tirsdag 31. august 2010

Rockrockrock


Strålende flott gammelrockabillypånytt fra irske Imelda May! Ny plate på vei, gratis musikk, flotte videoer og annet på hjemmesidene. Kos.

(Og ja, det er gamlemannenmedskjerfet, Jeff Beck, sammen med henne).

Dubb i vei!


Det er mulig den begynner å bli litt gammel, det vil si noen måneder, men jeg må bare få lov til sterkt å anbefale deg å ha en morgenstund som min, med "Deep Medi, releases, volume 1", den første ordentlige samleplate-cd'en fra den originale Deep-Dubstep-labelen Deep Medi! Dødsdyp, overfet og lavmælt bass som nesten gjør vondt, bittesmå variasjoner og beintung old-skuul dubstep fra pre-hitlistetiden. Klassikere fra godfolk som Kromestar, Coki, Loefah og Goth-Trad. Med blant annet den lekreste samplebruken ever av en av BLOGG 99s suverene viktiglåter, "Exodus". Jippi!




onsdag 25. august 2010

Saxhælvetet...

Morsom debatt på Facebooksidene mine som jeg jo ikke minst må dele her også! :-)

Det hadde seg altså slik at jeg for et par dager siden, nok en gang på joggetur, nok en gang slo fast at siden mer enn annenhver låt som ligger inne fra det merkelige 80-tallet minst har EN irriterende saksofonsolo, så skrev jeg i statusfeltet mitt "Satan, så mye penger saksofonister må ha tjent på 80-tallet!" Umiddelbart rant det inn morsomme meldinger fra hyggelige saksofonister som påsto det motsatte og ganske raskt var også Ila Auto-bluegrassist Matias Iversen frampå med denne fantastiske nerdesaxsiden som skulle bekrefte min antagelse. Kjør på!



Og ikke før er dette skrevet før tipsene renner inn - Her er blant annet bloggkollega Øyvind Holen med nøyaktig samme sak for 6 mnd siden! Mrsmt.

Og jeg måtte låne denne fra Øyvind. Fascinerende weird musikk uansett, men hopp gjerne fram til 5:25 for å få kvinnelig, hotpantskledd metalsaksofonist:

fredag 20. august 2010

Murakamimusikk

Verdens mest musikkinteresserte forfatter er Haruki Murakami. I kveld spiller jeg rock, pop, jazz og annet rart han skriver om. Masse musikk fra Murakamis bøker. Denne sier han er et av hans livs viktigste låter, etter å ha sett dem live i Kobe som ung gutt. Garantert i kveld.

torsdag 19. august 2010

SAGON!

Spiller du i coverband som bare spiller Saxon- og Sagalåter og lurer på hva dere skal hete? SAGON! Sånt drømmer jeg om natten...

Fin video da!

mandag 16. august 2010

99 Minutes #4

Vet du hva Kvelertak, Ephemera, Arne Nordheim, Tindra, In Vain, Motorpsycho og Valkyrien Allstars har felles? Jo, de er alle med i den rykende nye utgaven av "99 Minutes"! Gjest er Tord Gustavsen. Velkommen!

Alle duene...


Stakkars Ozzy. Man kunne jo ikke skrevet ham som en karakter, ingen ville trodd på ham... Jeg tror aldri jeg har lest et så morsomt intervju som det med the Ozzfather i augustnummeret av MOJO! Intervjuet tar for seg den aller første tiden som soloartist, rett etter at han fikk sparken fra Sabbath og befant seg i et øs av ensomhet, vodka, kaos og sjokk. Som da han, etter press fra plateselskapet, måtte arrangere audition for å få seg et band til solokarrieren:

"I was terrified of auditioning people 'cos I'd only been in one band up until then and we were all mates. I was only a singer and couldn't even play the triangle! I remember listening to five drummers banging away one after another and thinking, I'm fucked if I know whether any of these guys are any good!"

Eller om et av rockens aller, aller mørkeste øyeblikk. Det gjør vondt bare å skrive det av:

"Believing that the label were more interested in Adam Ant, Sharon had a simple plan to garner attention: Ozzy would attend a label function in LA and make a grand entrance by freeing two doves from his jacket pocket and flashing peace signs. Arriving at the CBS meeting at 11 am, Ozzy found himself "pissed and bored" and went a step further, freeing one dove but biting the head off the second. "I don't really know what happened", he admits today. "I didn't really realise what I'd done or why I'd done it. I suppose I thought it would be funny but no one else seemed to find it funny at all." The resulting photos show Osbourne glassy-eyed and spitting feathers from his mouth as a label employee looks on with disgust".

Go Ozzy!

Her er den nyeste videoen hans, til "Scream".







Pakk sakene


Paul "Top Dollar" Major må være den tøffeste rockeren, ihvertfall av utseende, siden Lemmy tok skrittet fra roadiejobben til scenen. Etter et langt liv som profesjonell forhandler av svært sjeldne plater er "Top Dollar" nå frontfigur for det nye, meget omtalte dronecorebandet Endless Boogie. Ganske fett, om enn ikke verdens mest synlige band på nettet. Andrealbumet "Full House Head" er ute på No Quarter Records, hør låta "Pack your bags" der. Nyt.

lørdag 14. august 2010

Lurkaoss!


Sent i går skjedde det noe helt fantastisk. En lang nettsurfing førte meg til hjemmesidene til Norsk Lur- og Bukkehornlag (lang historie, ikke spør hvorfor). Flotte sider med mye god info og entusiastiske bilder. Og så var det musikken, da, som jeg forventningsfullt sporet meg fram til via knappelenken "Musikkarkiv" ute til venstre side. Når du trykker på den, skjer det noe vidunderlig. Hold fast.

Du kommer til en ny side, der ligger det 6 separate musikkstykker, lagt inn med en widget/player. Det fantastiske er at musikken er lagt inn og kodet slik at det på et eller annet vis begynner med at alle stykkene spilles av samtidig ! Jeg vil våge påstanden at mere spenstig spontankunst og øyeblikksmusikk har verden knapt hørt! Totalt uplanlagt og uendelig vakkert. Dette er så flott, jeg håper å kunne bruke det selv i KAOSS 99-sammenheng.

Det er rett og slett fantastisk, dette er ekte, spontan og dypt eksistensiell samtids-lur-horn-kaoss, ispedd litt dubklang og mye ekte flaskeklirring fra hjemmeopptak!

(Takk til Jørn Simenstad for bilde)

torsdag 12. august 2010

Lovende Takter


Sol, bading, krabber og festivaler. Skoleboller og kald øl. Men har det skjedd noe annet nytt i løpet av sommeren? Jo, det har kommet et nytt musikkblad, på papir, på norsk! Hvem hadde trodd det, i 2010? Alle involverte må ha tusen takk for innsatsen og viljen, tusen takk! Og selvfølgelig må BLOGG 99, drevet av DJ 99 og KAOSS 99, kjøpe et musikkblad som koster 99 kroner.

At det er plass til ENO (oppkalt etter den meget innflytelsesrike mannen med det lett pompøse fornavnet Brian Peter George St John Le Baptiste de la Salle) i norsk musikkjournalistikk tror jeg alle er enige om, det blir veldig spennende å se om de får det til. Førstenummeret sikter ihvertfall bredt, og lander greit i mange artikler. Noen få er rett og slett kjempespennende.

ENO sier de skal fylle et hull som dagspressen totalt overser, nemlig den entusiastiske, dype, innsiktsfulle journalistikken om musikk folk bryr seg om. Eller noe sånt. Og ikke bry seg om plateanmeldelser, kjendiser og konserter. Omtrent som bloggerne altså. Min første reaksjon på det er at jeg håper ENO ser det paradoksale i at de aller fleste intervjuene de har med band er fordi de er plateaktuelle, altså forholder bladet seg stort sett til plateselskapenes nyhetsagenda allikevel, selv om platene ikke anmeldes. Intervjuer som ikke handler om mere enn at nå kommer det en ny plate blir aldri spennende, uansett hvor lange de er. Som forventet, og som alltid, er det de originale idéene som står ut. Her er et flott, nostalgisk og nysgjerrig besøk i hagen til Arild Nyquist som gir masse ny innsikt og kunnskap om en særegen artist. Et glitrende essay om afrofuturisme i musikk og som ideologi står virkelig ut. Essayet er skrevet av den eldste bidragsyteren i bladet, en musikkvitenskapslektor (fortsatt yngre enn meg, hjelp!).

Du får et spennende intervju med støy/metalduoen/kvintetten Altaar, kanskje det eneste intervjuet som virkelig handler om hvordan man skaper musikk og forutsetningene for det. Et ordentlig nerdeintervju med Big Boi er også lesbart, selv for en som overhodet ikke hverken skjønner eller kjenner alle genre- og subkodene det refereres til. Det aller beste bidraget blir for meg en nitidig visuell/musikalsk studie av en gammel lommebok fra overgangen 80/90-tallet. Utklippsbilder, trash metal, Boingklubben, søsterpassfoto og "Jeg var jævlig intenst major fan av Mötley Crüe på denne tiden!". Tusen takk til Svein Strømmen! Jeg liker også godt den visuelle reportasjen om Phonophani-mannen Espen Sommer Eide, som lodder og sveiser sammen egne instrumenter. Sikkert fordi jeg er på DIY-bølgen selv og lodder sammen én-krets-synther med venstre hånd i hjemmestudioet. Og så er det kjempemorsomt og originalt å få partituret til en usluppet låt med favorittene Fjorden Baby!, med egen tegneserie til! Gleder meg til å prøvespille inn og sende til dem, som oppfordret. Og så er det et helt fantastisk utsagn av Bare Egil Hegerberg i artikkelen om humor i musikk:

"Hva er ditt forhold til Zappa? Jeg har vel tjue skiver eller no' sånn, men mye av det blir for komplisert for en enkel sjel som meg".

Haha! Det sier vel egentlig mere om hvor viktig Zappa er enn Egils forhold til komposisjon. Hvor mange artister du egentlig ikke skjønner eller liker har du selv 20 plater med?! Jeg har rundt 70, men som en real Zappa-fantast sa til meg en gang da jeg opplyste om det, "Åja, så du er ikke så veldig interessert da?"!

Ellers går artiklene i ENO gjennom hodet på omtrent samme måte som høsten er i ferd med å komme, og jeg leser bladet på samme måte som jeg leser alle andre musikkblader. Skummer kjapt gjennom noen artikler, hopper over andre, leser enquetene... Som regel er det beste beviset på om musikkjournalistikk fungerer at man faktisk setter seg ned og hører på musikk man ikke kjenner fra før. Har det skjedd etter at jeg leste ENO? Jepp. Her sitter jeg nå og hører på Janelle Monáe, som er den eneste artisten som er nevnt på 2 forskjellige steder i bladet, så vidt jeg kan se. Det er jo et tegn man må ta med seg. Jeg har jo sett det flotte coveret til "The Archandroid" før, men ikke hørt plata. Jeg skjønner godt hvorfor hun er et hovedpoeng i afrofuturismeessayet, for å si det sånn. Lekker, funky, moderne referansemusikk, kanskje litt tidvis glatt men morsomt å høre på! Jeg har hørt på Altaar, Big Boi og Beach House, tøffe Arild Nyquist (som var på Spotify!), satt på en gammel Ornette Coleman-plate fra hylla, prøvd såvidt å spille meg gjennom Fjorden Baby!-låta uten særlig hell og satt på Metallicas "... And justice for all", sånn for gamle dagers skyld. Så sånn sett har jo bladet fungert strålende.


Men en ting må jeg få sette fingeren på. For meg handler musikkjournalistikk, som all annen journalistikk, først og fremst om formidling. Man skal fortelle noe, bringe videre kunnskap, innsikt, forståelse, informasjon, entusiasme, et eller annet. For å gjøre det, bruker man, ihvertfall på papir, språk. For at språk skal fungere må man forstå det, det er verdens enkleste og mest grunnleggende kommunikasjonsmodell. I et intervju med en samtidskomponist (hva er det?) står det blant annet:

"... men etter noen gjennomlyttinger vil enhver interessert lytter måtte revidere sine eventuelle oppfatninger om uforståelig kunstmusikk (sic!). Bak sjablonger som "sjokk" eller "uro" vil en her finne en slags avrundethet i tempi og rytme, og klangmessige øyer av harmoni. Energien pirrer i øret. I det varierte spillet danner instrumentene flyktige konturer, og i korte øyeblikk trer stillferdige scener og landskaper med karakter frem, før de for alltid forsvinner tilbake i verkets mikrotonale kosmos".

Hallo? Sjablonger? Avrundethet? Tempi? Klangmessige øyer av harmoni? Flyktige konturer? Verkets mikrotonale kosmos? Er dette et språk som overhodet formidler innsikt eller inneholder en mening? Handler det om musikk? Hva prøver det å si? Jeg har 44 års erfaring som musikkidiot og 5 års høyere universitetsutdannelse i humanistiske fag men falt av etter rundt en fjerdedel av den andre setningen, og jeg ble liggende på gulvet og sprelle av frustasjon. Jeg leste det for min flotte kone, som både har lengre universitetsutdannelse i omtrent samme fag og generelt er mye smartere enn meg. Hennes reaksjon var enda klarere: "Jeg skjønte ingenting! Skulle det handle om musikk? Det ga meg ikke et eneste bilde eller indikasjon på hvordan musikken det skulle handle om høres ut." Det er ikke meningen å henge ut en enkelt skribent her, men ser ikke redaktøren at dette er et komplett lukket og fullstendig ugjennomtrengelig språk? Det mest paradoksale er jo at forfatteren selv i dette sitatet påpeker at de aller fleste synes at "kunstmusikk" er "uforståelig". Jeg lurer jammen meg på hvorfor. Jeg leste et sted at den nye sjefen for Ultima vil holde et grunnkurs i samtidsmusikk for at flere skal komme på festivalen. Det er jo flott. Men det er kanskje vel så viktig å holde kurs for de som skriver om den, slik at folk skal kunne forstå hva de leser? Det er bare å si fra, jeg holder gjerne kurs. (Og hvorfor kaller de det egentlig "samtids"musikk? Er ikke all musikk som lages i sin "samtid" akkurat det? Men det er en annen diskusjon til en annen gang.)

Alt i alt gratulerer og velkommen til ENO, håper dere får det til. Fortsett å være originale, da er dere best. Jeg skal ihvertfall kjøpe neste nummer også!

Hva synes du om bladet? Anyone?

onsdag 11. august 2010

Stereoen er her...


Ringo er fin, det har han alltid vært! Her er han i MOJO:

"Did you listen to any of the Beatles reissues just for pleasure?

Uh, I did. What I like, from the Love show on really, is that they've actually now found a way to bring the drums up. In those days, you never heard a bass drum. And I don't think think it detracts at all. Y'know, there's some aficionados out there saying (affects plummy tones) "Oh, I like the mono". Well that's good. I like the stereo."

Spoek...

Sør-Afrika. Fikk du med deg Spoek Mathambo? Ikke?

Sommer sommer...

Og for å feire ordentlig, her er litt rykefersk sommernmusikk fra Bamako i Mali! Mmmm....

Country Hip Hop is fun!

Som dere helt sikkert har sett så har det vært Sommerferie 99 her en liten stund nå. Festivalspilling og Norge opp og ned noen ganger, bading, sol og hytte, takk for i år!

BLOGG 99 er tilbake, og håper du får både smilebånd og annet høyt opp med å trekke på deg sæler, beltespenner og saggebukser for å danse litt skikkelig Country Hip Hop! (Takk til Ole Marius Norvik).