Alle har det vel sånn, i disse Oddvar-Brå-brakk-staven-tider, med en eller flere låter, at vi på flekken kan huske akkurat hvor og når vi var da vi hørte en viktig låt for aller første gang. Vi kan huske fargen på låta, lukten rundt oss, nyansen på himmelen, følelsen av mismot, lykke, hat, kjærlighet eller hva det nå enn var som fylte oss med noe så sterkt at vi i årevis senere, mest sannsynlig resten av livet kan huske AKKURAT HVORDAN DET VAR å høre akkurat DEN låta for første gang. Jeg har det sånn selv med... tja, vet ikke helt, 30-40 låter eller noe slikt, kanskje mere.
Her kommer et veldig flott essay om en av dem. Jeg var 13-14, tenker jeg, satt på rommet mitt, det var mørkt, sent og vinter ute, jeg husker snø og smaken av kanskje 7-UP, som var popp på slutten av 70-tallet. Av en eller grunn hørte jeg på noe som må ha vært et jazzprogram på radio, kanskje, og plutselig... Kom det en låt som bare gjorde vondt. Det gjør den ennå. Det er bittersøtt å høre den ennå, hver eneste gang. Og hver gang er jeg tilbake i det ungdomsrommet, med blå- og hvitstripete tapet, hvite kuldegrader, store klokkehøretelefoner med krøllkabel og Debbie Harry- og Ramonesplakater på veggene.
Dette er flott litteratur om grensesprengende musikk! Og så er det fint å anbefale andre blogger, i dette tilfelle Doria Lynskeys 33 Revolutions per Minute.
Tusen takk til The Guardian og Doria Lynskey. Og ikke minst til Billie Holiday.
OBS! Sterke bilder. Både i reportasjen og musikken.
Hvilke låter har du det sånn med?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar