onsdag 29. september 2010

I Trentegubbens Hall


Det er ikke så ofte man hører nye coverlåter av internasjonalt kjente norske låter, derfor er det spennende å se at selveste Trent Reznor nå covrer Grieg! Reznor har laget soundtrack til den nye David Fincher-filmen, "The Social Network", sammen med Atticus Ross. Der er det blant annet en ny, litt oppstøyet versjon av Dovregubben og hans hall! Interessant nok er den ganske tro mot originalen da...

Hør og les her.

(Takk til Erik Steinskog)

Gi meg dine noter og jeg skal si deg hvem du er!


Jeg tillater meg herved å lede oppmerksomheten over mot en veldig interessant og spennende artikkel om den moderne klassiske datamusikkens "far", David Cope. Den stiller spennende spørsmål som: Hva er musikk? Hva er menneskelighet? Og ikke minst, hva er en sjel? Hvorfor mener noen at det er relevant? Det er trist å lese at han blir frosset ut av The Establishment, men vi tror på Emily Howell og noen av hans framtidstanker:

Though "recombining" elements of popular music is a court case in the making, there has, he suggests, not surprisingly been an enormous interest in creating music for ringtones and for games. "In the next 10 years," Cope says, "what I call algorithmic music will be a mainstay of our lives."


onsdag 15. september 2010

Iori!


Nå er det jammen meg lenge siden jeg har hørt noe ordentlig god, mørk, deep, organisk techno. Så tusen takk til det tyske bladet "Groove" og en av deres blad-cd'er, for her sitter jeg og hører på nydelige, japanske Iori (som ikke må forveksles med hans finske nesten-navnebror i nesten-samme-genre). Trentemøller har en japansk bror! Kjør på Iori, hør på "Magnetic først", etterpå er det bare å gå videre.


søndag 12. september 2010

Den uhellige treenighet


Neste helg (18-19. september) er jeg stolt over å kunne invitere til en passe eksklusiv og ihvertfall ganske musikkspennende debut, for første gang blir det nemlig black metal på Operaen! (Jada, Ulver har spilt der, men er de black metal i dag? Not).

Bokklubben arrangerer Bokfest på Operaen, i år som en del av Oslo Bokfestival, og for 3. gang er jeg vert hele dagen på Takscenen. Jeg får med masse gjester fra morgen til kveld begge dager, fra både litteratur- og annet kulturliv. Mens jeg tidligere har hatt både Gatas Parlament, Yoga Fire og diverse musikkorps på besøk er det i år klart for den aller første black metal-konserten på Operaen. Håvard Rem har skrevet bok om black metal i Norge, "Innfødte skrik - Norsk Svartmetall". Han kommer på besøk på Operataket, i tillegg blir det konsert med Ihsahn fra Emperor.

Man skal kanskje ikke sitte og le når man leser en bok om black metal, men når jeg nå sitter her og leser boken som forberedelse til neste helg, må jeg få lov til å gjengi et par strålende sitater fra en tydeligvis artig og morsom mann, Alf Sigurd Krogseth. Krogseth var med i det som de aller fleste regner som det første norske black metal-bandet, 666 fra Tromsø. Her er et par blomster fra Krogseth:

"Cannabis er farlig. Det får deg til å like Pink Floyd." (s. 42)

"Som femtiåring er fortsatt musikken hans hovedinteresse. 'Hjemme hos meg nå vil du finne alt fra Frank Sinatra til Slayer.' Men han er ikke altetende. Det kommer tørt: 'The Cure, Radiohead og Coldplay, Axis of Evil. Ondskapens akse.'". (s. 45)

Hvis jeg for egen del legger til at i mitt eget personlige helvete så spilles det bare U2, R.E.M. og Travis (i tillegg til de ovennevnte) til evig tid, kanskje til og med i panfløyteversjon, så høres det ut som om Krogseth og BLOGG 99 kunne fått seg noen morsomme timer sammen!

Og så kan jeg jo i all beskjedenhet legge til at jeg, i en slik kultur som tydeligvis er veldig opptatt av hvem som har aller mest kred først, var ganske tidlig ute i norske medier med norsk black metal. Det er jo gøy å lese om ARTCH. Jeg husker veldig godt at vi i 1988 spilte deres debutplate, "Another return to church hill" ganske heftig i "Stash", rockeprogrammet mitt på Studentradioen i Bergen. Trendsettere, altså! Men vi ante ikke at det het black metal. Det gjorde vel neppe bandet heller!

Uansett velkommen til Operaen!

Shit Robots


Irske Marcus Lambkin kaller seg Shit Robot. Det gjør han rett i. It's the shit! Neste uke kommer han med debutalbumet "From the Cradle to the Rave" på selveste DFA. Det betyr som regel også Good Shit. Etter år i Irland, USA og nå Tyskland er han nå klar for hele verden.

Jeg hørte flotte og suggererende "Tuff Enuff"RadiOrakels synthprogram, "Syntetisk", så takk til dem. Norske Todd Terje har laget en remix også! Har du lyst på en lovlig, gratis låt, og det har man jo ofte, så finner du "I Found Love (TBD Remix)" helt fritt på nett, god lytt!

Bach frem


Det er virkelig lenge siden jeg har hørt noe så vakkert og rett og slett gripende som "Bachslått" fra "Aurum", den nye platen til Norges beste spillemann i alle genre, Gjermund Larsen.

Platen kommer til uka, hør "Bachslått" og andre på MySpace-siden hans. Albumet er strålende. Og skulle du få lyst til å høre mere har jeg intervjuet ham, på engelsk, i Folkelarm-utgaven av "99 Minutes".

onsdag 8. september 2010

Gamle dager

Her sitter jeg og har rotet i gamle kassettoptak og plutselig dukker det opp et av mine gamle radioprogram fra Studentradioen i Bergen! Hurra! Hver fredag i 7 år, fra vinteren 1985 til høsten 1992 laget jeg en times rockeradio med navnet "Stash". Og på denne kassetten sitter jeg i studio langfredag 1990 og spiller gjennom mitt favoritt-80-tall! Her er Pixies, Jason & the Scorchers, Dream Syndicate og Los Lobos. Og masse mere. Fryktelig morsomt. Og takk til Atle som var tekniker, tight og fint.

Norsk bidrag med denne fantastiske låta her. 96496 visninger på YouTube! Det er vel ganske mye mere enn De Press solgte av plater den gang. Men verdt det, gratulerer gutter!


Noen som hørte Stash noen gang?


Fra Afrika og videre...

Denne uken har jeg sittet mye og skrevet på maskinen. Da blir det gjerne til at samme plate går mye og mye når jeg først har funnet en. Denne uken har jeg hørt mye på nydelige Outheres siste samler, "Yes we can - Songs About Leaving Africa". Masse flott, intenst og variert. Spesielt går litt tung dans fra Kapp Verde om igjen og om igjen. Hepp!




tirsdag 7. september 2010

Sver-Disco!

Jeg gelder meg til releasefest på den nye platen til Sver i morgen! Og den er jammen fin denne videoen her da!

torsdag 2. september 2010

Alfa, beta, gamma, delta - En joggetur i musikkhistorien

Jeg jogger blant alle trommene. Det er iPoden min og jeg, som vanlig. Østmarka, Nøklevann, Mariholtet, deromkring. Grus, vann og sensommerfugler. Grått uten regn, passe blanding av oppoverbakker og nedoverbakker. Metal og bluegrass, hindi og new wave.

En låt fra det nye Skream-albumet, som ikke er like spennende etter at han ble popstjerne. Pantera, Lady Saw, Johnny Cash og Harry Nilsson. Patsy Cline og ny, kul Radioclit-låt, deres første post-The Very Best-suksessen, som snart bringer dem til Akershus Festning. For å minne meg om hvor morsomt det kan være med gitardueller i gammel heavy kommer Judas Priest og "Ram it down".


Og så, hva annet enn selveste Village Peoples fantastiske, borderline-glitrende og komplett oversette gladdiscoepos om desperat pillemisbruk, "Ups and Downs", fra albumet "Cruisin' " (1978), komplett med Star Wars-laserkanonlignende synthtriller tunet til de rytmiske refrengvokalslagene. Dylan og The Jam, ultramorsomme Dragonforce og endeløse Underworld-låter driver meg opp og ned og bort. Sommersensasjonene Kvelertak siddisgrowler i vei. Republika. Noen som husker dem? Og trommer. Trommer. Trommer.



For en merkelig start på dagen. For noen timer siden må jeg slå i hjel 20 minutter og sitter på kaffebar og blar gjennom aviser og leser et intervju med Norges nye såkalte "supergruppe". Som Them Crooked Vultures? I Norge? Kitche Kitchie Ki Me-o heter de, og jeg aner ikke hvordan de høres ut. Men et stykke ut i intervjuet sier vokalisten noe spennende, "Vi er blant annet inspirert av maliblues". Så flott, tenker jeg. Er det noen som ikke er det? Inspirert av vest-afrikansk musikk, altså, og spesielt blues? I et passe langt medieliv, hovedsaklig i radio, noe tv og mengder av spillejobber og foredrag, har jeg har misjonert tungt for to ting: 1. At nesten all moderne musikk i Vesten på et eller annet vis kommer fra og er inspirert av Vest-Afrika. Og 2, At Alt Henger Sammen. Og da mener jeg virkelig ALT. Spesielt det siste året, i takt med det generelle musikkfokuset på Afrika som jeg har spådd og ventet på i mange år, har det vært godt å se at flere og flere i Europa begynner å se en av de store sammenhengene i vår kulturhistorie. Slavehandel, USA, Afrikas hjerte, innvandring og kulturimperialisme til Europa og alt det der. En ekstremt komplisert og samtidig veldig enkel historie. De fleste slavene som ble tvangsflyttet over havet til Karibia, USA og latin-Amerika kom fra vest-Afrika. Blues, country, salsa, jazz, disco, cumbia, rock, reggae, techno og alt annet. Jepp. Afrikas hjerte slår og slår. I takt med modernisering, globalisering og ikke minst teknologifisering med MySpace og Soundcloud og blogger og annet får vi tak i mer og mer musikk fra Afrika. The Very Best. VM. Hip-hop er kommet hjem. K'naan. Khaled. Youssou N'Dour på Rådhusplassen. The Very Best på Akershus Festning. DJ Mujava. Til og med etiopiajazzist Mulatu Astatge! Alle poengene fra foredragene mine renner gjennom hodet, de afrikanske tegnene er overalt, og det er godt å se at rockemusikere sier dette sånn rett ut, 50 år etter at Rolling Stones stjal blueslåter fra deltaet og krediterte seg selv som komponister. Jeg gleder meg til å høre Kitchie Kitchie Ki Me-o, det er sikkert plass til dem på min åpne iPod også.



Så drikker jeg opp kaffen og drar av gårde for å intervjue Tord Gustavsen til nettradioprogrammet mitt, 99 Minutes. Selveste Kongen av minimalistisk, penkledd, dannet og utdannet kammerjazz med grenseoppganger mot klassisk kunstmusikk og notert folkemusikk i nystrøken brok. Jeg liker ham og musikken hans veldig godt. Han turnerer nesten ustanselig jorda rundt og er sikkert mye mer kjent i utlandet enn hjemme, som de fleste andre gode norske jazzmusikere. Han har et stort, glinsende flygel i stuen hjemme på Løkka, ikke verst i et småbarnshjem. Og han snakker spennende og tenksomt om det å lage musikk og annet relevant. Plutselig, som slutten på et langt resonnement, påpeker han at han er veldig inspirert av vest-afrikansk musikk, spesielt musikk fra Mali. Dæven. 2 ganger på en time! Det er ganske langt mellom ECM-lydbildet til Tord Gustavsen og en norsk super-rock-gruppe (og det kan jeg si uten en gang å ha hørt dem) men vest-Afrika og Mali er altså en felles sytråd. Så flott. Mali ruler fortsatt, og det er ikke Damon Albarn sin skyld, selv om noen vil prøve å lure deg til å tro det.

Tilbake i joggingen og iPoden er det plutselig så mye Tribal-trommer at jeg reagerer. Prøver noen å fortelle meg noe her? Husker du Tribal, forresten? En subgenre av house fra midten av 90-tallet, store mengder av congas, afrikanske djember, tablas og andre "etniske trommer", laaaaaaange buildups på basstromme og hi-hat, BPM på rundt 140, kjempesvært på ganske kommerse klubber i Frankrike, Spania og Italia, musikken ble stort sett laget i de samme landene. Jeg kan knapt huske å ha hørt en Triballåt i Norge, og jeg gikk mye på klubb på den tiden. I dag er iPoden min stappfull av Tribal, her er artister med fine låter men passe dølle navn som Beeky Tribe og Morphosis. I dag forteller altså iPoden min meg noe, verden forteller meg noe, med Afrika over alt. Innimellom alle trommene kommer Ian Dury med "Spasticus Autisticus" og der er Timbuktu og Gram Parsons. Jeg slår fast at det mest sannsynlig ikke er noen som noen gang har brukt strykere bedre i populærmusikk enn det Goldfrapp gjorde i "Human" og jeg ler av Zappas "Wind up workin' in a gas station".


Så kommer det en flott og rar låt. Det er Duran Duran sin 12" versjon av "Planet Earth", fra samleren "Extended Seventies". Produksjonen er ikke topp, mikrofonene er litt langt unna og bassen mangler helt dagens Ooommpppffff, men riffet er fortsatt like tøft som den gang jeg hørte låta først, da den kom i 1981. Og samspillet og variasjonen og de forskjellige syntthrillene som leker med grunnriffet og det passe desperat skrikende refrenget er sikkert medvirkende til at det slår i meg mens jeg er på vei opp den bratteste motbakken i Østmarka. Med litt fratrekk for datert produksjon så kunne denne låta vært gitt ut i dag, på flekken, og sklidd rett inn på en house-electro-pop-klubbdansegulv med litt åpne øyne. Og mens jeg tenker på dette og Afrika, med tidlig 80-tall og mangel på produksjonsverdi og lukten av en glemt ungdomshøst svirrende rundt i hodet, hva tror dere skjer med iPoden? Joda, den skifter spor og dukker opp med en ordentlig merkelig og spennende og flott og komplett glemt hybridlåt som avslutter en av mine viktigste plater fra siste pre-tenår. Og den glemte låta oppsummerer hele dagens poeng på en overtruffen og elegant måte.


Sweet kom i 1978 med albumet "Level Headed". Albumet ga dem en etterlengtet hit med "Love is like oxygen", og regnes av mange som det beste albumet deres, det siste med den
(nesten-)originale line-upen og det siste albumet før det gikk realt gærnt med dem. Sweet har et litt ufortjent rykte som tidlig 70-talls-tyggegummi-glampopere gode på enkle singalongsingler, og det er det. Selv setter jeg stor pris på både "Strung Up", "Off the Record" og ikke minst "Level Headed", som var en av de store skivene i Norge i 1978. Den var så stor at jeg husker den var det viktigste argumentet mitt for å begynne å gå med avisen for å tjene penger til å være medlem i kassettmusikklubben SMC, Scandinavian Music Club. Man måtte kjøpe 3 kassetter til full pris før man kunne melde seg ut, men fikk til gjengjeld et ganske fett velkomsttilbud. Jeg valgte Steve Gibbons Band: "Down in the Bunker", den helt "nye" Beatlesplaten"Beatles live at the Hollywood Bowl" og altså "Level Headed". Jeg var neppe alene om det i SMC i 1978.



Men altså, i dag, i 2010, på løpeiPoden, kom "Air On 'A' Tape Loop", avslutningslåta fra "Level Headed" på. Og jeg skal love dere, i riffdelen av progrockmiljøet, som var mer inspirert av Black Sabbath enn Mike Oldfield, var det ikke mange synther med "techno"-lyd (i mangel av en bedre simile) ute og gikk i 1978. Men Sweet valgte altså å avslutte sitt "mesterverk" (i anførselstegn fordi det kanskje er litt drøyt å si, men dog…) med en tilnærmet trancelåt med svevende technosynther, messende, repetivt refreng og passe dystopisk luft over hele låta. Og dette er lenge før The New Romantics. Men interessant nok omtrent samtidig som Gary Numan, The Human League og Ultravox lager sine første, ordentlige synthopilåter med det tilnærmet samme lydbildet. Se på tittelen, "Air On 'A' Tape Loop". Her er klare referanser både til Bach og moderne musikkteknologi (etter 1978-standard). Hvor mange andre snakket om en "loop" i det året? Låta begynner med en tung, repeterende bass, en liten melodisynth som kommer og legger hovedtemaet og noen bassynthstrykere som messer i vei i bassbakgrunnen. Det er den perfekte blanding av Jean Michel Jarre og Kraftwerk noen sinne gjort i britisk musikk pre-John Foxx. Av en gjeng langhårede tyggisrockere! Noen gitarriff smeller inn, repeteres og repeteres. Og så er det teksten da. Eller "tekst", det kan vel knapt kalles det. "Alfa, beta, gamma, delta", messet fram på tung gresk-engelsk. De første bokstavene i alfabetet. I 1978 hørtes sikkert 'alfa' fortsatt ganske science fiction og teknologisk ut, det var kanskje tanken, pre-internett og 1984. Gresk, svevende, vindlyder. Teknodystopi? Miljøtrussel? Robotsamfunn? Økoteknokrati? Men hva skjer så etter en passe aggressiv gitarsolo, på nøyaktig 3'34"? Et realt brekk i musikken, og i 4/4-delstakt legger trommeslager Mick Tucker inn et synkopert, gladhektisk, vestafrikansk, tribalt djembeparti, akkompagnert av en tungfuzzet bass, helt i total disharmoni med resten av låta! Alle mine tanker og retninger og musikkledd faller sammen. Jammen meg. Her er tysk ekspresjonisme, klassisk musikk, vestafrikanske rytmer, hardrock og veien inn til synth-80-tallet, alt på et sted, i samme låt, fra England i 1978. Det er nesten til å miste pusten, eller gammaen av. Låta har til og med enda en produksjonsoverraskelse på lur. Etter 4'13" kommer jammen meg en stemme gjennom en vocoder!



Universet har så visst prøvd å fortelle meg noe - og ikke minst bekrefte meg noe i dag. Jeg tenker på helgens konsert på Akershus Festning i Oslo. Synthfranske Jean Michel Jarre og europaafrikanske The Very Best på et skandinavisk middelalderslott… Alt henger sammen. Alt. Igjen og igjen og igjen. Alt. Det er bare å løpe videre. Igjen og igjen. For alltid.

onsdag 1. september 2010

Folkelarm Spesial!


Hør alle de norske artistene som er med på årets Folkelarm , som starter neste uke. Hør også eksklusivt intervju med Gjermund Larsen og eksklusive verdensdebuter med ny musikk fra Gjermund Larsen Trio og SVER! "99 Minutes Folkelarm Spesial" klar nå, velkommen!

Norske blogger


BLOGG 99 har involvert seg med et innlegg i en pågående debatt på BALLADE om norske musikkblogger og eventuelt vår mangel på nasjonal innflytelse. Det kan godt hende det er sant. Men det er vel fordi, som jeg skriver, at vi er noen rare nerder som helst vil skrive for oss selv om vår egen musikk og hver eneste leser er en ren lykke! Eller? Hva synes du om norske musikkblogger?

Mitt innlegg:

Lesere av bloggen min har gjort meg oppmerksom på denne debatten. Tusen takk til all generell støtte til bloggere her inne fra før, tusen takk til alle hyggelige meldinger direkte. Mange har spurt hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg har så lyst til å gå inn i en generell og som forventet vanlig metaforkastende debatt om nivået på norsk musikkjournalistikk og eventuelt forskjellen på dagspresse og blogger. Som blogger: Jeg gjør dette på fritiden, selv om jeg som frilanser aldri ser grensen mellom fritid og jobb. Jeg hører på musikk 18 timer i døgnet. Jeg komponerer, spiller, produserer og får folk til å danse. Jeg leser og leser, blogger og musikkblader. Jeg henger mye i platebutikk. Jeg er en glad fyr, som først og fremst er opptatt av det som er så tydelig i bloggosfæren, at vi ELSKER musikk! Og vi kan bruke energien på å være positive og entusiastiske. Det tror jeg er den viktigste forskjellen mellom "presse" og "blogg". Av en eller annen grunn er det i dagspressen slik at anmeldelsen og kjendisintervjuet er det dominerende formparadigmet. Begge deler handler jo egentlig ganske lite om musikk. Men vi bloggere slipper jo det! Kom igjen bloggfolkens, vær glade for at vi slipper å skrive en PK og passe råtten slakt av den siste kjendisplaten. Eller intervjue vedkommende. Vi kan skrive alle de andre sakene, vi. Legge ut de rare videoene, intervjue de obskure, anbefale de rareste genreting som ikke en dagsavis ville tatt i med en brennende trommestikke. Lage rare lister og skrive lange og passe innadvendte essays. Vi elsker det. Leserne våre elsker det. Jeg tror, som med musikk, at enten de nå er bittesmå eller kjempestore så vil gode blogger overleve og stå fram uansett. Dessuten er det god plass hos oss. Det siste debattinnlegget hos meg, klarer, på forbilledlig vis, i tillegg til å være veldig uenig med meg og å gi meg ordentlig med minuspoeng, å poengtere en slags linje mellom samtidsmusikk, sykelønnsordninger og onani. Da er jeg glad for at jeg blogger. Kjør på!


Hokum!

C.W. Stoneking er en passe autentisk og strålende australier som spiller musikk slik den en gang var men høres ut som om den er fra nå (og det er den jo). Jammen ikke verst. Eller som han sier selv på hjemmesiden sin:

C.W. Stoneking - COMPOSER OF BLUES, HOKUM, AND JUNGLE MUSIC