Sol, bading, krabber og festivaler. Skoleboller og kald øl. Men har det skjedd noe annet nytt i løpet av sommeren? Jo, det har kommet et nytt musikkblad, på papir, på norsk! Hvem hadde trodd det, i 2010? Alle involverte må ha tusen takk for innsatsen og viljen, tusen takk! Og selvfølgelig må BLOGG 99, drevet av DJ 99 og KAOSS 99, kjøpe et musikkblad som koster 99 kroner.
At det er plass til ENO (oppkalt etter den
meget innflytelsesrike mannen med det lett pompøse fornavnet
Brian Peter George St John Le Baptiste de la Salle) i norsk musikkjournalistikk tror jeg alle er enige om, det blir veldig spennende å se om de får det til. Førstenummeret sikter ihvertfall bredt, og lander greit i mange artikler. Noen få er rett og slett kjempespennende.
ENO sier de skal fylle et hull som dagspressen totalt overser, nemlig den entusiastiske, dype, innsiktsfulle journalistikken om musikk folk bryr seg om. Eller noe sånt. Og ikke bry seg om plateanmeldelser, kjendiser og konserter. Omtrent som bloggerne altså. Min første reaksjon på det er at jeg håper ENO ser det paradoksale i at de aller fleste intervjuene de har med band er fordi de er plateaktuelle, altså forholder bladet seg stort sett til plateselskapenes nyhetsagenda allikevel, selv om platene ikke anmeldes. Intervjuer som ikke handler om mere enn at nå kommer det en ny plate blir aldri spennende, uansett hvor lange de er. Som forventet, og som alltid, er det de originale idéene som står ut. Her er et flott, nostalgisk og nysgjerrig besøk i hagen til Arild Nyquist som gir masse ny innsikt og kunnskap om en særegen artist. Et glitrende essay om afrofuturisme i musikk og som ideologi står virkelig ut. Essayet er skrevet av den eldste bidragsyteren i bladet, en musikkvitenskapslektor (fortsatt yngre enn meg, hjelp!).
Du får et spennende intervju med støy/metalduoen/kvintetten
Altaar, kanskje det eneste intervjuet som virkelig handler om hvordan man skaper musikk og forutsetningene for det. Et ordentlig nerdeintervju med Big Boi er også lesbart, selv for en som overhodet ikke hverken skjønner eller kjenner alle genre- og subkodene det refereres til. Det aller beste bidraget blir for meg en nitidig visuell/musikalsk studie av en gammel lommebok fra overgangen 80/90-tallet. Utklippsbilder, trash metal, Boingklubben, søsterpassfoto og
"Jeg var jævlig intenst major fan av Mötley Crüe på denne tiden!". Tusen takk til Svein Strømmen! Jeg liker også godt den visuelle reportasjen om
Phonophani-mannen Espen Sommer Eide, som lodder og sveiser sammen egne instrumenter. Sikkert fordi jeg er på DIY-bølgen selv og lodder sammen én-krets-synther med venstre hånd i hjemmestudioet. Og så er det kjempemorsomt og originalt å få partituret til en usluppet låt med favorittene
Fjorden Baby!, med egen tegneserie til! Gleder meg til å prøvespille inn og sende til dem, som oppfordret. Og så er det et helt fantastisk utsagn av Bare Egil Hegerberg i artikkelen om humor i musikk:
"Hva er ditt forhold til Zappa? Jeg har vel tjue skiver eller no' sånn, men mye av det blir for komplisert for en enkel sjel som meg".
Haha! Det sier vel egentlig mere om hvor viktig Zappa er enn Egils forhold til komposisjon. Hvor mange artister du egentlig ikke skjønner eller liker har du selv 20 plater med?! Jeg har rundt 70, men som en real Zappa-fantast sa til meg en gang da jeg opplyste om det, "Åja, så du er ikke så veldig interessert da?"!
Ellers går artiklene i ENO gjennom hodet på omtrent samme måte som høsten er i ferd med å komme, og jeg leser bladet på samme måte som jeg leser alle andre musikkblader. Skummer kjapt gjennom noen artikler, hopper over andre, leser enquetene... Som regel er det beste beviset på om musikkjournalistikk fungerer at man faktisk setter seg ned og hører på musikk man ikke kjenner fra før. Har det skjedd etter at jeg leste ENO? Jepp. Her sitter jeg nå og hører på
Janelle Monáe, som er den eneste artisten som er nevnt på 2 forskjellige steder i bladet, så vidt jeg kan se. Det er jo et tegn man må ta med seg. Jeg har jo sett det flotte coveret til
"The Archandroid" før, men ikke hørt plata. Jeg skjønner godt hvorfor hun er et hovedpoeng i afrofuturismeessayet, for å si det sånn. Lekker, funky, moderne referansemusikk, kanskje litt tidvis glatt men morsomt å høre på! Jeg har hørt på Altaar,
Big Boi og
Beach House, tøffe Arild Nyquist (som var på Spotify!), satt på en gammel
Ornette Coleman-plate fra hylla, prøvd såvidt å spille meg gjennom Fjorden Baby!-låta uten særlig hell og satt på Metallicas
"... And justice for all", sånn for gamle dagers skyld. Så sånn sett har jo bladet fungert strålende.
Men en ting må jeg få sette fingeren på. For meg handler musikkjournalistikk, som all annen journalistikk, først og fremst om formidling. Man skal fortelle noe, bringe videre kunnskap, innsikt, forståelse, informasjon, entusiasme, et eller annet. For å gjøre det, bruker man, ihvertfall på papir, språk. For at språk skal fungere må man forstå det, det er verdens enkleste og mest grunnleggende kommunikasjonsmodell. I et intervju med en samtidskomponist (hva er det?) står det blant annet:
"... men etter noen gjennomlyttinger vil enhver interessert lytter måtte revidere sine eventuelle oppfatninger om uforståelig kunstmusikk (sic!). Bak sjablonger som "sjokk" eller "uro" vil en her finne en slags avrundethet i tempi og rytme, og klangmessige øyer av harmoni. Energien pirrer i øret. I det varierte spillet danner instrumentene flyktige konturer, og i korte øyeblikk trer stillferdige scener og landskaper med karakter frem, før de for alltid forsvinner tilbake i verkets mikrotonale kosmos".
Hallo? Sjablonger? Avrundethet? Tempi? Klangmessige øyer av harmoni? Flyktige konturer? Verkets mikrotonale kosmos? Er dette et språk som overhodet formidler innsikt eller inneholder en mening? Handler det om musikk? Hva prøver det å si? Jeg har 44 års erfaring som musikkidiot og 5 års høyere universitetsutdannelse i humanistiske fag men falt av etter rundt en fjerdedel av den andre setningen, og jeg ble liggende på gulvet og sprelle av frustasjon. Jeg leste det for min flotte kone, som både har lengre universitetsutdannelse i omtrent samme fag og generelt er mye smartere enn meg. Hennes reaksjon var enda klarere: "Jeg skjønte ingenting! Skulle det handle om musikk? Det ga meg ikke et eneste bilde eller indikasjon på hvordan musikken det skulle handle om høres ut." Det er ikke meningen å henge ut en enkelt skribent her, men ser ikke redaktøren at dette er et komplett lukket og fullstendig ugjennomtrengelig språk? Det mest paradoksale er jo at forfatteren selv i dette sitatet påpeker at de aller fleste synes at "kunstmusikk" er "uforståelig". Jeg lurer jammen meg på hvorfor. Jeg leste et sted at den nye sjefen for Ultima vil holde et grunnkurs i samtidsmusikk for at flere skal komme på festivalen. Det er jo flott. Men det er kanskje vel så viktig å holde kurs for de som skriver om den, slik at folk skal kunne forstå hva de leser? Det er bare å si fra, jeg holder gjerne kurs. (Og hvorfor kaller de det egentlig "samtids"musikk? Er ikke all musikk som lages i sin "samtid" akkurat det? Men det er en annen diskusjon til en annen gang.)
Alt i alt gratulerer og velkommen til ENO, håper dere får det til. Fortsett å være originale, da er dere best. Jeg skal ihvertfall kjøpe neste nummer også!
Hva synes du om bladet? Anyone?