Tidenes aller beste plateanmeldelse?!

Ok, folkens, nå skal jeg prøve å holde et par tråder i luften samtidig her. Jeg lager musikk. Eksperimentell musikk, er jeg den første til å innrømme. Veldig eksperimentell musikk på grensen mellom abstrakt lyd og støy, innimellom. Eller deromkring. Noen ganger er det trommer med også. Som oftest gitar. Det har jeg stor glede av og innimellom når jeg spiller konserter så viser det seg, merkelig nok, at også andre har glede av det! Det gir meg masse energi og lyst og glede. Jepp. Hør gjerne masse av musikken min her.

Jeg spiller altså mye gitar, både abstraktstøygitar, metalgitar og rytmisk gitar. Og annen gitar. Gitar altså. Som faste lesere av BLOGG 99 har oppdaget så inkluderer denne gitarspillingsfascinasjonen også lesing av diverse gitarblader på engelsk. De er det veldig fint å lese for spilleøvelsen, teorien, utstyrsanmeldelsene o.l. Men som jeg også har påpekt tidligere synes jeg journalistikken i gitarbladene stort sett suger som en gammel sokk. Endeløse hyllest- og ja-intervjuer med middelaldrende, hvite bluesrockgitarister. Det historiske stoffet, plate- og videoanmeldelsene er det samme, en orgie i bukkende journalistikk, grisehylling av levende og døde hvite, middelaldrende bluesrockgitarister fra Rory Gallagher til Joe Bonamassa. Som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men hvor mange intervjuer om Les Paul'ene til Joe Bonamassa gider man egentlig å lese i løpet av et år? Alle platene får 5 stjerner og alle smiler bredere enn avstanden mellom de lengste båndene på gitarhalsen.

Men altså, når det da plutselig, fullstendig umotivert og helt uten sammenheng plutselig dukker opp en skikkelig SLAKT av et album, da må man jo lese! Som her om dagen, i nr. 358 av Guitarist. Guitarist har aldri anmeldt eksperimentell musikk før og de har aldri slaktet en plate før. Det gjør det uhyre spennende å lese. Og jammen meg klarer de å skrive kanskje Tidenes Aller Beste Plateanmeldelse/Slakt!

Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for å få en slik slakt på trykk i et blad! eg er altså sterkt misunnelig på den sveitsiske gruppa Sonar. Bare se på overskriften: "Dissonant experiments from intellectual jazz types"! Er ikke dette fantastisk vakkert, dere:

"Sonar: A Flaw of Nature, Ronin Rhythm Records: Dissonant experimentes from intellectual jazz types.

First, some history. Sixth-century BC philosopher Pythagoras helpfully discovered that musical notes could be translated into mathematical equations, not least when it comes to the length of corresponding strings. What comes next, obviously, is to tune all the guitars to C/F#/C/F#/C/F# (tritones, the most dissonant of all intervals, don't you know) and make 60 minutes of, er, sound from that. Displaying all the melodic ambition of RMS Titanic's foghorn, this interesting intellectual experiment lies similarly at the bottom of a perilous descent, accessible only to the truly committed. On the upside, you might be able to use it for meditation if neither Gregorian Chant nor whale songs refloat your sunken boat. Bemusing, and not in a good way."

For egen del vil jeg gjerne få legge til at Sonar og albumet ikke hverken er særlig eksperimentelt eller dissonant i det hele tatt, dette er egentlig ganske streit, med strenge rytmer og klare melodilinjer. Så hvor kjedelig musikk anmelderen ellers er vant til å høre på tør jeg ikke tenke på en gang. Men det gjør jo overhodet ikke anmeldelsen noe dårligere. Tusen takk, Guitarist, nå har jeg noe å strekke meg etter!

Du finner hele albumet til Sonar, A Flaw of Nature, på Bandcamp-sidene deres her. Interessant nok heter åpningssporet "Tromsø" (sic!). Lurer på hva historien er bak det? Uansett, her er de i sin fulle strukturelle dissonans. Not.



Hva mener du er tidenes beste anmeldelse? Og husk å passe deg for intellektuelle jazztyper da!