torsdag 30. august 2012

"99 Minutes" # 25, fra Purified in Blood til Ragnhild Furebotten!

Så var augustutgaven av "99 Minutes" klar! Du er mere enn hjertelig velkommen til å dyve deg inn i strålende norsk musikk fra The Real Ones & Stein Torleif Bjella, The Good The Bad and the Zugly, Ragnhild Furebotten, Purified in Blood, Big Bang, 120 Days, Stian Westerhus, Ihsahn og mange mange flere!

Du leser alt om "99 Minutes" her, du finner Facebookgruppa her og her er programmet:





onsdag 29. august 2012

Piggtrådrockens fanebærere

Aftenposten - avisen som holder deg oppdatert på de kulturelle trendene - skriver i dag om "piggtrådrock". Når hørte du det ordet sist? Jeg tror det må ha vært på sent 70-tall, i forbindelse med Pelle Parafins Bøljeband på tv. Men i dag dukker det altså opp i en artikkel som handler om ambassaders historie som tilfluktssted for politiske asylsøkere, jf. Assange-saken i London. Aftenposten skriver om den panamanianske ditktatoren Manuel Noriega, som under USAs invasjon i 1989 rømte til Vatikanets ambassade.

Aftenposten: "... amerikanerne bombaderte ambassaden med "piggtrådrock" på høyeste volum. Operaelskende Noriega - samt hele ambassadenabolaget - fikk "Voodoo child" (Jimi Hendrix) og "You're no good" (Linda Ronstadt) på full styrke".

Piggtrådrockeren Linda Ronstadt altså. Hvis du skulle ha glemt hvor piggtrådete hun var så kan du se låta her:

tirsdag 28. august 2012

Billy Joel: Kjøtt, kjøtt, kjøtt!

Massevis av kjøtt, tudorkostymer, ringbrynje og en bebartet Billy Joel! Er det noe som helst i dette platecoveret som ikke går an å elske?


Attila var metalduoen (!) Billy Joel og Jon Small i 1969-70, på henholdsvis orgel og trommer (akkurat som norske Russian AmCar Club, altså). De spilte sammen i bandet The Hassles men ga ut metalkjøttbandet Attila som duosideprosjekt. Etter albumet stakk Billy Joel av med kona til Jon.

Det selvtitulerte albumet (1970) deres har blitt kalt historiens dårligste rock'n'roll-album, på Allmusic.com:

"Attila undoubtedly is the worst album released in the history of rock & roll -- hell, the history of recorded music itself. There have been many bad ideas in rock, but none match the colossal stupidity of Attila."

I følge Billy Joel selv spilte Attila så høyt at folk gikk:

"End of the sixties, I was in a two-man group. We were heavy metal, we were going to destroy the world with amplification, we had titles like 'Godzilla', 'March of the Huns', 'Brain Invasion'. A lot of people think [I] just came out of the piano bar... I did a lot of heavy metal for a while. We had about a dozen gigs and nobody could stay in the room when we were playing. It was too loud. We drove people literally out of clubs. 'It was great, but we can't stay in the club'. 

Alle sitater fra Wikipedia.

Her er hele albumet på Youtube:



Vet du om noen album andre burdet vite om? Del dem her!

(Tusen takk til Laura Whitticase)

onsdag 22. august 2012

DJ 99: Club Kwassa Kwassa / Mixtape # 21

Denne la jeg ut på Mixcloud i dag! Kos, hopp, dans og smil deg i vei! Tung, tung dansing fra Afrika til Latin-Amerika og beyond!

tirsdag 21. august 2012

Hva skjedde med Fur Dixon?

Det er merkelig hva man husker. I den endeløse rekken av konserter, hva er "best", hva nå enn det måtte være? Tusener på tusener av dem, føles det som.

Noen av konsertene står selvfølgelig ut. Pixies som spiller hele "Doolittle" og "Surfer Rosa" og litt til i Glasgow for noen år siden, Underworld på Sónar i Barcelona-natten, første gang jeg så Bob Hund, Sepultura på Kalvøya, Black Sabbath i Roskildenatten, Kraftwerk, Rammstein på liten klubb i Berlin, The Dream Syndicate på NHH i -88, da jeg sang sammen med Beat Farmers på Hulen, to ganger, Tom Waits i -85... Men den konsertene jeg nok husker aller, aller best, den kanskje aller viktigste, er

The Cramps, på Betong (het det da allerede?), Chateau Neuf, mars eller april 1986. The Cramps har nettopp gitt ut "A date with Elvis" og er på turné med det albumet. Et av de aller viktigste bandene i min ungdom.

Lokalet er stappa og svett av forventning lenge før konsertene begynner. Så blir det mørkt. "Also sprach Zarathustra..." kommer på. En lyskaster på den lille scenen. Trommis Nick Knox kommer på, solbriller og sigg, begynner å spille den ene, karakteristiske, signaturrocka/psychobillyrytmen til The Cramps.

Og så: Ut på scenen kommer den nye bassisten, (Jenni)Fur Dixon, i latexstrømpeholdere, grønt hår, nesten bar overkropp, en stor sløyfe, tatovering - og det var ikke akkurat vanlig på Majorstua i 1986, oversminket i svart, rosa og grønt, storkjeftet tyggistyggende, hun vrikker på hoftene og jokker i vei en bassrytme i perfekt takt med trommene! Hurra! For en dame! For en kreasjon! Jeg hadde aldri sett noen ose så mye av sex, attrå og fullstendig uoppnåelighet noen gang før. Selv ikke da Poison Ivy sekunder senere kom på scenen kun iført gitar, et bastskjørt og kamskjell foran puppene. For en utsultet 19-åring var det en opplevelse for evigheten.

Så kom Lux Interior - RIP, gullamébukse og vinflaske. Låta de satte i gang med var en cover av "Heartbreak hotel". Selvfølgelig. Mayhem i 90 minutter! Hyl, bråk, glede og svette! Jeg kunne fortelle masse mere fra de første sekundene men det var altså de første sekundene med Fur som var temaet i dag. Her er hun fra samme periode:


Og jammen meg så er jo nettet slik at det er ingen grenser for hva som finnes av perler! Så her er The Cramps på samme turné, i Frankrike, sikkert noen dager før eller etter Oslo-konserten. Dere kan se den akkurat samme åpningen:



Og tv-opptak, England, samme turné:


Men altså, her om dagen tenkte jeg igjen på JenniFUR Dixon. Sliker nå hjernen, uten plan, bare assosiasjon og løse innfall. heldigvis. Hun fikk ikke være med lenge i The Cramps, det ble med den turnéen, noen måneder i 1986. The Cramps var liksom ikke helt komfortable med en bassist, det ble for streit for dem. Men Candy del Mar ble etterhvert værende en stund. Det er en annen historie. Her er hun, forresten:



Men det var en avstikker.

Jennifur heter nå Jennifer Dixon igjen og er fortsatt musiker og ser ut til å ha det supert og har tatt seg country- og folke-Americanamusikken i vold! Så flott! Slik kan altså verden gå. Sammen med partneren Steve Werner har hun en gitarduo, de kaller seg Fur Dixon, de har gitt ut flere album og spiller rundt og har flotte hjemmesider. Her er de:



Så nok en gang, tusen takk for den gang, Jennifer, lykke til med alt videre! Det er flott å se kontraster i ting. Hils Steve.



mandag 20. august 2012

Tidenes aller mest pompøse setning!

Gitarblader er noen rare greier. Nerdete, javisst. Spesifikke, supert. Smale, kjempefint! Men også helt usannsynlig ekstremt konservative, anglosentrerte, mannlige, genresmale (gubberock, heavy, litt blues) og til det parodiske lite kritiske.

Jeg abonnerer på to av dem, Guitarist og Guitar World, og leser et tredje, Guitar Player nesten hver måned. I den siste utgaven av Guitar Player, septembernummeret, sklir sykofantien over i det fullstendig parodiske. Steve Vai har nemlig gitt ut nytt album. Så da stiller Guitar World opp. I tillegg til hele forsiden, klarer bladet å vie Steve Vai ikke mindre enn 28 helsider! De er fordelt slik: 14 sider intervju, 4 helsides reklamer m/bilde for diverse gitarprodukter som har hans navn, 2 sider til anmeldelse av hans nye "signatur"-forsterker og 7 sider til en fullstendig transkripsjon av en av låtene hans.

Og altså, språket da. Etter 46 år har jeg jo lest noen setninger. Og jeg har vel aldri lest noe mere pompøst og rompeslikkende enn denne. Her er hva "journalist" Alan di Perna blant annet skriver om det nye konseptalbumet til Steve Vai, "The story of light":

"His guitar conjures the epic bliss and vast unfolding vistas of spiritual awakening, the anguish of modern life's soulcrushing rat race, the terror of apocalyptic cataclysm and the heartbreak of betrayal".

Å herre...

Jaja. I intervjuet forteller han for øvrig noe... morsomt. Det er et langt og komplisert resonnement, men siden publikum/platekjøperne ikke tok spesielt godt i mot hans forrige album, del 1 av en trilogi som denne nye er del 2 av, så bestemte han seg like godt for at denne gangen å ikke ha vokal i låtene. Den indre og ytre spirituelle reisen ble kanskje for overtydelig. Men for de spesielt interesserte har Steve Vai lagt ved alle tekstene som omhandler den reisen som hovedpersonen gjør. Og de er på russisk! (Det er litt russisk vokal/framføring i noen av låtene også). Vai forteller at han tenkte seg godt og lenge om før han valgte hvilket språk de skulle være på. Men han reiser jo mye, så han kan mange språk:

"I know the dynamic of varius languages. Italian's very romantic. Italian sounds like music. French has this exquisiteness to it, but it has a feminine nature, too. No offense to those masculine french guys! So I went through all of these languages in my head and one of them I almost went with was Norwegian; it's a very angular language. But I really love russian".

Så ingen Steve Vai-plate med dype tekster på norsk altså. Fillern.







fredag 17. august 2012

Meshuggah-huggah-huggah

Flott, lang og spennende featurereportasje i siste nummer av Guitar World, hvor vi følger Meshuggah på konsert i LA. Det går an å lage flott journalistikk i nisjeblader også.

Visste du for eksempel at det har oppstått en etterhvert ganske livat subgenre i moderne metal hvis navn er et forsøk på å etterligne lyden av gitar-tsjugginga til Meshuggah? Genren heter djent, og her finner du en spennende artikkel om genren i en såpass stor avis som The Guardian.

Djent i vei, her er Meshuggah fra deres siste album, "Koloss":

torsdag 16. august 2012

11 Elvis-favoritter

I mange år hadde jeg en hel vegg med Elvis-effekter, fra det offisielle Elvis-frimerket, til faksimile av førerkortet hans, musematte og blikkopi av en glemt filmplakat. Det var nok før kjæreste.

I dag er det 35 år siden Elvis døde. Hjelp, er det så lenge siden? Jeg husker det veldig godt. Jeg var 11 år og gikk med avisen. Vi hadde en avissentral i Niels Juels gate, nesten nede i krysset ved Frognerveien. 3 klasser over meg gikk en vi kalte Snusen, for han hadde bart, brylsveis, svart skinnjakke med påsydde Elvis- og rockemerker. Han snuste og hadde til og med kjæreste! Og Snusen elsker Elvis. Jeg husker at jeg en gang var hjemme hos ham, så på rommet hans med Elvisplater overalt og hørte på Elvis. Han bodde i Holtegaten eller deromkring. Vi var glade i Snusen. Han kom gråtende på jobb den dagen. Elvis er død, sa han. Og gråt. Så Snusen fikk klem. Hvis du leser dette, Snusen (hva het du?), så vit at jeg tenker på deg i dag også.

I dag er det altså 35 år siden den dagen. Takk til venn og bloggkollega Erik Valebrokk, som minte meg på dette. Det er ikke meningen å gå ham helt i næringa, men her er mine 11 Elvis-fvorittlåter, i tilfeldig rekkefølge. Enjoy. Levis elver!

Guttorms 11 Elvis-favorittlåter på Wimp.

onsdag 15. august 2012

Du kan jo fortsatt "Høre på denne"!

Klassekampen mimrer i dag over platebutikken. Såvidt jeg kan skjønne mener de at den er død og at det er leit og skribenten avslutter med "Nå er det slutt. Ikke på musikken. Men på at det står en fyr bak disken og sier: "Hør på denne!"." 

Jeg har selvfølgelig all mulig forståelse og medfølelse for at vedkommende skribent, som skriver at han har mistet jobben sin på Norsk Musikforlag (ble lagt ned i sommer) er mere enn lei seg for å ha mistet jobben. Men det er vel dessverre slik, da, at ikke mange nok i Norge eller Oslo er interesserte nok i å gå i butikk for å kjøpe klassisk musikk på cd eller andre formater. Og jeg kan jo skjønne at de hadde et kundeproblem hvis de, som han skriver, mente at Andrea Bocelli ikke ble ansett som flink nok til å til å bli sortert som "klassisk" musikk (hva nå enn det måtte være?) i platehyllene deres. For et misforstått snobberi. Og kanskje en av grunnene til at man ikke solgte mange nok plater.

Men, altså, platebutikken er da overhodet ikke død, hverken den fysiske eller virtuelle? I Oslo finnes det fortsatt flere platebutikker. Platekompaniet har flere filialer over hele byen. Der er de riktignok ikke så veldig flinke til å si "Hør på denne", men går du på Tiger, Big Dipper, Bare Jazz eller Neseblod så får du da mere enn strålende tips til hva du skal høre på. Og så har du jo endeløse rekker på endeløse rekker av virtuelle "fyrer bak disken" som på nett, på blogger, strømmekanaler, nettmedier, webcaster, musikkbutikker, sosiale medier og masse mere står og roper "Hør på denne!" så høyt de bare kan! Je har aldri oppdaget og fått tilgang til så mye musikk som i dag, nettopp på grunn av alle de som står og sier "Hør på denne!". Dere skal ha millioner tkk, alle sammen! Klassekampens skribent - og alle andre som er interesserte i "klassisk" musikk - er hjertelig velkomne til å oppdage internettet. Jeg tror dere vil oppdage at det finnes ganske så store mengder musikk der.

Siden jeg jo er nettopp en av disse fyrene som roper "Hør på denne!" i flere kanaler, for eksempel her på BLOGG 99, så kan jeg jo for eksempe fortelle deg om i går kveld. Da satt jeg og så på episode 5 i sesong 4 av "Breaking Bad". En av mange fine ting med den serien er at de er ekstremt flinke og kreative med musikken der. Du kan til og med høre The Knife i en amerikansk tv-serie! Og plutselig kom denne glitrende låta med fransk-chilenske Ana Tijoux. Hør på "1977". Hør på denne!



Og skulle du få lyst til å høre mere er det bare å følge med på BLOGG 99. Her er en miks jeg laget til det engelske nettradioprogrammet FLOMOTION tidligere i våres, da jeg skulle til London for å spille på en klubb der. Masse fin og rar og spennende utenom-musikk der. Hør på DJ 99 og "All The Way From Manglerud", dere! Var det høyt nok?

mandag 13. august 2012

Fin kømusikk

Det er jo jammen meg ikke ofte man kan si men i dag ble jeg stående fast i 20 min i kø på vei mot Alna og den nye plata til Astrïd er definitivt en av de aller fineste stå-i-kø-platene jeg noen gang har hørt. "High blues" er ute på Rune Grammofon nå og om dette er post-postrock eller neo-post-postrock aner jeg ikke, men stille og energisk og statisk var det. Akkurat som køen.

Enjoy!



No dick!

Sånn i ettertid kan det vel virke kanskje på grensen av både sært og infantilt, men senvinter og vår 1987 var altså dette en av de aller viktigste låtene i livet mitt. "No dick"! Endelig har det blitt lagt ut bilder av Pajama Slave Dancers på konsert. Og for et sjokk å se at de faktisk så ut som collegestudenter, til og med i dress!

Men altså, her er "No dick", som jeg kunne helt utenat og gaulet på hvor jeg enn gikk, i en konsert fra 1986. Helt riktig energi!

Du kan for øvrig laste ned all musikken Pajama Slave Dancers noen gang ga ut, 4 album i alt, helt gratis på hjemmesiden til en av dem, Dave Rexford. Den siste ble til og med produsert av Joey Santiago fra Pixies!



lørdag 11. august 2012

Nesten-Sepultura

Her kommer rett og slett en sinnssyk tøff låt! Bortsett fra vokalen så ligner det rett og slett på Sepultura anno "Roots" innimellom! Yoho! Takk iPod. Takk Pulkas.

torsdag 9. august 2012

Talking Heads, baby og radio


Jeg savner veldig å lage radio. Det er vel faget mitt, kan man si, og det jeg har gjort mest her i verden. Det er 27 år siden jeg en dag ringte Radio Nova, sa hei, og 2 dager etter hadde jeg mitt eget radioprogram. Fungerer det sånn fortsatt, tro?

I 1985, flere år før Notodden og lignende oppmerksomhet rundt genren, var det å spille blues noe av det mest kontrære man kunne gjøre, så det ble bluesprogram. "Morrablues", egentlig etter WASABI-modell, sånn i ettertid. Det ble fort flytting av programmet til RadiOrakel, bare 2 eller 3 sendinger på Nova. Og så ble det radio. Hver dag. Resten. Avbrutt av et par år på tv. Så radio igjen.

Hvis jeg fortsatt hadde laget FM-radio hadde jeg i dag fortalt deg om den fine morgenen min, i 5.30-tiden, der jeg sammen med de andre fuglene som koser seg i kirsebærtreet vårt gir morgengrøt til minsten på 7 måneder og far drikker kaffe og hører på musikk på anlegget via min supre lille, men store iPod som har så mange tusen låter i random rekkefølge i seg.

Plutselig smeller det til med en ny lyd, et funkliknende men allikevel ikke funkgitarriff på vei opp, trommer som slår uregelmessig men svettende rytmisk, en bassgang som jobber den andre veien enn gitaren, korte, intense messingstøt som forsterker drivet, funken, gassen, punken, Afrika, science fictionfølelsen og jeg skvatt til og ropte, mest for meg selv, og smilte og hikket og takket iPoden for å ha gitt meg en av mitt Livs Låter. Og så tenker jeg at jammen meg, den låta og den åpningen og den produksjonen og den vokalen og alt, absolutt alt i den låta og det albumet, det høres akkurat like friskt og rart og uforståelig og spennende og ugjennomtrengelig og sprengende og sylferskt ut akkurat i dag som den gangen jeg hørte låta aller første gangen for 32 år siden. Hadde den kommet ut i dag hadde det vært overmoderne musikk. Hvor mye musikk kan du si akkurat det om?

Høsten 1980 var jeg 14 år, sprenghormonell, utilpass, med mentale kviser og voksesmerter som alle andre 14-åringer. Jeg gikk i 9. klasse, hadde nettopp flyttet, en familieavgjørelse jeg overhodet ikke var fornøyd med, jeg var rar og hørte på merkelig musikk (metal, punk, synthmusikk, no wave, AOR og alt annet som var annerledes og rart), fortsatte på skole i byen hvor jeg ikke hadde det spesielt godt og jeg var på desperat jakt etter nye venner, nye følelser og nye lyder. Så en dag leste jeg en anmeldelse av en ny plate i Puls, som jeg selvfølgelig leste helt obsessivt. Puls var et musikkblad i gamle dager, for dere eventuelle unge lesere. Det eneste på norsk i en medieverden så og si uten musikk. Sånn jeg husker det i dag var det en flere siders meget rabulerende stående applaus til et mesterstykke av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før. Anmeldelsen var full av ord jeg ikke skjønte, namedropping uten referanser og musikkoblinger jeg ikke ante om, fra Afrikansk polyrytmi til New Yorksk postpunk, men jeg ble så grepet av entusiasmen og tonen og beskrivelsene i anmeldelsen at jeg husker tydelig at jeg bare måtte høre den plata. Jeg måtte finne ut hvordan musikk som kunne føre til en sånn eksplosjon av rare ord og føleser kunne høres ut.

Så jeg spinket og sparte og samlet sammen småpenger i noen uker, jeg kan huske at jeg hoppet over noen tipakninger med Rødprince, til og med, for å få råd til å gå på Electric Circus og høre på Talking Heads og "Remain in Light".

Jeg skal ikke en gang prøve å beskrive følelsen av å høre "Remain in Light" for aller første gang. Ihvertfall ikke i dag, kanskje senere en gang. Det var det rareste jeg noen gang hadde hørt. Jeg skjønte ingenting. Virkelig. INGENTING! Og det var det absolutt tøffeste jeg noen gang hadde hørt. Aller tøffeste! Fortsatt, 32 år etter, får jeg altså gåsehud, spontahopp med innlagt glis og svettetokter på innsiden av håret når "The Great Curve" begynner. Som den gjorde i morges.

Jeg kan ikke en gang få begynt å takke alle som var med nok. Men jeg registerer, morsonmt nok, at jeg nå har skrevet to innlegg på rad hvor Brian Eno er involvert, og det er bare en måned til han kommer til sin egen festival i Norge. Synkronisitet, kaller man det visst.

Og når jeg nå her gir deg "The Great Curve" i 2 versjoner, så ber jeg deg rette en ekstra liten takk til Adrian Belew, gitaristen som på mystifistisk vis, helt sikkert i samarbeid med Eno, klarte å koble gitaren sin til en synth for å lage de over- og utenomjordiske lydene som kanskje er en gitarsolo men som mest sannsynlig ikke er det. Hvem vet egentlig? Fortsatt ikke jeg.

Og jeg lager ikke FM-radio.

Original, fra albumet:



Og så, live i Roma, 1980: