Talking Heads, baby og radio

Jeg savner veldig å lage radio. Det er vel faget mitt, kan man si, og det jeg har gjort mest her i verden. Det er 27 år siden jeg en dag ringte Radio Nova, sa hei, og 2 dager etter hadde jeg mitt eget radioprogram. Fungerer det sånn fortsatt, tro?

I 1985, flere år før Notodden og lignende oppmerksomhet rundt genren, var det å spille blues noe av det mest kontrære man kunne gjøre, så det ble bluesprogram. "Morrablues", egentlig etter WASABI-modell, sånn i ettertid. Det ble fort flytting av programmet til RadiOrakel, bare 2 eller 3 sendinger på Nova. Og så ble det radio. Hver dag. Resten. Avbrutt av et par år på tv. Så radio igjen.

Hvis jeg fortsatt hadde laget FM-radio hadde jeg i dag fortalt deg om den fine morgenen min, i 5.30-tiden, der jeg sammen med de andre fuglene som koser seg i kirsebærtreet vårt gir morgengrøt til minsten på 7 måneder og far drikker kaffe og hører på musikk på anlegget via min supre lille, men store iPod som har så mange tusen låter i random rekkefølge i seg.

Plutselig smeller det til med en ny lyd, et funkliknende men allikevel ikke funkgitarriff på vei opp, trommer som slår uregelmessig men svettende rytmisk, en bassgang som jobber den andre veien enn gitaren, korte, intense messingstøt som forsterker drivet, funken, gassen, punken, Afrika, science fictionfølelsen og jeg skvatt til og ropte, mest for meg selv, og smilte og hikket og takket iPoden for å ha gitt meg en av mitt Livs Låter. Og så tenker jeg at jammen meg, den låta og den åpningen og den produksjonen og den vokalen og alt, absolutt alt i den låta og det albumet, det høres akkurat like friskt og rart og uforståelig og spennende og ugjennomtrengelig og sprengende og sylferskt ut akkurat i dag som den gangen jeg hørte låta aller første gangen for 32 år siden. Hadde den kommet ut i dag hadde det vært overmoderne musikk. Hvor mye musikk kan du si akkurat det om?

Høsten 1980 var jeg 14 år, sprenghormonell, utilpass, med mentale kviser og voksesmerter som alle andre 14-åringer. Jeg gikk i 9. klasse, hadde nettopp flyttet, en familieavgjørelse jeg overhodet ikke var fornøyd med, jeg var rar og hørte på merkelig musikk (metal, punk, synthmusikk, no wave, AOR og alt annet som var annerledes og rart), fortsatte på skole i byen hvor jeg ikke hadde det spesielt godt og jeg var på desperat jakt etter nye venner, nye følelser og nye lyder. Så en dag leste jeg en anmeldelse av en ny plate i Puls, som jeg selvfølgelig leste helt obsessivt. Puls var et musikkblad i gamle dager, for dere eventuelle unge lesere. Det eneste på norsk i en medieverden så og si uten musikk. Sånn jeg husker det i dag var det en flere siders meget rabulerende stående applaus til et mesterstykke av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før. Anmeldelsen var full av ord jeg ikke skjønte, namedropping uten referanser og musikkoblinger jeg ikke ante om, fra Afrikansk polyrytmi til New Yorksk postpunk, men jeg ble så grepet av entusiasmen og tonen og beskrivelsene i anmeldelsen at jeg husker tydelig at jeg bare måtte høre den plata. Jeg måtte finne ut hvordan musikk som kunne føre til en sånn eksplosjon av rare ord og føleser kunne høres ut.

Så jeg spinket og sparte og samlet sammen småpenger i noen uker, jeg kan huske at jeg hoppet over noen tipakninger med Rødprince, til og med, for å få råd til å gå på Electric Circus og høre på Talking Heads og "Remain in Light".

Jeg skal ikke en gang prøve å beskrive følelsen av å høre "Remain in Light" for aller første gang. Ihvertfall ikke i dag, kanskje senere en gang. Det var det rareste jeg noen gang hadde hørt. Jeg skjønte ingenting. Virkelig. INGENTING! Og det var det absolutt tøffeste jeg noen gang hadde hørt. Aller tøffeste! Fortsatt, 32 år etter, får jeg altså gåsehud, spontahopp med innlagt glis og svettetokter på innsiden av håret når "The Great Curve" begynner. Som den gjorde i morges.

Jeg kan ikke en gang få begynt å takke alle som var med nok. Men jeg registerer, morsonmt nok, at jeg nå har skrevet to innlegg på rad hvor Brian Eno er involvert, og det er bare en måned til han kommer til sin egen festival i Norge. Synkronisitet, kaller man det visst.

Og når jeg nå her gir deg "The Great Curve" i 2 versjoner, så ber jeg deg rette en ekstra liten takk til Adrian Belew, gitaristen som på mystifistisk vis, helt sikkert i samarbeid med Eno, klarte å koble gitaren sin til en synth for å lage de over- og utenomjordiske lydene som kanskje er en gitarsolo men som mest sannsynlig ikke er det. Hvem vet egentlig? Fortsatt ikke jeg.

Og jeg lager ikke FM-radio.

Original, fra albumet:



Og så, live i Roma, 1980: