og rock den gangen i overgangen mellom 60- og 70-tallet. I dag er det rart å tenke på at det finnes en tid hvor Gram Parsons var "glemt", men dette var altså i 1985, lenge før cd'ene og gjenutgivelsenes tid og det var fortsatt bare 2-3 platebutikker i Oslo. Musikk var noe for spesielt interesserte, ikke noe som var overalt, på tv, nett, i radio, i avisene, overALT! Men denne vidunderlige mytebyggende artikkelen om den unge rockerebellen som sprengte countrygrenser og kledde seg som en dårlig Elvis og laget låter om knust kjærlighet som ingen siden Hank Williams og som drakk seg i hjel og som vennene hans stjal liket til og brant i ørkennasjonalparken Joshua Tree, den brant seg fast... Wow! Det er fortsatt en av de flotteste artikkelene jeg har lest, uansett genre, og der sto jeg, med et ropende behov for å høre og finne musikk av denne mannen umiddelbart! Men det var ingen vits i å gå i platesjapper, GP fantes ikke der. Men, så, fra venstre, hvem dukket opp, om ikke herlige Kræstian på Tanum, dansken som var sjef for utenlandsavdelingen, med 3 små tripp-trapp-tresko-døtre og lang fortid som musikkhippie. "Jeg har selvfølgelig alle platene hans, skal jeg lage en kassett til deg?". Og han slang på litt New Riders of the Purple Sage og Flying Burrito Brothers i samme slengen. Og jeg kunne ta med meg Gram Parsons ut i livet.

Tusen takk, Kræstian (hva skjedde med deg?)! Og takk til Beat! Alt dette kom altså til meg i det GP slo an de første tonene på "The New Soft Shoe" fra "GP" (1973) i skogen ned mot Østensjøvannet i øret mitt i oktober 2009. Og her løper jeg rundt i skogen 25 år etterpå og kan huske hver lukt rundt meg da jeg leste artikkelen og den skarpe kilingen i magen og det utrolig spennende stoffet som åpnet så mye. Og så tenker jeg på hvor trist det er at det ikke finnes noe plass til sånt i Norge i dag. Hvor er journalistikken som får en annen til å løpe litt ekstra fort om 25 år og tenke tilbake og takke for at man oppdaget for eksempel Pilemil eller noe annet? Jada, det finnes Blogger og nett og fanziner, vi kan høre på et og annet radioprogram og laste ned mixtaper, men den store, brede, entusiastiske musikkjournalistikken? Død i Norge. Dessverre. Vi kan lese MOJO og MixMag og annet, men på norsk får vi det ikke. Synd.

Men det var en flott løpetur.

fredag 23. oktober 2009

Flott Mix!


Det er alltid hyggelig å kunne trekke BLOGG 99s gode lesere og lyttere i retning av andre gode musikkmennesker. Jørund Skaug, kjent fra bl.a. Palace of Pleasure og Radiorådet på NRK er en av dem. Jørund lager det strålende musikkprogrammet "Supersonisk Sommer"RadiOrakel, og i den forbindelse lager han flotte musikkmikser i BLOGG 99s ånd. Du finner dem på siden hans på Soundcloud, og kan der både laste dem ned og lese låtliste. Her er "Supersonisk Oktoberfest", den aller nyeste!

Supersonisk oktoberfest by jskaug

onsdag 21. oktober 2009

Tipsoppsamlinger...


Bandet med esken heter Euzen. Les mere om dem nederst!

Så er det på tide med noen oppdateringer fra tipshaugen igjen! Og hvis du skulle synes det var litt ujevn utlegging av innlegg på BLOGG 99 så har jeg abre et ord: Oppussing! Nok om det.

Jeg har brukt mye tid de siste ukene - igjen - på å oppdatere meg på soniske bidrag fra Bob Dylans vidunderlige radioserie "Theme Time Radio Hour". Og for å gjøre det ekstra forvirrende, er det minst 3 plateselskaper som gir ut helt parallelle samlinger fra radioserien. Så hva gjør da en stakkar me Wasabihjerte og lommebok som ligger i knestående og skriker etter årets skatteoppgjør? Det er vel egentlig bare ett svar på det: Kjøper alle! Ace-serien har jeg skrevet om før, i tillegg har du den fra Chrome Dreams, som nå er oppe i 3 utgaver og så den som dumpet ned i kassa for et par dager siden, fra 101 Distribution. Hva skal man si, annet enn et rungende JIPPI! Mannen har en iPod mere misunnelsesverdig enn... min egen! Og det hadde jeg ikek trodd jeg skulle si. Noen gang.

Litt hardcore-old-skool-smooth-følelses-folk fra Nordøst-England? Mmm. Du får dem ikke bedre enn søstrene Unthanks fra Newcastle, som etter å ha blitt Mercurypris-nominerte for sitt debutalbum "The Bairns" nå er tilbake med nytt navn, Unthanks, og nytt album "Here's the tender coming". Bonnie!

Jeg har egentlig aldri helt skjønt den derre "nye" såkalte nu-disco'en. Lange låter med balearisk mood og discotrommer. Ok. Gjerne det. Men aldri fot. Før jeg helt sånn plutselig og tilfeldig (49,50-kurven på PK, som alltid) kom over "Yearbook 2", en samling med remikser gjørt av det svenske bandet/produksjonskollektivet Studio. Og endelig: Heeerrrlliiigg! Lange, episke, oppbyggelige og oppbyggende, svingende tromme- og sus-mikser av alt fra Shout Out Louds til Rubies og Kyle (!). Nydelig rett og slett og passende til ethvert sett, privat eller annet. Rasmus Hägg er hovedmannen. Hei, Rasmus!

Og siden vi er i Skandinavia, må vi ikke glemme vårt egentlige broderfolk i sør. Dansk-norske Euzen er ute med sitt debutalbum, "Eudamonia", og med det tusen takk til vokalist Maria Franz, somer norsk, som rett og slett har fulgt BLOGG 99s oppfordring om å sende inn plater til omtale her! Takk, Maria! Og det er altså ikke bare derfor jeg skriver, altså. For "Eudamonia" er en flott og spennende plate, dette lover veldig godt for et debutband! Eksperimentell, progressiv electronica skriver de selv på hjemmesiden sin. Jeg kunne el ike sagt det mere upresist selv. Og det er fint. Her er impulser og lyder fra de aller fleste steder, melankolsk og rytmisk og spennende produksjonssammensydd av folk som har hørt mye på Kate Bush, Sorten Muld, Björk og Archive. Jeg vil se dem live, jeg vil se dem her, hvem får dem hit?!

lørdag 17. oktober 2009

Vinn en 7"! Men er det verdt det?


BLOGG 99s favoritt nu-folkie, James Yorkston, annonserer på sin MySpace-side at han er villig til å gi folk som kommer på ALLE konsertene hans på den pågående turnéen - som startet i forgårs og foregår i "Aberdeen, then Glasgow, Cupar, Edinburgh, Newcastle, Liverpool, Leeds, York, Manchester, Bristol, Cardiff, Bangor, Reading, somewhere near the Baltic sea, London & Brighton" - en HELT gratis 7"-singel! Snakk om strålende old skool-tilbud. Men, som han samtidig også slår fast, så er folk som kommer på alle konsertene hans, a fool!

Meld ham her. Lykke til. Singel er fint.

fredag 9. oktober 2009

Vinnere av Platepakke

Tusen takk for alle innsendte fine og gode og velbegrunnede svar og ikke minst hyggelige forsøk på smøring! :-) Denne gangen var det flest som sendte mail. Begge deler er altså like greit. Satser ellers på en ny konkurranse med god-plate allerede neste uke, så følg med her!

Vinnerne av platepakke m/Mixtape er:

Johan Ludvig Brattås
Sara Krigsvoll
Christine - som kalte meg 'musikkprofessor'! (Mere skal det altså ikke til...)

Gratulerer! Dere må sende meg adressen deres, helst til guttorm.andreasen@gmail.com

God helg og kos dere med denne:

torsdag 8. oktober 2009

Takk, kjære Ape!


Jeg har aldri prøvd å legge skjul på at for meg er Pixies Verdens Beste Band. Og "Doolittle" er Verdens Beste Plate. Sånn er det liksom bare i livet mitt. Det er ingenting som er så sterkt som Pixies og de 3 første platene deres. Gitar, angst, klokkeklar bass, energi, rock, trommer på 11, lyder fra en annen planet, et annet sted.

Jeg har sett dem live 2 ganger før, en gang i London i -88 eller deromkring og så da de spilte på Roskilde i 1990 (var det vel) på Doolittle-turnéen. Så da nyheten kom for noen år siden at de var gjenforent, tenkte jeg som så at, jaja, det må de gjerne, men jeg skal ikke på noen som helst slags måte ødelegge det jeg var så heldig å oppleve som Ung Mann. Tenk hva de kan ødelegge. Jeg skal ikke se Pixies mere!

Men for noen uker siden så jeg tilfeldigvis i et musikkblad at... svelg... Pixies er på turné (Europa og USA) for å spille HELE (de har kastet seg på bølgen de også) Doolittle! Jeg hev meg bokstavelig talt rundt i stolen, løp på nettet og sjekket samtlige konserter i Europa. Alle var utsolgt, fra London til Paris til Dublin. Bortsett fra Glasgow. Søndag 4. oktober. Jeg fikk med to kompiser og kjøpte billetter. Hurra! Men innerst inne var jeg jo skeptisk. Skulle jeg virkelig få høre "Monkey Gone to Heaven" live igjen? Låta som jeg la opp på poesipensumet mitt i litteraturvitenskap grunnfag og diskuterte heftig med to professorer på eksamen i 1990 og som jeg fikk strålende karakter for? "Monkey Gone to Heaven", som var den aller siste låta jeg noen gang spilte i WASABI, i siste episode, etter den sjokkerende nyheten om at jeg ble tatt av lufta. Høre hele plata jeg kan - eller snarere kunne - helt utenat på gitar, på min egen måte, som aldri hørtes ut i nærheten av Joey Santiagos gitar? Kunne dette gå bra?

Dagene nærmet seg. Nervøs, i magen og andre steder. Elektrisk i hodet.

Så er jeg der. Innenfor. I sal nr. 4 i Skottlands tristeste messekompleks, SECC i Glasgow, hvor det i sal 3 var GB-mesterskap i bodybuilding og den ene rarere kreasjonen etter den andre hva gjelder kjønnsbestemmelse, muskler og brunkrem skle forbi baren vi ventedrakk i. Men dørene åpnet seg, vi drakk øl og spiste pizza på en restaurant som var altfor treg, rakk litt av oppvarmingsbandet, de helt forglemmelige Sons and Daughters. Så ble det stille. Mørkt. Sceneveggen lyser opp. Bildene begynner. Slicin' up Eyeballs...! Som sist, den gangen på Roskilde, viser de hele Luis Buñuel og Salvador Dalís ikoniske surrealistiske filmmesterverk fra 1929, den andalusiske hunden "Un Chien Andalou",. Hele åpningslåta på Doolittle, "Debaser", handler, som kjent ihvertfall for fansen, om og rundt og i denne filmen. Vi er jammen meg i gang! Vagt kan vi ane Frank Black, Joey Santiago, Kim Deal og David Lovering på scenen i mørket, de står og venter. Filmen er over, med sine skumle maur, rare hus og barberblad-i-øyne-oppkutting. Slicin' up eyeballs...

Og jammen meg, så er det i gang. De første tonene smeller til. For et hode som i flere uker har gått og forberedt seg på åpningsriffet til "Debaser" tar det noen sekunder å skjønne at det faktisk er "Dancing at the Manta Ray" de spiller! What? Så husker jeg at de skulle spille alle de aktuelle b-sidene også (kjent fra samlingen "Complete B-sides") , og de velger altså å begynne med det. Jaja. Kule låter, både "Weird at My School" og selve "Manta Ray". Vi venter. Det viktigste er at det låter utrolig fett! Tight, høyt og riktig.

Og SÅ er de i gang! Tarararrrararrraaaaa-fleff! "Debaser" er i gang, folk går amok, hyler og vifter med armene, danser og hopper flegmatisk, Pixies spiller og det er SÅ BRA! Det er passe høyt, klart og tydelig, stramt og tett, låtene er like originalene men samtidig er det ørsmå nyanseforskjeller som gjør det ekstra spennende. Frank Black flerrer fram låtene, Joey Santiagos gitar låter fortsatt som om ingen andre i hele verden vet hvordan rockegitar skal spilles, David trommer i vei som bare han trommekan, Kim Deal smiler og ler og forteller nesten-vitser mellom låtene og oppdaterer oss på hvor vi er i plata. "I think this is side 2!". Herremin.

Jeg skal ikke skrive for mye om selve låtene og detaljene, jeg er i et helt annet sted, på en annen plass, husker ikke nå, jeg bare hopper inni meg og synger med og stirrer storøyd. En fantastisk versjon av "No. 13 Baby" kommer meg i hu. Pixies, notorisk kjent for krangler, konflikter og uenigheter KOSER seg, og det høres! De spiller hele Doolittle, jeg har fått høre "Monkey Gone to Heaven" og tror nesten ikke meg selv og at jeg er der jeg er, ikke en arm er tørr når de siste tonene, bassen på "Gouge Away" sakte fader ut i den store salen. Frank Black SMILER - var det noen som trodde at den mannen i det hele tatt var i stand til det -og vinker og de bukker og går av scenen.

Ekstranummer: Etter flere minutters hyling kommer de inn igjen og smeller til med to b-sider til. Den vakkerlekre surf-versjonen av "Wave of Mutilation" viser hvor Joey Santiago kommer fra. Nydelig. Og så: En helt SYKT kul - og ekstra lang - versjon av "Into the White" setter seg som et lyn i pannebrasken. Lysene hvirvler og Kim Deal messer "Into the White" over verdens tøffeste riff gang på gang på gang på gang på... Og så smiler og bukker og vinker og takker igjen og går av scenen. Folk jubler og klapper, de fleste antar at det er over og går. Men man går da altså ikke fra en konsertsal før lysene kommer på og det kommer musikk på anlegget! Stakkars de 2-3000 som gikk.

For her er det jeg tror skjer: Pixies går inn i garderoben, svette og... lykkelige? De er på 4. kvelden i løpet av turnéen, har fått spilt seg inn, låtene og samspillet sitter endelig (det hadde ikke vært så bra i Dublin kvelden før, i følge noen blogger jeg har lest). Øyeblikket er godt, de diskuterer litt og Frank sier til slutt "Fuck it, let's do it!". De MÅ jo ha øvd det inn. Og etter 5-6 lange minutter kommer de jammen meg på scenen igjen og spiller 8 LÅTER TIL! Jeg må bare gjenta: De spiller 8 låter til! 5 fra "Come On Pilgrim" og 3 fra "Surfer Rosa" (som egentlig overlapper hverandre). "Vamos"! "Caribou"! "Nimrod's Son"! "Broken Face"! Vi står måpende og tar i mot og tror det ikke helt og det er en kveld og opplevelse for evigheten...

Jeg har fått høre Verdens Beste Band spille 29 låter på en kveld som er så spesiell at den kommer til å bli snakket om. Lenge. Ikke bare inni hodet mitt. Jeg har sett Frank Black smile, hørt Kim Deal fortelle vitser og følt Joey Santiagos gitar igjen. At Pixies gjør det så bra og tydeligvis også har det fint sammen, KAN det bety... nytt materiale? Hvis jeg skal være tøff i trynet, skal vi si... ny plate til neste sommer?

Takk. Takk. Takk til Apen. Jeg har sett og hørt Pixies spille "Moneky Gone to Heaven" igjen. Og 28 perfekte andre låter. Takk.

Her finner du full settliste.

Puh.

onsdag 7. oktober 2009

45:33 igjen... og igjen


Som mange andre er jeg tilmålt fan av LCD Soundsystem. James Murphy har betydd massevis for moderne elektronisk musikk og utvikling av samme, men det er ikke alltid han treffer innertieren selv med platene sine. Bortsett fra den første, kanskje... Men det er ofte veldig nære!

Men her er ihvertfall en god idé! Jeg er helt sikker på at det er blitt gjort før (Laurent Garnier og Transglobal Underground dukker opp i lillehjernen?), men jeg kommer ikke på av hvem i farten. Men hans nye album "45:33 Remixes" er altså nettopp det, et helt album med bare remikser av samme låt, aomtrent som de gjør de på Jamaica med sine "riddims" (men der er det altså samme musikkframlegget hele tiden, det er vokalen som byttes ut). Strålende og spennende gjennomført!

Så hold ut og lytt deg gjennom 9 forskjellige versjoner av samme låt, gjerne flere ganger etter hverandre. Her er luftighet, repetisjon, variasjon, dippedlings og nyvinning. Og etter å ha hørt samme låt gang etter gang etter gang etter gang, i ørsmå varianter, står det etterhvert ganske tydelig fram hva som er den grunnleggende essensen i låta. Sånn sett er denne plata rett og slett en ny-zen opplevelse!

Addis Dubeba!


Tung, blytung, svett honningdub. Finnes det noe bedre? Jeg synes absolutt du skal gi deg selv muligheten til å digge denne nydelige, melodisk eksperimenterende og harmonisk brissvevende kjempeflott EP'en fra Dub Colossus og andre!

Dub Colossus (Nick Park, også kjent som Count Dubulah fra Transglobal Undeground) dro altså til hovedstaden i Etiopia, Addis Abeba, og laget albumet "A Town Called Addis", som er strålende! Jeg tror til og med at jeg har skrevet om det før her på BLOGG 99. Etiopisk musikk er liksom ikke i nærheten av noen annen type musikk, svingende, skeivt, melankolsk, frijazzrockdubstorbandaktig, utrolig fascinerende. På denne lille EP'en med Etiopias svar på Edith Piaf, sangerinnen Sintayehu "Mimi" Zenebe, har både Sidestepper og Cesar Diaz remixet. Fett! Og tungt!!

Etter dette må da de etipiske myndighetene vurdere å bare døpe om hele byen til Addis Dubeba?

torsdag 1. oktober 2009

5000 besøkende på BLOGG 99 - Vinn platepremier!


Hurra, så greie dere er! I løpet av dagen i dag har nr. 5000 av dere vært innom og kikket på BLOGG 99! Det synes jeg er så hyggelig at vi må feire!

Jeg graver i platehaugene mine og setter sammen 5 forskjellige GAVEPLATEPAKKER! Her er alt mellom hummer og papegøye, det vil for eksempel si DJ 99-Mixtaper til alle, album fra Skream til Ulf Lundell til Katzenjammer til Tony Allen til Verbow og the Bardots, og ikke minst takk til Warner Music, som har bidratt med 3 eks. av "Imperial Blaze", det nye Sean Paul-albumet, spesielt til denne lille jubileumskonkurransen på BLOGG 99!

Hvordan kan du vinne GAVEPLATEPAKKE fra meg? Jo, nærmest som "vanlig". Jeg liker jo å høre litt om dere og hvem dere er og hvorfor dere leser her. Så derfor: Du svarer på dette innlegget her på Bloggen. Det gjør det ved å klikke på og åpne selve innlegget. Så klikker du på "Legg inn en kommentar", nederst. Her skriver du så hvorfor du synes at akkurat DU fortjener å vinne GAVEPLATEPAKKE fra BLOGG 99!

Hvis du ikke vil skrive "offentlig" kan du også/heller gjerne sende meg en mail på "guttorm.andreasen@gmail.com", merk den med "PLATEPAKKE".

Dere får en uke på dere, så vinnere offentliggjøres her på BLOGG 99

Fredag 8. oktober kl. 12!

God helg og lykke til

Arbeiderne arbeider...


Det kommer så mange bra norske album for tiden! Ingenting kunne jo vært bedre enn det!

Løsbart og kull kan føre til ... så mangt, egentlig, men i denne sammenheng, meget spennende industri-båt-rock! Eller noe sånt.

Vaiping er ute med sitt andre album, "Industrial workers of the world", det er verdt en applaus! Om ikke en streik, full av følelser og protest. For det er industrilandskapet de leker seg med nå. Jeg likte ekstremt godt deres debutalbum, "The Great Polar Expedition", som var noe så originalt som et polardampbåtkullskuffe-konseptalbum! Og guttene, som ellers er glade i å sminke seg som fyrbøtere og annet skittent, følger godt opp.

Denne gangen bytter de ut dampbåt og skitne kullspader med fabrikker, lyden av maskiner, slit og strev, høytrykk og elektrisitet. Men de er like skitne. Det er mindre polarsvev denne gangen, lyden er tyngre og det er til og med vokal her og der. Gitar, synthrekker, tunge trommer. Det er nok ikke tilfeldig at jeg tenker Rammstein innimellom, selv om de aldri er i nærheten av å være så harde som sydtyskerne, men som dem er de flinke til å kombinere synth og gitarrock til en melodisk enhet.

Gleder meg veldig til å se dette live! Jeg skal til og med vurdere å bli svett, for å gå inn i rollen.


En vakker fugl...


Jeg mener å huske at jeg en gang i verden var involvert i en diskusjon på et av Norges lukkede nettsamfunn (Underskog, selvfølgelig. Om ikke annet, så ihvertfall det eneste lukkede nettsamfunnet jeg er medlem av. Ihvertfall som jeg innrømmer. Åpent) om hvorfor det ikke fantes god, om enn i det hele tatt, electro på norsk! Selveste Kong Sverre var selvfølgelig med i diskusjonen, siden han er den omtrent eneste som lager akkurat det. Det fine med Kong Sverre (som du også finner her) er at han i tillegg lager strålende electro på norsk, og da mener jeg både electroen og norsken!

Når han nå er ute med ny plate, på et av de opprinnelige norske electronica cred-selskapene, Beatservice, så er det bare å juble for "Fugl"! Dette er kammerelectro med humor, snert og ikke minst ultralekre små melodilinjer og elegante refreng! Passe med bass, strålende Kraftwerk- og Depeche-lignende, men ikke like, lyder og innimellom fantastisk lekre tekstbiter. Når det går an, på norsk, med tungt electrokomp, å synge "Når hun merker at håret ikke ligger som det skal, og hun blir med på å sende frisbee eller med på å spille ball, Å-å-åå-åø-å---ååå--å-å-å!" og ikke bare slippe unna med det, men det høres genialt og poesiekte ut som en ordentlig kjærlighetserklæring, DA har vi kommet langt. Langt.

Tusen takk, Herre Konge!

fredag 25. september 2009

Verdens første iPhone-album!


Ok, da, hvis jeg skal være helt, super, innerst-inne-i-meg ekte-ærlig, så er det ikke hverken spesielt spennende eller kjempekul musikk. Og noen ganger er lydene ordentlig MIDI-1988. Menmen. Om 25 år kan du derimot stolt si til dine barnebarn at du helt tilbake i 2009 ("Wow, levde du DA, bestefattern?!") var så Cutting Edge og levde på kanten av både trenden og teknologien at du var blant de aller første i hele verden som gratis ("ja, finnes det noen annen måte å gjøre det på, Beste?") lastet ned det aller første hele albumet laget kun på en iPhone! Gratulerer til Nuclear O'Reilly med albumet "Phoning it in"!

Som for øvrig til neste album, i all vennskaplig tipslighet, kanskje kan jobbe litt med bandnavnet også?

tirsdag 22. september 2009

Heart of Warmness


Jeg har opptil flere ganger på denne Blogg klaget på at distribusjonssystemet for god, afrikansk musikk ennå dessverre er for dårlig. Derfor er det slik at det er relativt mye vanskeligere for både oss her i Norge og Dalastrøka rundtomkring, og for de aller fleste andre, og får tak i mye av den fantastiske musikken som kommer rett fra Afrika, Hjemlandet, Moderdynene, the Heart of Warmness.

Kanskje løsningen er å bringe Afrikas musikk hit? Det er ihvertfall slik gruppa The Very Best må ha tenkt! Hvis vi skal tro mytene, så traff den malawiske sangeren Esau Mwamwaya den etterhvert så kjente fransk/svenske elektro-produksjonsduoen Radioclit, bestående av Etienne Tron og Johan Karlberg, da de kjøpte en rusten, gammel sykkel av ham i hans 2nd hand shop i øst-London. For et sykkeltreff!

For dette er det blitt magisk, afrikansk/europeisk klubbmusikk fra himmelen av! Debutalbumet "Warm Heart of Africa" (ute på et så straight elektronisk selskap som franske Moshi Moshi) inneholder den beste Dansemusikken jeg har hørt så langt i 2009. Det sier ikke så mye i et passe trist gjennomsnitts plateår, men høsten er enda ikke over. Den har jo knapt begynt! Og nå har vi The Very Best å svinge oss til... Dette er Kwassa Kwassa fra Hackney til Timbuktu, jeg vil være med!