Uforståelig komplett Röyk-gibberish om norsk musikk

Velkommen til litt om musikkjournalistikk, her jeg sitter og hører på kinesisk popmusikk.

For det første har jeg aldri forstått hvorfor man ikke har et mye mere presist språk til å snakke/skrive om klassisk/kunstmusikk. Nesten enhver anmeldelse eller diskusjon om denne musikkformen anvender et språk nesten komplett uten presise størrelser eller referanser. Det er en orgie i føleri, metaforer, similer, allegorier og vage an- og hentydninger. Hvordan i all verden "knytter" man for eksempel "det poetiske og tilbakeholdte nært sammen med det utadvendte og virtuose" (tilfeldig valgt konsertanmeldelse fra Festspillene, i Aftenposten). Og hvordan vet anmelderen det? Kan man virkelig høre det i en fiolin eller tre?

Eller som i dag, hvor Egil Baumann i sin ofte veldig interessante spalte i Klassekampen skriver om en kanonisk tekst hvor samfunnsforskeren Theodor Adorno i 1938 slaktet den finske komponisten Jean Sibelius. Artikkelen er til og med grunnlag for avissalgsteknikk, når KK på forsiden skriver: "Adornos slakt av Sibelius er blitt stående som en av musikkhistoriens mest beryktede tekster"! Jeg vet ikke om desken på KK helt har dekning for den forsiden, menmen.

Baumann refererer bl. a. Adorno slik: "(Disse tonefølgene er som et spedbarn) som faller ned fra bordet og brekker ryggen. Det kan ikke gå skikkelig." Kan virkelig musikk oppfattes slik? Dette er jo en av enhver journalistikks grunnregler, hvorfor skriver han i stedet ikke HVORFOR han mener at... osv?! Baumann avslutter med at han gjerne leser artikkelen, "... for å lære noe om å tenke og skrive oppklarende om musikk". Jeg lurer på hva han lærte. Selv lærer jeg ingen ting av å lese et slikt forvirrende, følende, upresist og irrelevant språk. Og nå kommer snart hovedpoenget mitt.

For (hoveddelen av) rocke- og beslektede musikkarters journalistikk har alltid vært preget av et mye mere presist, nøkternt og klart språk, som ihvertfall gir meg, både som interessert platekjøper og konsertgjenger mye mere informasjon, relevante bilder og aktuelle sammenligninger. Spesielt har denne formen for anmelderi vært sterkt til stede når det gjelder moderne, rytmisk eletronisk musikk. Man skriver OM musikken, analyserer den både klangmessig, metrisk og taktisk og viser veldig ofte til annen relevant musikk i samme eller grenselignende genre. Selvfølgelig er det masse vissvas her også, av folk som må namedroppe og kjendismåle og bruke de rette kule begrepene i alle sammenhenger, men stort sett er dette mye bedre enn annet.

I et blad som passe gammelmodige MOJO har det alltid vært nøkternt og mye spennende skriveri. Men HVA i all verden har signaturen Roy Wilkinson spist til middag før han satte seg ned for å anmelde "Junior", den siste platen til Röyksopp? Ikke bare skriver han Trømso (sic!) feil. Ikke bare er jeg så grundig og fullstappet lei av at absolutt ALLE norske artister (uansett genre eller opphavssted) som anmeldes/omtales i utenlandske (hovedsaklig britisk/amerikanske) medier på et eller annet vis defineres eller relateres til "det Arktiske" (hva nå enn det skulle være for noe). Neida, ikke bare det, for etter en ellers ganske upoengtert anmeldelse, hvor han bruker mest plass på å ramse opp navnene på vokalistene, avslutter han slik:

"This album sometimes tends the same way, but interest is re-ignited by "Röyksopp Forever" - ELO with dancebeats" - and the tracks where Lykke Li and Karin Dreijer-Andersson approach Robyn's unhinged lager-umlaut Europop berserkerism". (Der fikk han jo med litt om vikinger også, gitt...)

Herremin, snakk om å sette ny verdensrekord i bullshit (som KK for øvrig også skriver om i dag, selvfølgelig i et "filosofisk" perspektiv)! 'Umlaut' er det engelske navnet (fra tysk) på 'omlyd' eller det vi kaller 'tødler', i "Mötorhead", for eksempel, eller nettopp "Röyksopp", men hvis ellers noen har lyst til å prøve å dekonstruere meningen og antyde hva han EGENTLIG prøver å si, så vær så god. Jeg får mere ut av sangen på den kinesiske platen jeg hører på. Og det er ikke mye.