En låt fra det nye Skream-albumet, som ikke er like spennende etter at han ble popstjerne. Pantera, Lady Saw, Johnny Cash og Harry Nilsson. Patsy Cline og ny, kul Radioclit-låt, deres første post-The Very Best-suksessen, som snart bringer dem til Akershus Festning. For å minne meg om hvor morsomt det kan være med gitardueller i gammel heavy kommer Judas Priest og "Ram it down".
Og så, hva annet enn selveste Village Peoples fantastiske, borderline-glitrende og komplett oversette gladdiscoepos om desperat pillemisbruk, "Ups and Downs", fra albumet "Cruisin' " (1978), komplett med Star Wars-laserkanonlignende synthtriller tunet til de rytmiske refrengvokalslagene. Dylan og The Jam, ultramorsomme Dragonforce og endeløse Underworld-låter driver meg opp og ned og bort. Sommersensasjonene Kvelertak siddisgrowler i vei. Republika. Noen som husker dem? Og trommer. Trommer. Trommer.
For en merkelig start på dagen. For noen timer siden må jeg slå i hjel 20 minutter og sitter på kaffebar og blar gjennom aviser og leser et intervju med Norges nye såkalte "supergruppe". Som Them Crooked Vultures? I Norge? Kitche Kitchie Ki Me-o heter de, og jeg aner ikke hvordan de høres ut. Men et stykke ut i intervjuet sier vokalisten noe spennende, "Vi er blant annet inspirert av maliblues". Så flott, tenker jeg. Er det noen som ikke er det? Inspirert av vest-afrikansk musikk, altså, og spesielt blues? I et passe langt medieliv, hovedsaklig i radio, noe tv og mengder av spillejobber og foredrag, har jeg har misjonert tungt for to ting: 1. At nesten all moderne musikk i Vesten på et eller annet vis kommer fra og er inspirert av Vest-Afrika. Og 2, At Alt Henger Sammen. Og da mener jeg virkelig ALT. Spesielt det siste året, i takt med det generelle musikkfokuset på Afrika som jeg har spådd og ventet på i mange år, har det vært godt å se at flere og flere i Europa begynner å se en av de store sammenhengene i vår kulturhistorie. Slavehandel, USA, Afrikas hjerte, innvandring og kulturimperialisme til Europa og alt det der. En ekstremt komplisert og samtidig veldig enkel historie. De fleste slavene som ble tvangsflyttet over havet til Karibia, USA og latin-Amerika kom fra vest-Afrika. Blues, country, salsa, jazz, disco, cumbia, rock, reggae, techno og alt annet. Jepp. Afrikas hjerte slår og slår. I takt med modernisering, globalisering og ikke minst teknologifisering med MySpace og Soundcloud og blogger og annet får vi tak i mer og mer musikk fra Afrika. The Very Best. VM. Hip-hop er kommet hjem. K'naan. Khaled. Youssou N'Dour på Rådhusplassen. The Very Best på Akershus Festning. DJ Mujava. Til og med etiopiajazzist Mulatu Astatge! Alle poengene fra foredragene mine renner gjennom hodet, de afrikanske tegnene er overalt, og det er godt å se at rockemusikere sier dette sånn rett ut, 50 år etter at Rolling Stones stjal blueslåter fra deltaet og krediterte seg selv som komponister. Jeg gleder meg til å høre Kitchie Kitchie Ki Me-o, det er sikkert plass til dem på min åpne iPod også.
Så drikker jeg opp kaffen og drar av gårde for å intervjue Tord Gustavsen til nettradioprogrammet mitt, 99 Minutes. Selveste Kongen av minimalistisk, penkledd, dannet og utdannet kammerjazz med grenseoppganger mot klassisk kunstmusikk og notert folkemusikk i nystrøken brok. Jeg liker ham og musikken hans veldig godt. Han turnerer nesten ustanselig jorda rundt og er sikkert mye mer kjent i utlandet enn hjemme, som de fleste andre gode norske jazzmusikere. Han har et stort, glinsende flygel i stuen hjemme på Løkka, ikke verst i et småbarnshjem. Og han snakker spennende og tenksomt om det å lage musikk og annet relevant. Plutselig, som slutten på et langt resonnement, påpeker han at han er veldig inspirert av vest-afrikansk musikk, spesielt musikk fra Mali. Dæven. 2 ganger på en time! Det er ganske langt mellom ECM-lydbildet til Tord Gustavsen og en norsk super-rock-gruppe (og det kan jeg si uten en gang å ha hørt dem) men vest-Afrika og Mali er altså en felles sytråd. Så flott. Mali ruler fortsatt, og det er ikke Damon Albarn sin skyld, selv om noen vil prøve å lure deg til å tro det.
Tilbake i joggingen og iPoden er det plutselig så mye Tribal-trommer at jeg reagerer. Prøver noen å fortelle meg noe her? Husker du Tribal, forresten? En subgenre av house fra midten av 90-tallet, store mengder av congas, afrikanske djember, tablas og andre "etniske trommer", laaaaaaange buildups på basstromme og hi-hat, BPM på rundt 140, kjempesvært på ganske kommerse klubber i Frankrike, Spania og Italia, musikken ble stort sett laget i de samme landene. Jeg kan knapt huske å ha hørt en Triballåt i Norge, og jeg gikk mye på klubb på den tiden. I dag er iPoden min stappfull av Tribal, her er artister med fine låter men passe dølle navn som Beeky Tribe og Morphosis. I dag forteller altså iPoden min meg noe, verden forteller meg noe, med Afrika over alt. Innimellom alle trommene kommer Ian Dury med "Spasticus Autisticus" og der er Timbuktu og Gram Parsons. Jeg slår fast at det mest sannsynlig ikke er noen som noen gang har brukt strykere bedre i populærmusikk enn det Goldfrapp gjorde i "Human" og jeg ler av Zappas "Wind up workin' in a gas station".
Så kommer det en flott og rar låt. Det er Duran Duran sin 12" versjon av "Planet Earth", fra samleren "Extended Seventies". Produksjonen er ikke topp, mikrofonene er litt langt unna og bassen mangler helt dagens Ooommpppffff, men riffet er fortsatt like tøft som den gang jeg hørte låta først, da den kom i 1981. Og samspillet og variasjonen og de forskjellige syntthrillene som leker med grunnriffet og det passe desperat skrikende refrenget er sikkert medvirkende til at det slår i meg mens jeg er på vei opp den bratteste motbakken i Østmarka. Med litt fratrekk for datert produksjon så kunne denne låta vært gitt ut i dag, på flekken, og sklidd rett inn på en house-electro-pop-klubbdansegulv med litt åpne øyne. Og mens jeg tenker på dette og Afrika, med tidlig 80-tall og mangel på produksjonsverdi og lukten av en glemt ungdomshøst svirrende rundt i hodet, hva tror dere skjer med iPoden? Joda, den skifter spor og dukker opp med en ordentlig merkelig og spennende og flott og komplett glemt hybridlåt som avslutter en av mine viktigste plater fra siste pre-tenår. Og den glemte låta oppsummerer hele dagens poeng på en overtruffen og elegant måte.
Sweet kom i 1978 med albumet "Level Headed". Albumet ga dem en etterlengtet hit med "Love is like oxygen", og regnes av mange som det beste albumet deres, det siste med den
(nesten-)originale line-upen og det siste albumet før det gikk realt gærnt med dem. Sweet har et litt ufortjent rykte som tidlig 70-talls-tyggegummi-glampopere gode på enkle singalongsingler, og det er det. Selv setter jeg stor pris på både "Strung Up", "Off the Record" og ikke minst "Level Headed", som var en av de store skivene i Norge i 1978. Den var så stor at jeg husker den var det viktigste argumentet mitt for å begynne å gå med avisen for å tjene penger til å være medlem i kassettmusikklubben SMC, Scandinavian Music Club. Man måtte kjøpe 3 kassetter til full pris før man kunne melde seg ut, men fikk til gjengjeld et ganske fett velkomsttilbud. Jeg valgte Steve Gibbons Band: "Down in the Bunker", den helt "nye" Beatlesplaten"Beatles live at the Hollywood Bowl" og altså "Level Headed". Jeg var neppe alene om det i SMC i 1978.
Men altså, i dag, i 2010, på løpeiPoden, kom "Air On 'A' Tape Loop", avslutningslåta fra "Level Headed" på. Og jeg skal love dere, i riffdelen av progrockmiljøet, som var mer inspirert av Black Sabbath enn Mike Oldfield, var det ikke mange synther med "techno"-lyd (i mangel av en bedre simile) ute og gikk i 1978. Men Sweet valgte altså å avslutte sitt "mesterverk" (i anførselstegn fordi det kanskje er litt drøyt å si, men dog…) med en tilnærmet trancelåt med svevende technosynther, messende, repetivt refreng og passe dystopisk luft over hele låta. Og dette er lenge før The New Romantics. Men interessant nok omtrent samtidig som Gary Numan, The Human League og Ultravox lager sine første, ordentlige synthopilåter med det tilnærmet samme lydbildet. Se på tittelen, "Air On 'A' Tape Loop". Her er klare referanser både til Bach og moderne musikkteknologi (etter 1978-standard). Hvor mange andre snakket om en "loop" i det året? Låta begynner med en tung, repeterende bass, en liten melodisynth som kommer og legger hovedtemaet og noen bassynthstrykere som messer i vei i bassbakgrunnen. Det er den perfekte blanding av Jean Michel Jarre og Kraftwerk noen sinne gjort i britisk musikk pre-John Foxx. Av en gjeng langhårede tyggisrockere! Noen gitarriff smeller inn, repeteres og repeteres. Og så er det teksten da. Eller "tekst", det kan vel knapt kalles det. "Alfa, beta, gamma, delta", messet fram på tung gresk-engelsk. De første bokstavene i alfabetet. I 1978 hørtes sikkert 'alfa' fortsatt ganske science fiction og teknologisk ut, det var kanskje tanken, pre-internett og 1984. Gresk, svevende, vindlyder. Teknodystopi? Miljøtrussel? Robotsamfunn? Økoteknokrati? Men hva skjer så etter en passe aggressiv gitarsolo, på nøyaktig 3'34"? Et realt brekk i musikken, og i 4/4-delstakt legger trommeslager Mick Tucker inn et synkopert, gladhektisk, vestafrikansk, tribalt djembeparti, akkompagnert av en tungfuzzet bass, helt i total disharmoni med resten av låta! Alle mine tanker og retninger og musikkledd faller sammen. Jammen meg. Her er tysk ekspresjonisme, klassisk musikk, vestafrikanske rytmer, hardrock og veien inn til synth-80-tallet, alt på et sted, i samme låt, fra England i 1978. Det er nesten til å miste pusten, eller gammaen av. Låta har til og med enda en produksjonsoverraskelse på lur. Etter 4'13" kommer jammen meg en stemme gjennom en vocoder!
Universet har så visst prøvd å fortelle meg noe - og ikke minst bekrefte meg noe i dag. Jeg tenker på helgens konsert på Akershus Festning i Oslo. Synthfranske Jean Michel Jarre og europaafrikanske The Very Best på et skandinavisk middelalderslott… Alt henger sammen. Alt. Igjen og igjen og igjen. Alt. Det er bare å løpe videre. Igjen og igjen. For alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar