Kongelig torden fra savannen

Ok, et par dårlige ordspill i overskriften der. Men det gjør ikke Royal Thunder noe dårligere! De er et av mange sterke band i en tung heavy/sludge/metal-bølge fra Savannah i Georgia.

Royal Thunder er ute med sitt fengende, riffdrevne debutalbum CVI (106 på latin) å, og det finner du på Bandcamp-sidene deres, hvor du også kan kjøpe og laste det ned direkte. Jeg tror det blir mye seig heavy i 2013!

Ismusikk for Den Nye Tid!

Jeg vet ikke helt om dette var noe som noen kunne se komme men i den endeløse debatten om hvilke formater som kommer til å komme overlevende ut av den store omveltningen hele musikkbransjen er midt oppe i nå, så har ihvertfall svenskene i The Shout Out Louds kommet med en sterk søknad til en stor innovasjonspris. De har nemlig fått laget sin nye singel på en helt fungerende, super eksklusiv plate (jeg kan jo ikke si hverken 'vinyl'- eller 'cd'-) av is!

Når de skulle finne på noe helt spesielt for sin nye singel, "Blue Ice", fikk de nei over hele fjøla da de spurte universitetseksperter og andre om det var mulig å lage an avspillbar plate av is, med rillene frosset inn i platen. Så da bestemte de seg heller for å gjøre det selv:

“We talked to professors at different universities telling us it would never work out, so we had to develop the technique ourselves,” he says. After receiving a negative imprint of the song’s master cut, they started experimenting; the office became a kind of amateur chemistry lab, and the team spent hours testing different types of liquid, various drying techniques, and multiple kinds of molds. One of the biggest challenges was that the bubbles made the ice cloudy and messed up the tiny tracks, which made the needle jump.” Further trial and error revealed that using distilled water did the trick, giving the final product a nice clarity and even surface. Another insight? Time is not, in fact, on your side when working with a frozen substance; functionality and sound quality diminish immediately once the melting starts. A silicone cast allowed for quick and easy record removal, essential to ensuring it could be used straight out of the freeze.

Dette sier samarbeidspartner Alex Fredlund i TWBA til nettstedet fastcodesign.

Platen er produsert i 10 eksemplarer og du må lage den selv, altså helle vann i en form og fryse den. Du må vel også høre på låta ganske kjapt men for en av årets mest flyktige musikkopplevelser må det vel kunne sies å være verdt det!

Du kan også laste ned en helt isfri, gratis og digital versjon av låta på Facebook-sidene til The Shout Out louds.

Og dette må jo være noe for Terje Isungset, den originale ismannen?

Årets mash-up 2012!

Kjære Bloggvenn, jeg ønsker deg et strålende godt år for både musikk og annet! Mitt personlige ønske og mål nr. 3 for 2013 er å skrive enda mere på og få enda flere musikkglade mennesker på BLOGG 99. Jeg lover å prøve!

Aller først så kan vi begynne med en imponerende, ihvertfall teknisk, mash-up, altså beat- og pitchjustert blandingslåt av ALLE de 25 mest spilte låtene på radio i USA for 2013, og i tillegg videomashet! Det er mildt sagt lekkert gjort av DJ Earworm. Stort sett bedriten musikk, menmen... Godt nyttår!

The singer...

Det er julemorgen, dere, jeg har vært oppe i 4 timer allerede og akkurat nå kom Nick Cave på med sin versjon av Johnny Cash og Charlie Daniels' "The Folk Singer", som han kalte "The Singer" på albumet "Kicking against the pricks" i 1986. Jeg kan ennå huske lukten da jeg kjøpte den plata på Apollon i Bergen. Det lukter fortsatt godt av Grotte-Nico.

KAOSS 99 på samleplate fra Petroglyph Records

Jepp. Ikke bare har min nye låt, "List of shipwrecks in 1984" klart den usansynlige persen og få 2000 avspillinger på Soundcloud på under 2 uker, nå er den også med på en helt splitter ny, gratis samleplate fra flotte Petroglyph Records!

Albumet heter "The X-mas Compilation" og er ikke mere julete av seg enn at det altså kom ut til jul nå i år. Med et enormt spenn i geografi og musikkutforskning og en imponerende bredde er det 109 (!) flotte låter med ekspermimentell musikk fra hele verden på albumet, som jeg håper du koser deg masse med. Last ned hele albumet her.

En stor takk til Rune Martinsen og de andre på Petroglyph Records!

Ballade legges ned

Det er en trist dag for norsk musikk og det lille vi har av musikkjournalitikk i det lille, rare landet vi bor i. Ballade legges ned. Trist. Norsk musikk og ikke minst vi som er glad i å høre på den, skrive om den og ikke minst diskutere norsk musikk har mistet det aller viktigste stedet å gjøre akkurat det på.

Ikke så veldig mye mere å legge til annet enn at det merkeligste er at ingen helt vet hvorfor. Det eneste man vet er at det står i pressemeldingen fra Kulturdepartementet om opprettelsen av Music Norway. At Ballade skal legges ned. Men altså ikke hvorfor. Og som vanlig, også i kulturlivet er det politiske spillet som alltid en altfor stor nøtt for oss som ikke vet hvordan man spiller.

Ellers en fin kommentar fra kulturforsker og musikkentusiast Ola K. Berge på bloggen kulturpolitikk.no.

Jeg blir så trist at jeg må høre på denne.

Wordy rappinghood

Faste lesere av BLOGG 99 og andre vil vite at jeg er en stor nyter av gode coverlåter. Det viste seg blant annet i radioprogrammet mitt WASABI, hvor jeg åpnet hver eneste av alle de 722 sendingene med en coverlåt.

Aller best synes jeg det selvfølgelig er når coverartisten tar originallåta i en annen retning enn originalen. Det er svært sjelden at coverlåter som prøver å ligne på originalen er noe å skrive hjem om. Men i går så var jeg på julefest og da snakket jeg med blant annet en venninne som har en mann (hei Arne!) som har jobbet på den legendariske rockeklubben CBGBs i New York. Og han er venn med Chris Franz på Facebook. Og assosiasjonsleken satte i gang, så fra Talking Heads gikk jeg til Tom Tom Club og derfra til den glitrende låta "Wordy Rappinghood" og så endte jeg opp i feministversjonen av låta til Chicks on Speed! Ikke verst.

Så her er først låta i begge versjoner og så en liten dokumentar om hvordan låta oppsto, i et søtt besøk hjemme hos Chris og Tina Weymouth. Er du enig i at versjonen også er tøff?

Mørk låt fra KAOSS 99

Det begynner å bli en liten stund siden jeg la ut egen musikk her, så i all beskjedenhet, så her er en helt splitter ny låt fra KAOSS 99. "List of shipwrecks in 1984" er en mørk sak som sikkert er inspirert av den kalde vinteren utenfor studiovinduet. Og litt av en hit på Soundcloud! 676 spillinger på 3 dager! Det må være ny rekord for en Darkcore-låt fra Manglerud!

Enjoy, del og bruk som du vil!

How music works

Vidunderlige David Byrne! Mannen som står bak to av historiens aller flotteste musikkalbum, Talking Heads' "Remain in light" og "My life in the bush of ghosts" (sammen med Brian Eno) har skrevet en glitrende, innsiktsfull, spennende, oppsummerende, analyserende og helt sann (sic!) bok om musikken, livet, tilværelsen og musikkbransjen. Omtrent. Jeg kan ikke få anbefalt boken hardt nok.

Drit i formater, musikken vinner, sier han blant annet. Omtrent som meg her. Høm-høm.

I den endeløse rekken av gode argumenter, tanker og sitater, hva med dette, om musikk og kunstens natur og instrumentell og institusjonell elitisme. Det er vel fint på en tirsdag:

"... John Carey pretty much demolishes the idea that appreciating high art - and I am going to assume we can transfer his arguments concerning fine art to music - is inherently good for you. How, he asks, can anyone believe that art (or music) encourages moral behavior? He concludes that assigning moral acuity to those who like high art is generally class-based. "Meanings", he writes, "are not inherent in objects. They are supplied by those who interpret them. High art is that which appeals to the minority whose social rank places them above the struggle for mere survival." The fact that such art has no practial use - or none that is acknowledged - heightens its appeal. This line of reasoning leads him to the following conclusion about the art-builds-character attitude: "One is saying, "What I feel is more valuable than what you feel". In assuming that high art makes life worth living, there is an inherent arrogance toward the masses of people who don't partake of such forms... and an assumption that their lives are not worth as much, not as full. The religion of art makes people worse - because it encourages contempt for those considered inartistic." 

Although the idea is continually espoused that art is for all and that all can benefit from it, I wouldn't say that the presentation of art is entirely democratic. Though seemingly benign, too often it's a top-down version of culture. We want you all to look at it, and listen to it and appreciate it, but don't even think you could ever make it yourselves. Moreover, what has been deemed "real art" has nothing in common with the reality of your daily life. Twentieth-century British art critic Clive Bell wrote, "To appreciate a work of art we need to bring with us nothing from life, no knowledge of its ideas and affairs, no familiarity with its emotions". "Quality" works are said to be timeless and universal. People like Bell think that they would be good in almost any context. The Scottish Enlightenment philosopher David Hume insisted that an unvarying standard exists, and that " it has been universally found to please in all countries and in all ages". The implication is that great work should, if it is truly great, not be of its time and place. We should not be aware of how, why, or when it was conceived, received, marketed or sold. It floats free of this mundane world, transcendent and ethereal. This is absolute nonsense."

Utrolig godt å lese for en selvlært men entusiastisk støytronicamusiker!

Nick Cave og Den Store Forfatteren

Jeg aner ikke hvorfor, men hvor glitrende han enn måtte være så er det liksom ganske lett å glemme Nick Cave i hverdagen. Så her kommer en av hans kanskje mere ukjente låter, fra det ganske underkjente (selv om det rett nok vant MOJO Album of the Year i 2008) "Dig, lazarus, Dig!"-albumet. En klar kritikk til Den Store Forfatteren av Alt. Gud, som mange kaller ham, i mange forkledninger.

Panama Red

Og igjen, som alltid, takk til kjøre iPoden min, som aldri slutter å overraske i låtutvalget. Så her, på en lørdag ettermiddag kommer rett og slett supertrivelige og småglitrende New Riders of the Purple Sage, countrybandet fra den urbane syregjengen i miljøet med og rundt Grateful Dead på Haight-Ashbury i San Franciso. Jeg har kjent bandet godt siden 1984, og tenkte jeg skulle skrive om hvordan en annen gang. Så her er de med "Panama Red". Jerry Garcia er ute, men fine gjesteopptredener på albumet av Buffy Sainte-Marie og The Memphis Horns. Yi-ha!

Tunisisk-fransk popabilly!

Vær ærlig nå, hvor mange kvinnelige tunisisk-franske rockabilly-med-en-touch-av-Serge Gainsbourg-artister kjenner du egentlig til? Det som er helt sikkert er at Jacqueline Taïeb er den mest kjente av dem. Hun fikk en kjempehit i 1968 med en låt som handler om en jente som er forelsket i Paul McCartney, "7 heures de matin". Selv oppdaget jeg henne 45 år senere via Bod Dylans glitrende radioprogram "Theme time radio hour". Så her er hun til deg, kos deg!

99 Minutes # 28, fra Biosphere til Razika via Motorpsycho og Siri Nilsen!

Har du egentlig hørt Biosphere sin versjon av "Blue Monday"? Hvis ikke så har du sjansen nå. Låta finnes bare på en spesial-cd produsert for det britiske musikkbladet MOJO. Du finner den sammen med en haug glitrende norsk musikk i den siste utgaven av webradioprogrammet "99 Minutes". Her er Biopshere, Jaga Jazzist, Razika, Motorpsycho, Siri Nilsen, Needlepoint, Bel Canto Apotygma Berzerk, Frode Haltli, Amund Maarud og masse mere. Kos deg!

Javisst, dere: Afrocubism, Earth og Motorpsycho!

Det har jo egentlig vært altfor lite Afrocubism her på BLOGG 99. Så derfor, uten noe mere d(r)ikkedarer, her er deres nydelige og ekstremt sugefengende "Jarabi".



Og det har jammen meg vært lite Motorpsycho også. Så siden jeg akkurat nå sitter og jobber med neste utgave av "99 Minutes" så kan vi jo i anledning av at de er med der spille "The other fool" fra "Let them eat cake", den er vel ikke av deres mest spilte:



Og så, for å, elegant eller ikke, knyte alt sammen sammen så er dette låta jeg hører på akkurat nå mens jeg redigerer og jobber og skriver dette i en liten lagringspause, den nydelige og nesten endeløst vakre både i tid og lyd,  "A Multiplicity of Doors", fra Earth sitt nyeste album, "Angels of darkness, demons of light II". Grøss i vei!

This is the sound of The Members!

Det er litt for mange tilfeldigheter i Universet for tiden til at det er tilfeldig:

I forrige uke gikk jeg forbi Hard Rock Café i Universitetsgata. Det har jeg gjort en million ganger før, uten å kikke inn. Akkurat denne gangen gjorde jeg det. Og så at det hang en gitar på veggen det sto Billy Idol på. Og vil du tro meg hvis jeg sier at akkurat da valgte iPoden min å sette i gang "White wedding"? Jepp.

Og så, i natt, drømte jeg at jeg leste en artikkel om The Members, gjengen bak en av de for meg virkelig store og typiske sen-punk-tristesse-låtene fra britisk blokk-suburbia, "The sound of the suburbs" fra 1979. Låta var med på en kassett rett og slett kalt "Punk!" jeg kjøpte i England sommeren 1980. Nydelig Så der drømte jeg om The Members, da, at jeg leste artikkelen og så viste den til gutta i bandet og fortalte at dette må dere høre på. Og jammen meg, hva tror dere var den første låta iPoden spilte på kjøkkenet i morges? Det er 21 000 låter på iPoden min men det ble altså The Members.

What's next?

Rolo Tomassi - Fra Coltrane til Converge

Jepp, det går an. Leter du finner du store mengder innflytelser i den fengende, varierte og utfordrende og ikke minst spennende musikken til et av bandene de skriver mest om i den tunge musikkpressen i Storbritannia for tiden, Rolo Tomassi fra Sheffield. Med søskenparet Eva og James Spence i spissen er det bare å hive seg ut i 2012 enorme genrebredde- og kræsj! I følge Wimp er dette lyden av den perfekte blandingen mellom frijazz, mattehardcore og progressiv punk. Jepp. Sleng inn litt kraut og noen ørsmå spor av tidlig glitch også så nærmer vi oss. Er ikke genreleken morsom?

Opp og hopp!

Vil du vinne noe norsk musikk?

Jeg deler ut cd'er fra "99 Minutes" sine spillelister! Men fort deg, fristen går ut ved midnatt.

Skriv noe hyggelig på "99 Minutes" sin Facebook-side her, så kan du vinne.

Lykke til!

Her er musikk fra et av bandene i platehaugen:

99 Minutes # 27

Hvis det nå en gang er slik at du bare skal høre et halvtimes intervju med en norsk samtidskomponist i dag. Så vil jeg anbefale at du vier den tiden til Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. I dag er hun fortsatt Composer-in-residence på Huddersfield Contemprary Music Festival. Og i siste "99 Minutes". Hurra!

I tillegg til masse musikk av og med Maka Ratkje får du i "99 Minutes # 27" også høre Ida Jenshus, Oslo Sinfonietta, Cikada ensemble, POING, Frode Haltli w/Vertavo String quartet, Spunk, 1982 + BJ Cole, Karl Seglem, Kråkesølv, Ivar Grydeland og Enslaved.

Kos deg!

Saint Vitus - snart verdensdominans!

Ok, folkens, noen ganger må man bare innse at det finnes krefter på gang som er sterkere både enn deg selv og de internasjonale markedskreftene i musikkindustrien. For hva annet skal man kalle det når plutselig selveste Saint Vitus dukker opp nesten overalt?

Den passe behårede doomstonergjengen, som har spilt sammen siden 1978, ga nylig ut sitt 8. album, "Lillie: F-65", oppkalt etter "...a powerful downer back in the day and that Dave Chandler "...really had a thing for his downers.". Og så var det et svært intervju med dem i et gitarblad, så da følte jeg at jeg måtte støtte opp litt. Jeg er jo egentlig fortsatt en cd-kjøper, men de gamle cd-ene deres var ikke tilgjengelig, så da kjøpte jeg hele katalogen deres på iTunes.

Og så, da jeg nylig fikk meg en ny tatovering, kom det en kompis av tatovereren innom mens han holdt på på armen min, og han hadde en Saint Vitus-patch på skinnjakka si! Og som ikke det var nok, i forgårs, i byen, gikk jeg og hørte på "Lillie..." og rett utenfor Narvesen på Nasjonaltheatret kom det en ungdom gående med Saint Vitus t-skjorte og søt blondinekjæreste i armen! Jeg måtte stoppe dem og viste fram hva jeg hørte på, begge lo hjertelig, som jo metalfolk gjør.

Så, altså, hvis du vil ligge foran trenden, kjære bloggvenn, Saint Vitus er svaret! 

Her er Saint Vitus på Blå i sommer:



Og her er forresten låta de er oppkalt etter, fra det beste albumet til Black Sabbath:

Pink Floyd på sitt aller beste!

Jada, jeg vet at det sikkert ikke er så veldig mange som er enige i overskiften min her, men dette er altså svingende, riffbasert, uhyggelig, eksperimentelt, massivt, atonalt, rocka... Hva kan man ikke elske med "Interstellar Overdrive"? Hentet fra debutalbumet "The Piper at the gates of dawn" (1967). Høres friskt og nytt og relevant ut fortsatt i dag, hvor mye musikk fra 60-tallet kan du si det om?

The Very Best til Oslo!

Hurra, The Very Best kommer med ny plate! Hurra, The Very Best kommer til Oslo i desember! Der skulle jeg så gjerne vært DJ. Men, Ooopps, jeg har spillejobb da... Det blir sikkert en morsom fest, med sirkus i 3 etasjer!

Gratulerer og masse mengder med lykke til til den særdeles spennende og ganske så nye festivalen Gut Feelings! Masse spennende band og det er så tøft å prøve å få til en festival! Still opp, folkens, jeg skal...

Pangrieb

Siden jeg nå skal starte doom-band om 2 uker, hva med litt ukrainsk apokalyptisk doom metal? Narrow House er strålende, "A key to Pangrieb" er mørk og mektig. 4 $ har du råd til. Vær så god!

Hurra for The Savages!

Det er jammen meg altfor sjelden, at en gammel mann hopper i taket, spretter, gliser, hyler og pumper knyttneven på gutterommet! Men i går kveld skjedde det altså. Det er mange år siden sist.

Jeg har vært i London i helgen, og på flyet hjem var det bare å begynne på toppen i den massive bunken av innkjøpte musikkblader. Jeg er stort sett alltid fullstendig uinteressert i konsertanmeldelser, men i NME falt øynene plutselig på navnet på et spillested hvor jeg var DJ for mange år siden, 10 eller så, nemlig Electrowerkz, et kølsvart rockested i Islington omtrent. Så jeg måtte lese. Og det var en så hylende flott anmeldelse at jeg jammen meg måtte høre på bandet da jeg kom hjem.

Og der, kjære bloggvenner, vil du tro meg at i går kveld hadde jeg en opplevelse som kan sammenlignes med den gangen jeg hørte Pixies første gang. Det var akkurat som første gangen jeg hørte Bob Hund, Stranglers, Blondie, Iggy, Ramones, The Slits, Magazine, Rammstein, Kinks og en liten håndfull utvalgte band til. Noen som har noe som bare trenger noen sekunder på å treffe deg som en steinhard vegg...!

Mine damer og herrer, hjertelig velkommen til The Savages! Hvis ikke disse blir svære så skal jeg søren meg spise bassgitaren min!

Her finner du originalen av "Husbands", hør den først der. Og her er de på Jools Holland på BBC:



Les mere om dem i The Guardian, og her er hjemmesiden deres. Det er bare å kjøre på! Dette kan bli noe stort...

Tidenes aller beste plateanmeldelse?!

Ok, folkens, nå skal jeg prøve å holde et par tråder i luften samtidig her. Jeg lager musikk. Eksperimentell musikk, er jeg den første til å innrømme. Veldig eksperimentell musikk på grensen mellom abstrakt lyd og støy, innimellom. Eller deromkring. Noen ganger er det trommer med også. Som oftest gitar. Det har jeg stor glede av og innimellom når jeg spiller konserter så viser det seg, merkelig nok, at også andre har glede av det! Det gir meg masse energi og lyst og glede. Jepp. Hør gjerne masse av musikken min her.

Jeg spiller altså mye gitar, både abstraktstøygitar, metalgitar og rytmisk gitar. Og annen gitar. Gitar altså. Som faste lesere av BLOGG 99 har oppdaget så inkluderer denne gitarspillingsfascinasjonen også lesing av diverse gitarblader på engelsk. De er det veldig fint å lese for spilleøvelsen, teorien, utstyrsanmeldelsene o.l. Men som jeg også har påpekt tidligere synes jeg journalistikken i gitarbladene stort sett suger som en gammel sokk. Endeløse hyllest- og ja-intervjuer med middelaldrende, hvite bluesrockgitarister. Det historiske stoffet, plate- og videoanmeldelsene er det samme, en orgie i bukkende journalistikk, grisehylling av levende og døde hvite, middelaldrende bluesrockgitarister fra Rory Gallagher til Joe Bonamassa. Som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men hvor mange intervjuer om Les Paul'ene til Joe Bonamassa gider man egentlig å lese i løpet av et år? Alle platene får 5 stjerner og alle smiler bredere enn avstanden mellom de lengste båndene på gitarhalsen.

Men altså, når det da plutselig, fullstendig umotivert og helt uten sammenheng plutselig dukker opp en skikkelig SLAKT av et album, da må man jo lese! Som her om dagen, i nr. 358 av Guitarist. Guitarist har aldri anmeldt eksperimentell musikk før og de har aldri slaktet en plate før. Det gjør det uhyre spennende å lese. Og jammen meg klarer de å skrive kanskje Tidenes Aller Beste Plateanmeldelse/Slakt!

Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for å få en slik slakt på trykk i et blad! eg er altså sterkt misunnelig på den sveitsiske gruppa Sonar. Bare se på overskriften: "Dissonant experiments from intellectual jazz types"! Er ikke dette fantastisk vakkert, dere:

"Sonar: A Flaw of Nature, Ronin Rhythm Records: Dissonant experimentes from intellectual jazz types.

First, some history. Sixth-century BC philosopher Pythagoras helpfully discovered that musical notes could be translated into mathematical equations, not least when it comes to the length of corresponding strings. What comes next, obviously, is to tune all the guitars to C/F#/C/F#/C/F# (tritones, the most dissonant of all intervals, don't you know) and make 60 minutes of, er, sound from that. Displaying all the melodic ambition of RMS Titanic's foghorn, this interesting intellectual experiment lies similarly at the bottom of a perilous descent, accessible only to the truly committed. On the upside, you might be able to use it for meditation if neither Gregorian Chant nor whale songs refloat your sunken boat. Bemusing, and not in a good way."

For egen del vil jeg gjerne få legge til at Sonar og albumet ikke hverken er særlig eksperimentelt eller dissonant i det hele tatt, dette er egentlig ganske streit, med strenge rytmer og klare melodilinjer. Så hvor kjedelig musikk anmelderen ellers er vant til å høre på tør jeg ikke tenke på en gang. Men det gjør jo overhodet ikke anmeldelsen noe dårligere. Tusen takk, Guitarist, nå har jeg noe å strekke meg etter!

Du finner hele albumet til Sonar, A Flaw of Nature, på Bandcamp-sidene deres her. Interessant nok heter åpningssporet "Tromsø" (sic!). Lurer på hva historien er bak det? Uansett, her er de i sin fulle strukturelle dissonans. Not.



Hva mener du er tidenes beste anmeldelse? Og husk å passe deg for intellektuelle jazztyper da!

Sigvart Dagsland og jeg er for, men hvor er strømmemotstanderne?

Dette skrev jeg til Ballade i dag. Selv om det var et forsøk på å nå litt lengre enn lille BLOGG 99 så får jeg vel for skams skyld publisere det her også. Altså:

Aller først, en stor gratulasjon og mengder med lykke til til Klassekampen og dagens nye musikkbilag!

Det er en stor kulturell begivenhet i vårt bittelille land at en dagsavis satser på et helt eget musikkbilag, og det blir veldig spennende å følge det framover. Det var en stor glede å lese avisen til dagens tidlige frokost. Gratulerer!


Klassekampen åpner i dag blant annet med et langt intervju med Bugge Wesseltoft om hans forhold til strømming og digital distribusjon av musikk. Han er, som alltid, gjennomtenkt og god og saklig i sine argumenter. Det er spennende og interessant å lese. Klassekampen skal feire åpningsnummeret i kveld med fest og debatt om strømming og digital hverdag. 


Det viktigste siden gitarforsterkeren

Som jeg selv har påpekt flere steder, blant annet her på Ballade, så er jeg uenig både med Klassekampen og de fleste kildene deres når det gjelder strømming. Jeg synes Klassekampen ofte er overdrevent ensidig i sitt kildeutvalg når de dekker dette feltet. Som musikkentusiast mener jeg altså at Spotify, Wimp, Bandcamp, Soundcloud og lignende digitale nettjenester for og med musikk er det morsomste og viktigste som har skjedd musikken siden den elektriske gitarforsterkeren ble funnet opp. Hvorfor? Kort fortalt mener jeg at det har aldri vært lettere å finne god musikk enn i dag, at det aldri har blitt laget bedre musikk enn i dag og aldri har flere ønsket å lage musikk enn i dag. Kall meg gjerne romantisk, som Erik Hillestad tidligere har gjort, men jeg synes disse tingene til sammen er udelt positivt for musikken. At noen er uenige er selvfølgelig helt fint. Som musiker er jeg - ennå - ikke avhengig av å leve av salg og avspilling av musikken min. I en fin og spennende meningsunion er Sigvart Dagsland og et par andre enige med meg. 

Savner et svarMen så var det alle disse motstanderne da. I dag skriver Klassekampens musikkbilagredaktør Olav Østrem, i saken med Bugge Wesseltoft: "... Noe er i ferd med å gå skikkelig galt, tror Wesseltoft. Det er et synspunkt han deler med mange andre artister og musikkarbeidere". Mange andre artister og musikkarbeidere? Det kan godt hende det er sant. Men hvor er de, hvis de er så mange? Vi vet om noen, de er aktive på den ene siden i strømmedebatten. Erik Hillestad, Bugge Wesseltoft, Rune Kristoffersen, Erik Honoré og Susanna Wallumrød er mot strømming, eller i hvert fall i mot dagens forretningsmodell for strømmetjenestene. 
Jeg har tidligere på bloggen min, under overskriften "Musikere mot strømming?", spurt hvor de er, kollegene mine, alle de norske musikerne og musikkarbeiderne mot strømming. Uten å få et eneste svar. 


Hvor er dere?

Nå innser jeg selvfølgelig at en bitteliten entusiastblogg ikke er stedet å få svar på, så jeg spør igjen, på et litt større sted. Og jeg vil gjerne utvide både debatten og genrene litt. Hvor er dere, hordene av norske metal-, dubstep-, electronica-, pop'n'roll-, dancehall-, house-, hip hop-, støy- og folkemusikere mot strømming?
Og kan dere forklare meg hvorfor dere er mot?