mandag 29. oktober 2012

Hurra for The Savages!

Det er jammen meg altfor sjelden, at en gammel mann hopper i taket, spretter, gliser, hyler og pumper knyttneven på gutterommet! Men i går kveld skjedde det altså. Det er mange år siden sist.

Jeg har vært i London i helgen, og på flyet hjem var det bare å begynne på toppen i den massive bunken av innkjøpte musikkblader. Jeg er stort sett alltid fullstendig uinteressert i konsertanmeldelser, men i NME falt øynene plutselig på navnet på et spillested hvor jeg var DJ for mange år siden, 10 eller så, nemlig Electrowerkz, et kølsvart rockested i Islington omtrent. Så jeg måtte lese. Og det var en så hylende flott anmeldelse at jeg jammen meg måtte høre på bandet da jeg kom hjem.

Og der, kjære bloggvenner, vil du tro meg at i går kveld hadde jeg en opplevelse som kan sammenlignes med den gangen jeg hørte Pixies første gang. Det var akkurat som første gangen jeg hørte Bob Hund, Stranglers, Blondie, Iggy, Ramones, The Slits, Magazine, Rammstein, Kinks og en liten håndfull utvalgte band til. Noen som har noe som bare trenger noen sekunder på å treffe deg som en steinhard vegg...!

Mine damer og herrer, hjertelig velkommen til The Savages! Hvis ikke disse blir svære så skal jeg søren meg spise bassgitaren min!

Her finner du originalen av "Husbands", hør den først der. Og her er de på Jools Holland på BBC:



Les mere om dem i The Guardian, og her er hjemmesiden deres. Det er bare å kjøre på! Dette kan bli noe stort...

onsdag 24. oktober 2012

Tidenes aller beste plateanmeldelse?!

Ok, folkens, nå skal jeg prøve å holde et par tråder i luften samtidig her. Jeg lager musikk. Eksperimentell musikk, er jeg den første til å innrømme. Veldig eksperimentell musikk på grensen mellom abstrakt lyd og støy, innimellom. Eller deromkring. Noen ganger er det trommer med også. Som oftest gitar. Det har jeg stor glede av og innimellom når jeg spiller konserter så viser det seg, merkelig nok, at også andre har glede av det! Det gir meg masse energi og lyst og glede. Jepp. Hør gjerne masse av musikken min her.

Jeg spiller altså mye gitar, både abstraktstøygitar, metalgitar og rytmisk gitar. Og annen gitar. Gitar altså. Som faste lesere av BLOGG 99 har oppdaget så inkluderer denne gitarspillingsfascinasjonen også lesing av diverse gitarblader på engelsk. De er det veldig fint å lese for spilleøvelsen, teorien, utstyrsanmeldelsene o.l. Men som jeg også har påpekt tidligere synes jeg journalistikken i gitarbladene stort sett suger som en gammel sokk. Endeløse hyllest- og ja-intervjuer med middelaldrende, hvite bluesrockgitarister. Det historiske stoffet, plate- og videoanmeldelsene er det samme, en orgie i bukkende journalistikk, grisehylling av levende og døde hvite, middelaldrende bluesrockgitarister fra Rory Gallagher til Joe Bonamassa. Som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men hvor mange intervjuer om Les Paul'ene til Joe Bonamassa gider man egentlig å lese i løpet av et år? Alle platene får 5 stjerner og alle smiler bredere enn avstanden mellom de lengste båndene på gitarhalsen.

Men altså, når det da plutselig, fullstendig umotivert og helt uten sammenheng plutselig dukker opp en skikkelig SLAKT av et album, da må man jo lese! Som her om dagen, i nr. 358 av Guitarist. Guitarist har aldri anmeldt eksperimentell musikk før og de har aldri slaktet en plate før. Det gjør det uhyre spennende å lese. Og jammen meg klarer de å skrive kanskje Tidenes Aller Beste Plateanmeldelse/Slakt!

Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for å få en slik slakt på trykk i et blad! eg er altså sterkt misunnelig på den sveitsiske gruppa Sonar. Bare se på overskriften: "Dissonant experiments from intellectual jazz types"! Er ikke dette fantastisk vakkert, dere:

"Sonar: A Flaw of Nature, Ronin Rhythm Records: Dissonant experimentes from intellectual jazz types.

First, some history. Sixth-century BC philosopher Pythagoras helpfully discovered that musical notes could be translated into mathematical equations, not least when it comes to the length of corresponding strings. What comes next, obviously, is to tune all the guitars to C/F#/C/F#/C/F# (tritones, the most dissonant of all intervals, don't you know) and make 60 minutes of, er, sound from that. Displaying all the melodic ambition of RMS Titanic's foghorn, this interesting intellectual experiment lies similarly at the bottom of a perilous descent, accessible only to the truly committed. On the upside, you might be able to use it for meditation if neither Gregorian Chant nor whale songs refloat your sunken boat. Bemusing, and not in a good way."

For egen del vil jeg gjerne få legge til at Sonar og albumet ikke hverken er særlig eksperimentelt eller dissonant i det hele tatt, dette er egentlig ganske streit, med strenge rytmer og klare melodilinjer. Så hvor kjedelig musikk anmelderen ellers er vant til å høre på tør jeg ikke tenke på en gang. Men det gjør jo overhodet ikke anmeldelsen noe dårligere. Tusen takk, Guitarist, nå har jeg noe å strekke meg etter!

Du finner hele albumet til Sonar, A Flaw of Nature, på Bandcamp-sidene deres her. Interessant nok heter åpningssporet "Tromsø" (sic!). Lurer på hva historien er bak det? Uansett, her er de i sin fulle strukturelle dissonans. Not.



Hva mener du er tidenes beste anmeldelse? Og husk å passe deg for intellektuelle jazztyper da!


mandag 22. oktober 2012

Sigvart Dagsland og jeg er for, men hvor er strømmemotstanderne?

Dette skrev jeg til Ballade i dag. Selv om det var et forsøk på å nå litt lengre enn lille BLOGG 99 så får jeg vel for skams skyld publisere det her også. Altså:

Aller først, en stor gratulasjon og mengder med lykke til til Klassekampen og dagens nye musikkbilag!

Det er en stor kulturell begivenhet i vårt bittelille land at en dagsavis satser på et helt eget musikkbilag, og det blir veldig spennende å følge det framover. Det var en stor glede å lese avisen til dagens tidlige frokost. Gratulerer!


Klassekampen åpner i dag blant annet med et langt intervju med Bugge Wesseltoft om hans forhold til strømming og digital distribusjon av musikk. Han er, som alltid, gjennomtenkt og god og saklig i sine argumenter. Det er spennende og interessant å lese. Klassekampen skal feire åpningsnummeret i kveld med fest og debatt om strømming og digital hverdag. 


Det viktigste siden gitarforsterkeren

Som jeg selv har påpekt flere steder, blant annet her på Ballade, så er jeg uenig både med Klassekampen og de fleste kildene deres når det gjelder strømming. Jeg synes Klassekampen ofte er overdrevent ensidig i sitt kildeutvalg når de dekker dette feltet. Som musikkentusiast mener jeg altså at Spotify, Wimp, Bandcamp, Soundcloud og lignende digitale nettjenester for og med musikk er det morsomste og viktigste som har skjedd musikken siden den elektriske gitarforsterkeren ble funnet opp. Hvorfor? Kort fortalt mener jeg at det har aldri vært lettere å finne god musikk enn i dag, at det aldri har blitt laget bedre musikk enn i dag og aldri har flere ønsket å lage musikk enn i dag. Kall meg gjerne romantisk, som Erik Hillestad tidligere har gjort, men jeg synes disse tingene til sammen er udelt positivt for musikken. At noen er uenige er selvfølgelig helt fint. Som musiker er jeg - ennå - ikke avhengig av å leve av salg og avspilling av musikken min. I en fin og spennende meningsunion er Sigvart Dagsland og et par andre enige med meg. 


Savner et svarMen så var det alle disse motstanderne da. I dag skriver Klassekampens musikkbilagredaktør Olav Østrem, i saken med Bugge Wesseltoft: "... Noe er i ferd med å gå skikkelig galt, tror Wesseltoft. Det er et synspunkt han deler med mange andre artister og musikkarbeidere". Mange andre artister og musikkarbeidere? Det kan godt hende det er sant. Men hvor er de, hvis de er så mange? Vi vet om noen, de er aktive på den ene siden i strømmedebatten. Erik Hillestad, Bugge Wesseltoft, Rune Kristoffersen, Erik Honoré og Susanna Wallumrød er mot strømming, eller i hvert fall i mot dagens forretningsmodell for strømmetjenestene. 
Jeg har tidligere på bloggen min, under overskriften "Musikere mot strømming?", spurt hvor de er, kollegene mine, alle de norske musikerne og musikkarbeiderne mot strømming. Uten å få et eneste svar. 


Hvor er dere?

Nå innser jeg selvfølgelig at en bitteliten entusiastblogg ikke er stedet å få svar på, så jeg spør igjen, på et litt større sted. Og jeg vil gjerne utvide både debatten og genrene litt. Hvor er dere, hordene av norske metal-, dubstep-, electronica-, pop'n'roll-, dancehall-, house-, hip hop-, støy- og folkemusikere mot strømming?
Og kan dere forklare meg hvorfor dere er mot?



søndag 21. oktober 2012

Klappeforbud i Stavanger


En professor i musikk har i Stavanger Aftenblad gått blodhardt ut mot en gruppe konsertgjengere som i følge hans oppfatning av den klassiske musikkens krav til sitt publikum oppførte seg fullstendig feil i det nye Kulturhuset i byen. De klappet nemlig mellom satsene under den klassiske konserten. Det gjorde det vel neppe bedre for professoren at det fleste gjestene til og med var ansatte hos Kulturhusets sponsorbedrifter. Den strenge normative professorale pekefingeren sier blant annet: "Et verk skal oppfattes som et organisk hele og en enhet, og det skal ikke avbrytes av applaus før det er helt ferdig". Det er altså professor Arnfinn Bø-Ryggs mening. Sikkert en flott måte å få folk til å ta i bruk det nye Kulturhuset i byen på.

Jeg skrev en kommentar til dette både i Stavanger Aftenblad og i Ballades dekning av saken, så jeg får vel nesten gjenta den her:

For meg blir kontrasten spesiell stor fordi jeg leser "The rest is noise" for tiden, en bok som sikkert mange musikkinteresserte allerede har lest. Den handler om denne musikken, som noen kaller klassisk og noen kaller kunstmusikk og jeg ikke vet helt hva jeg skal kalle, og dens historie i det forrige århundre. Og jeg leser om framføringene av musikken til Mahler, Schönberg, Stravinskij, Varése og mange andre, fra en tid da denne musikken fortsatt betydde noe for veldig mange. Det var hyl, skrik, rabalder, personangrep, slåssing, skandaler, opptog og førstesidestoff i aviser og andre medier når noen skulle spille ny, spennende kunstmusikk. I dag er nesten - men selvfølgelig ikke all - all denne musikken stort sett blitt institusjonsmusikk, perfekt framført for perfekt kledde mennesker som klapper høflig i sine dyre og lukkede rom. Og altså med professorer som med streng pekefinger påpeker hvordan man vær så god har å oppføre seg mens man hører på musikken. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt lyden av slåssing og buing til Mahlers musikk. Du kan lese om det i "The rest is noise". For øvrig ligger det aller meste av min sympati i denne saken hos de stakkars menige sponsoransatte som forvillet seg inn på en klassisk konsert. De må ha følt seg ekstra lite velkomne tilbake etter at Aftenbladet påpekte i red. anm. at de nok ikke var "vante konsertgjengere".

Hurra. Det blir nok en fest å gå på konsert i Stavanger også i framtiden.

torsdag 18. oktober 2012

Diktatorpop

Jepp, dere, i dag skal vi snakke pittelitt om den altfor lite påfokuserte og i hverdagen kanskje helt-fullstendig-glemte-og-oversette subgenren i internasjonal popindustri: Diktatorpop.

Ofte brukt av diktatorer til å bygge nasjonale myter, noen ganger brukt av demokrater til å bygge myter. En av de mest imponerende prestasjonene i Diktatorpop-genren er selvfølgelig de uforglemmelige 6 operaene avdøde Kim Jong-Il skrev mellom 1964-66, og som alle, i følge offisielle kilder, er "...bedre enn alle andre i musikkhistorien".

Her er boken han har skrevet om opera, og her, kjære leser, er til og med en, muligens på grensen til litt overivrig, billedlig og tidsriktig framstilling av Kim Jong Ils operale geni, får vi anta, på originalspråket!



Og noen fikk kanskje med seg Vladimir Putin som plutselig sang Fats Domino på tv:



Genren har nylig blitt reaktualisert med dette glitrende klippet fra Turkmensk tv, hvor Turkmenistans selvutnevnte "livstidspresident" Gurbanguly Berdimuhamedow framfører sitt nyeste egenkomponerte verk, komplett med fallende snøfnugg i slo-mo. Se, nyt og måp:



Og for de som eventuelt måtte mene at hans gitarferdigheter ikke se helt ut som om de rimer overens med lyden de hører så er kanskje denne videoen minst like spennende:




ps. En stor takk til Ivar Dale.




"99 Minutes" # 26 - fra Moskus til Turbonegro

Jepp, det har allerede blitt "99 Minutes" nr. 26 i rekka!

Du er som vanlig hjertelig velkommen til å høre glitrende norsk musikk fra Turbonegro, Moskus, Eplemøya Songlag, Vreid, Blood Command og veldig mange flere! Lytt, del og elsk!



Du leser alt om "99 Minutes" her, du finner Facebookgruppa her og her er selve programmet: