Jeg har gjort min siste låt på Soundcloud, "Drone Me To The End of Love", gratis, lovlig og allment tilgjengelig for alle under CC-lisens. Så vær så god, last ned, stream, spill, kos og enjoy!
Årets definitivt lekreste musikk-film (som motsetning til 'video') må være Brandt Brauer Fricks"Bop". Lekkert!
Hvis du virkelig vil få full telling så ser du hele og åpner den i fullt, eget YouTube-vindu og oppgraderer kvaliteten til minst 480p. Dette kunne ikke vært laget av andre enn tyskere, selvfølgelig.
Jaja, så får vi følge opp litt også. Det glitrende Cage Against The Machine-prosjektet klarte det altså ikke, og juleukelistet seg fram bare til en 21. plass, akkurat som århundret vårt. I denne ukens liste er låta ute... Men takk uansett, alle som var med på å gi ekstra penger til veldedighet og en glitrende idé, hva blir det neste år?
Observante lesere av BLOGG 99 har allerede kunnet registrere at jeg med stor iver allerede har brukt min fantastiske iPad live et par ganger og er mere enn storfornøyd! Her er flere som gjør det, til stor lykke. Enjoy!
Litt sent, men la oss allikevel stemme i et flerrungende HURRA for de lykkelige
Det nærmer seg jul, dere. Jeg kan ikke tenke meg en bedre anledning til å si at en av de aller fineste konsertene jeg var på i 2010 var med trioen Slagr, i DR-Huset på WOMEX i København. Nydelig, rett og slett. Jeg skulle ønske at jeg selv turte å spille så stille.
Minimalistisk kammerfolk kaller de musikken sin selv. Jeg kunne ikke finne på noe bedre eller mere presist selv. Jeg spår at Anne Hytta, Sigrun Eng og Amund Sjølie Sveen er noen av musikerne du kommer til å snakke om i 2011.
Nytt album, "Straum, stille", straks ute fra denne glitrende trioen! Inntil det kan du høre på og laste ned, helt lovlig og gratis, låter fra både den og deres foregående, "Solaris" på SLAGR-sidene.
Hvis dere ennå ikke har fulgt min sterke oppfordring fra i fjor: Alternativ Julekalender pøser ut perler i år også, det er bare å bli med! Gå hit.
Og hvis du ikke leste Fridtjofs julemusikkguide i fjor så er den minst like gyldig i år! Kanskje, hvis massene roper høyt nok, så skriver han en ny en for 2010?
"In the beginning, there was a joke. And now the joke is so close to becoming a reality. We've gone from an obscure Facebook group with five members, to being a worldwide sensation, reported across global media as being possibly the strangest and most exciting Christmas number one contender in music history."
På utsiden av ting finnes knapt to mere forskjellige mennesker enn Pete Doherty og Billy Bragg. Den ene en moderne medienisse, et brautende dophue, en stakkar ute av kontroll uten hverken artistisk eller annet innhold, den andre en velformulert, lekker, sosialt ansvarlig popmaker som eldes med mere og mere faglig og menneskelig tyngde. Nå har de nettopp, sammen med en hel liten krem av andre britiske artister, vært i studio sammen for å se om de kan få til intet mindre enn å få performativ samtidskunstmusikk på toppen av hitlistene til jul!
Bakgrunnen for dette har mange bunner: I Storbritannia er det aller viktigste av alt i popåret og ha nr. 1 på hitlistene i juleuken, det er liksom toppen av Nirvana. Men i et samfunn hvor Simon Cowell ser ut til å få større og større både medial og finansiell makt ulmer det såpass i undergresset at folk ser ut til å gjøre hva som helst for å fjerne X-factor, IDOL og andre lignende tv-shows ulidelige innflytelse på moderne samtidighet. I fjor klarte en geriljagruppe å mobilisere såpass mange anti-Cowell-kjøpere at det som ble nr. 1 på britiske hitlister i juleuken i fjor var ikke den ferske og forventede X-Factor-vinneren Joe McElderry, men rett og slett Rage Against the Machines 18 år gamle revolusjonære nasjonalsang "Killing in the name of..."!
Så de kunne jo ikke være dårligere i år. De vil vippe årets sylferske X-Factor-vinner, Matt Cardle ut av julepinnen. En Facebook-gruppe ble startet (som i skrivende stund har 84687 medlemmer, BLOGG 99 inkludert) og en idé om å gjøre noe så sinnssykt sprøtt som å få en julehit ut av en nyinnspilling av komponist John Cages klassiske og notoriske kunst-blir-til-mens-du-går-i-stillhet-stykke "4'33", for hvilket som helst instrument, i 3 satser, fra 1952. Og det hele, selvfølgelig med referanse til fjorårets vellykkede kampanje, heter Cage Against The Machine! Hurra! Vakkert!
Låta ble spilt inn i helgen, videoen fra innspillingen ser du her. Alt fra Orbital til Suggs er med. Pengene går til en haug med veldedighetsorganisasjoner og du kan allerede kjøpe låta, og dermed kanskje vippe Cardle av hitpinnen. Være med? Gå til Cage Against The Machines hjemmeside.
Det nærmer seg jul i Argentina også. Hadde jeg vært der hadde jeg jammen meg hevet meg på ny-cumbiabølgen jeg har skrevet om ganske mange ganger og lenge her på BLOGG 99. En av de aller tøffeste ny-tropical-cumbia-gruppene er 6-kvinnesterke Kumbia Queers! Steintøft, funky, tøft-i-trynet og veldig, veldig bra. Ratsj-ratsj-ratsji...
Tusen takk til Pia Ilonka, BLOGG 99-korrespondent i Argentina
Hu som det går, tusen takk! 15 000 besøkende! TUSEN TAKK, kjære alle dere som trofast dukker opp her og leser og skriver og mener og smiler! Jeg må jo markere på sedvanlig vis, det er fortsatt cd'er å dele ut.
Så altså derfor:
Hvis du vil vinne én 15 000-Platepakke fra BLOGG 99, så skriver du enten pent og tydelig "HURRA FOR 15 000" og navnet ditt i et innlegg (som svar) her, eller sender en mail til guttorm.andreasen@gmail.com, med samme overskriften, innen
FREDAG 17 . desember kl. 2359!
Lykke til. Vinnere blir annonsert her og får en real Multirytmisk Platepakke i posten. Her er det mye godsaker!
MIC/DJ 99 sin eksklusive webcast om norsk musikk på engelsk, 99 Minutes, er nå ute på nett med sin 8. utgave. Her er en nesten endeløs rekke av tøff, strålende, vakker, intens og genresprengende norsk musikk, ny og gammel.
Fra det nye, verdensdominerende Dimmu Borgir-albumet til en herlig poplåt om kjærlighet fra Norges første popstjerner, Søstrene Bjørklund, hentet fra en 78-samling!
Og er det ikke egentlig ganske lenge siden du hørte Ludvigsens vidunderlige “Dame som viser frem rompen sin”?
Ellers finner du musikk fra Melkeveien vs. Niño, Ihsahn, Lindstrøm & Prins Thomas, Guro von Germeten, Phonophani, Gro Marie Svidal, Mari Boine, Olav Brekke & Sideshow Jøgge, Årabrot, Ila Auto, Skáidi, My Little Pony, Slagr, Tungtvann feat. Timbuktu, Bjørn Torske, Scorch Trio, Superfamily, Ola Kvernberg Trio, og Fjorden Baby!
-Jeg pakket ut iPaden jeg kjøpte i England, 3 dager før den ble lansert til en billigere pris i Norge.
-Jeg brukte iPad live.
Det siste var utrolig morsomt. På lørdag hadde KAOSS 99 konsert på Mir, før selveste Kong Sverre, og siden jeg liker godt å gi meg selv noen utfordringer under hver konsert, bestemte jeg meg for å spille fra iPaden live. Som tenkt så gjort, med en dags varsel og prøving. Jeg endte med å laste ned en fantasisk spennende app, et musikkbrett som jeg fortsatt bare skjønner rundt 15% av, men det var nok til å gi noen flotte, veldig lave E moll- og A/F-droner som underlag til konserten, på opptil flere av låtene.
Ok, jeg innser at desember ikke var den optimale måned for dette, flere måtte melde avbud. Så neste utgave av mitt grunnkurs i musikkproduksjon er flyttet til torsdag 20. januar 2011. Fortsatt på Litteraturhuset. Fortsatt samme pris for et intensivt, 5-timers kveldskurs. Fortsatt et par plasser ledige!
Et par festivaler, noen fotballkamper og et ufrivillig utenlandsopphold pga. vinterstengt UK senere, er endelig BLOGG 99 tilbake!
Det er jo naturlig, i disse tider, å begynne å se tilbake på året som var. Og i den endeløse rekken av gode album som har vært 2010, et tilnærmet toppår faktisk, det er lenge siden et bedre!, skal jeg begynne å gi dere noen toppunkter for året.
Og det første albumet jeg skal fortelle om er ikke å få tak i, interessant nok.
Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, men et av mine favorittalbum for 2010 er altså et mixalbum i den allmene hatgenren trance! Dyp, progressiv, atmosfærisk, ultramelodisk trance på grensen til techno og innimellom nesten også dubstep, til og med klare referanser til klassisk/kunstmusikk. Er det mulig? Jepp.
Den nederlandske DJ/musiker/produsenten Ferry Corsten ga i år ut sitt andre album i mixserien sin "Once Upon a Night". I den forbindelse laget han en eksklusiv mix-cd som fulgte med bladet DJ Mag i sommer, under navnet "Ferry Corsten: Once Upon a Night - Special Summer Mix". Pliktskyldigst satte jeg på cd'en, det må jeg jo alltid. Full av vant skepsis, jeg pleier jo neste alltid å hate de cd'ene til mixmag, DJ Mag og andre. Men så, med vantro ører og oppsperrede øyne: Albumet er jo rett og slett fantastisk! Fra første basstromme!
Hele familien har gått rundt i hele høst og nynnet og danset til de svære synthene, de vakre overgangene, de stemningsfulle bridgene og det geniale drivet i hele musikken, jeg tror aldri jeg har hørt et bedre mixalbum! Jeg kommer ihvertfall ikke på noen akkurat nå. Som DJ selv kjøper jeg jo heller aldri mix-album, siden jeg først og fremst er interessert i hele låter.
Jeg har blitt introdusert for glitrende navn som russiske Yuri Kane og Alpha 9. Yuri Kanes "Around You" i Ferry Corstens litt oppspeedede versjon er noe av det fineste av melodisk musikk jeg har hørt på lenge, så jeg legger den ved her, med et lite forbehold. Den er altså enda tøffere på mixalbumet til Corsten. Åpne deg, frende, det ER fint!
Så kom endelig høstens store album, ihvertfall for meg. Verdens Beste Plateselskap klarer det igjen, og lager den perfekte lyden av 2010, høst, kulde, vinter og lys på en gang.
Soul Jazz har denne gangen bestemt seg for å finne ut hvordan lyden av post-dubstep, post-house, post-avantgarde-BASSEN høres ut, og skraper sammen glitrende bidrag fra Ramadanman, Coki, Four Tet, Sub Version og en haug andre. Nydelig, enerverende og kompromissløst!
Ja vel, så må det sies, at storballet electro og regulær ballett også kan fungere fint sammen. Ihvertfall som musikk! Selve dansen har jeg ingen kompetanse på. Men den svenske duoen Pacific! legger lista høyt i musikken til "Narcissus". Ute nå. Fin techno'ish video. The Knife lager opera. Hva blir det neste fra söta bror?
Jeg har lenge vært i tvil om jeg skulle skrive om den såkalte Gypsy House-"bølgen" innen moderne, kommersiell house. Mest fordi jeg ikke har syntes låtene har vært spesielt gode. Det holder liksom ikke i lengden å ta et fett messingriff og bygge en 122-house-låt rundt det. Men så har jeg sett at det har oppstått en slags mini-subkultur på YouTube med visuelle remikser av noen av de største låtene. Og DE er lekre! Så derfor:
For 4. gang kjører jeg på med intensivt grunnkurs i musikkproduksjon. Velkommen til et kveldskurs i lyd, kabler, rigging og digital redigering under navnet "Hjemmestudio 1.0".
Du er hjertelig velkommen til en morsom kveld som forhåpentligvis fører til at du går hjem og leker med å lage musikk, uansett hvor mye du kan fra før!
Noen tilbakemeldinger:
Inspirerende, morsomt og lærerikt. Dette lydkurset er en gave til ethvert menneske som er interessert i musikk. Det er dessuten et kick for alle som noen gang ser for seg en situasjon der de kommer til å snakke, synge eller spille så andre mennesker hører det. Youtube, here we come!
Takk for utrolig bra og intensivt kurs: engasjerende og lærerikt for alle musikkelskere som går med en liten miksepult i magen! Du har en nysgjerrig og ydmyk tilnærming til lyduniverset som er veldig avvæpnende og som dermed innbyr til læring. Kan virkelig anbefales – og det skal jeg også gjøre!
Veldig bra kurs for en lydteknisk analfabet! Jeg er storfornøyd!
Kurset var veldig bra. Sitter igjen med en grunnleggende forståelse for sammenhengen mellom preamper, miksebord, kabler og data. Synes du har en lett og avslappet stil som gjør det trygt å være nybegynner uten å føle seg som en komplett idiot av den grunn. Gleder meg til kurs 2.0:)
Dette var et veldig bra kurs for alle som ønsker en innføring i praktisk lydteknikk. Jeg fikk verdifulle svar på mange spørsmål og satte spesielt pris på den engasjerte kurslederens lidenskap for lydopptak. Dette var et av de mest inspirerende kursene jeg noen gang har vært på.
Kurset foregår tirsdag 7. desember på Litteraturhuset, påmeldingsfrist tirsdag 30. november. Pris kr. 800,-.
Fulle detaljer om hva vi går gjennom finner du her. Påmelding på mail til guttorm.andreasen@gmail.com.
Og på en slik vakker nesten-vintermorgen så kan det jo være på sin plass å fundere på hvilken vei dubstep'en skal ta etter at de brakk gjennom som den mest kommersielle musikken på øyriket i vest. Musikksituasjonen i Storbritannia/England er jo alltid en klar indikator på hva som skjer her hjemme om et år eller to. En av retningene er kanskje dette, mot en chill'ish, dubtung, hindisamplebasert undergenre. Jeg synes jeg har hørt mere og mere hinditing i dubstep'en. Nuphlo, med moteriktig staving, gjør en fin låt her, ute på Studio Rockers. Og introen høres jo nesten ut som Ultravox og "Vienna"! Enjoy!
Legg nå merke til den subtile, men helt essensielle forskjellen i introen til denne saken, sammenlignet med forrige innlegg her (for en setning!):
Ok, hvis du bare skal LASTE NED én improlivelydmalendeelectronicanettlabelsamling i år, hvorfor ikke rett og slett gå for glitrende Headphonicas nye, CC-lisensierte samler "Evergreens & Odditunes".
Timevis på timevis med gratis og uforskende lyd fra musikkens sideveier. 55 låter! Glitrende!
Ok, hvis du bare skal kjøpe én improlivelydmalendeeksperimentell plate i år, hvorfor ikke rett og slett gå for "Knoxville" med Christian Fennesz, David Daniell og Tony Buck? Sikkert like greit. Selv om det er november og fortsatt noen ukers mulighet igjen tviler jeg på at det kommer noe bedre. Enjoy!
Den siste utgaven av webradioprogrammet "99 Minutes" er en spesialutgave hvor du kan høre all den norske musikken som i år skal til en av verdens mest prestisjetunge kunstmusikkfestivaler, Huddersfield Contemporary Music Festival!
Festivaldirektør Graham McKenzie tok selv initiativ til å få laget en spesialutgave av "99 minutes", etter å ha hørt på tidligere episoder på nett, så hyggeligere melding er det jo nesten ikke mulig å få!
Arne Nordheim, Rolf Wallin, Moha, Lene Grenager (gjest), Michael Duch, Jon Øivind Næss og Trond Reinholdtsen er noen av musikerne og komponistene du får høre. God lytt!
Venezolansk-Miamiske Mr Pauer (si det på Scarface-spanglish) er en trivelig kar som jeg traff på WOMEX forrige uke. Han lager dansevennlig, tøff og grensesprengende musikk for at du skal kunne danse og smile og så er han veldig god på merch og nett og presentasjon! Kos deg med de fine hjemmesidene hans, med mye nedlastingsmuligheter og annet. Og fin musikk da, spesielt "Cumbión del Sur" på hans nye album "Soundtrack"!
Tusen takk, for øvrig, til SMUGLESNING, som i en flott post i dag sier at jeg på kveldens Afterparty-utgave av Club Kwassa Kwassa (gratis på BLÅ fra kl. 2230!) "... spiller rar musikk natten lang"! Superstolt!
Og skulle du lure, nei, dette er hverken ironi eller sarkasme. I min familie har vi bot for sånt. Jeg er virkelig takknemlig og stolt av å spille "rar musikk", selv om det, som i Club Kwassa Kwassas tilfelle, bare er global pop.
Er det ikke gøy å se at den originale, skal vi si "opprørsmusikken" (ihvertfall i noen uker i 1955 eller deromkring), ROCK, er blitt den mest stivbente og ikke minst ultrakonservative genren av dem alle! Det er desennier det har vært genuint spennende og særlig eksperimenterende band i midt-på-treet-rocken. Da anser jeg Metal og andre sidegenre som selvstendige. Uansett, slikt er mrsmt å se på for gamle menn.
Innimellom dukker det opp band i grenseskapene mot rock jeg fortsatt tillater meg å riste litt på den gamle ryggraden til. Heldigvis. Et av dem leste jeg om i MOJO i dag, en kvartett fra LA som heter Warpaint. Melodisk, men på den rette siden av indiesutring. Og allikevel både sonisk og (u)rytmisk spennende nok til å gidde og høre på mere enn en låt.
WOMEX var spennende heldagsseminar med radiokolleger, masse standjobbing og nettverking og flust opp med konserter. 2 av dem sto ordentlig ut, det var nydelige SLAGR, den nye platen gleder jeg meg sånn til, og ikke minst en helt sinnssvakt tøff Liliana Saumet i spissen for electro-hip hop-champeta-cumbia-techno-gjengen BOMBA ESTÉREO! Det er den frontfiguren med mest presence på en scene jeg har sett siden Badassrapperen La Mala Rodriguez.
Her er det passe stille for tiden, men håper det ordner seg litt neste uke, etter at WOMEX er over. Snart på vei, må bare gjøre ferdig et nytt "99 Minutes", et spesialprogram om norsk samtidsmusikk, til Huddersfield Contemporary Music Festival.
Her er ihvertfall en Komplett Splitterny Club Kwassa Kwassa Mixtape, enjoy!
I den enedeløse rekken av morsomme youtube-klipp slapp denne overlegent gjennom BLOGG 99-filteret! Her får vi ikke bare hjertefølt dans- og bursdagssang med Nikolay Baskov men med på kjøpet en av de mest karismatiske pianister jeg noensinne har sett! Spesielt på 1:28. For et glis, dere!
(Venner av meg vil allerede avslørt at jeg i dette innlegget farer med ironi - på grensen til sarkasme - og det er vanligvis ikke noe jeg tar lett på, men denne gangen passet det liksom så fint).
Jeg må også innrømme at jeg setter pris på å registrere at kringkastingssjefen også koser vettet av seg under forestillingen 1:53)! Hurra!
Som den oppmerksomme Bloggleser av dere kanskje har oppdaget så er ikke aktiviteten på BLOGG 99 oppe i 110 % for tiden, det kommer (heldigvis) at jeg har mere enn nok å gjøre for tiden.
Som et slags bittelite eple på såret setter jeg derfor sammen 5 GAVEPLATEPAKKER fra BLOGG 99-gaveesken for å gi ut til glade lesere! Dels for å veie opp for lav aktivitet de siste ukene, dels for å se om det er noen av dere der ute som leser?
Her er alt fra Brazil-samlere og Sizzla til moderne electro og hipstergenren Cumbia. Og masse mere!
Hvordan kan du vinne GAVEPLATEPAKKE fra meg? Du svarer på dette innlegget her på Bloggen. Skriv hva du vil, men det holder egentig med navn. Hvis du ikke vil skrive "offentlig" kan du også/heller gjerne sende meg en mail på "guttorm.andreasen@gmail.com", merk den med "PLATEPAKKE".
Dere får en drøy uke på dere, så vinnere offentliggjøres her på BLOGG 99
For 3. gang kjører jeg på med intensivt kveldskurs i lyd, kabler, rigging og digital redigering under navnet "Hjemmestudio 1.0".
Du er hjertelig velkommen til en morsom kveld som forhåpentligvis fører til at du går hjem og leker med å lage musikk, uansett hvor mye du kan fra før!
Noen tilbakemeldinger:
Inspirerende, morsomt og lærerikt. Dette lydkurset er en gave til ethvert menneske som er interessert i musikk. Det er dessuten et kick for alle som noen gang ser for seg en situasjon der de kommer til å snakke, synge eller spille så andre mennesker hører det. Youtube, here we come!
Veldig bra kurs for en lydteknisk analfabet! Jeg er storfornøyd!
Kurset var veldig bra. Sitter igjen med en grunnleggende forståelse for sammenhengen mellom preamper, miksebord, kabler og data. Synes du har en lett og avslappet stil som gjør det trygt å være nybegynner uten å føle seg som en komplett idiot av den grunn. Gleder meg til kurs 2.0:)
Dette var et veldig bra kurs for alle som ønsker en innføring i praktisk lydteknikk. Jeg fikk verdifulle svar på mange spørsmål og satte spesielt pris på den engasjerte kurslederens lidenskap for lydopptak. Dette var et av de mest inspirerende kursene jeg noen gang har vært på.
Kurset foregår mandag 1. november på Litteraturhuset, påmeldingsfrist mandag 25. oktober. Pris kr. 800,-. Fulle detaljer om hva vi går gjennom finner du her. Påmelding på mail til guttorm.andreasen@gmail.com.
Jeg har tidligere skrevet masse om Underworld her på BLOGG 99, blant annet deres passe helt nye album. I siste utgave av MOJO er det et spennende intervju med Karl Hyde, en mann som som få andre setter fine ord på det å føle seg litt ute på siden av ting:
"I reckoned there was some secret society the entire world belonged to and I wasn't a member of. I was always looking behind the sofa for the manual to life.".
Den siste setningen skal jeg bruke til noe en gang!
Han forteller videre om sin arbeidsmetode:
"I wander through cities collecting the poetry of the streets. I write every day about the things I see, I photograph a lot, make films and I paint".
Og slik ble altså teksten og rytmen til en av 90-tallets aller beste og viktigste låter til! Han skrev opp på random setninger skreket og sagt og hylt på gata om natten i fyllehelger. Takk, Karl.
MIC/DJ 99 sin eksklusive webcast om norsk musikk på engelsk, 99 Minutes er nå ute på nett med sin 6. utgave.
Rett hjem fra en lang soloturné i Øst-Europa er Hanne Hukkelberg langgjest, hun velger seg blant annet NRK P3s Milenniets Beste Låt (noen som husker hva det var?) som norsk favoritt!
Ellers finner du musikk fra Tøyen, Sprutbass, Karl Seglem, Dimmu Borgir, Alog, Gjermund Larsen Trio, Monzano, Holly Heckler/Rune Lindbæk/Frisvold, Torgeir Vassvik, Supersilent, Sterk, Naken og Biltyvene, Jenny Hval, Motorpsycho, Dunderhonning og Thinguma*Jigsaw. Og ikke minst en Trent Reznor-coverlåt av Edvard Grieg!
Det er ikke så ofte man hører nye coverlåter av internasjonalt kjente norske låter, derfor er det spennende å se at selveste Trent Reznor nå covrer Grieg! Reznor har laget soundtrack til den nye David Fincher-filmen, "The Social Network", sammen med Atticus Ross. Der er det blant annet en ny, litt oppstøyet versjon av Dovregubben og hans hall! Interessant nok er den ganske tro mot originalen da...
Jeg tillater meg herved å lede oppmerksomheten over mot en veldig interessant og spennende artikkel om den moderne klassiske datamusikkens "far", David Cope. Den stiller spennende spørsmål som: Hva er musikk? Hva er menneskelighet? Og ikke minst, hva er en sjel? Hvorfor mener noen at det er relevant? Det er trist å lese at han blir frosset ut av The Establishment, men vi tror på Emily Howell og noen av hans framtidstanker:
Though "recombining" elements of popular music is a court case in the making, there has, he suggests, not surprisingly been an enormous interest in creating music for ringtones and for games. "In the next 10 years," Cope says, "what I call algorithmic music will be a mainstay of our lives."
Nå er det jammen meg lenge siden jeg har hørt noe ordentlig god, mørk, deep, organisk techno. Så tusen takk til det tyske bladet "Groove" og en av deres blad-cd'er, for her sitter jeg og hører på nydelige, japanske Iori (som ikke må forveksles med hans finske nesten-navnebror i nesten-samme-genre). Trentemøller har en japansk bror! Kjør på Iori, hør på "Magnetic først", etterpå er det bare å gå videre.
Neste helg (18-19. september) er jeg stolt over å kunne invitere til en passe eksklusiv og ihvertfall ganske musikkspennende debut, for første gang blir det nemlig black metal på Operaen! (Jada, Ulver har spilt der, men er de black metal i dag? Not).
Bokklubben arrangerer Bokfest på Operaen, i år som en del av Oslo Bokfestival, og for 3. gang er jeg vert hele dagen på Takscenen. Jeg får med masse gjester fra morgen til kveld begge dager, fra både litteratur- og annet kulturliv. Mens jeg tidligere har hatt både Gatas Parlament, Yoga Fire og diverse musikkorps på besøk er det i år klart for den aller første black metal-konserten på Operaen. Håvard Rem har skrevet bok om black metal i Norge, "Innfødte skrik - Norsk Svartmetall". Han kommer på besøk på Operataket, i tillegg blir det konsert med Ihsahn fra Emperor.
Man skal kanskje ikke sitte og le når man leser en bok om black metal, men når jeg nå sitter her og leser boken som forberedelse til neste helg, må jeg få lov til å gjengi et par strålende sitater fra en tydeligvis artig og morsom mann, Alf Sigurd Krogseth. Krogseth var med i det som de aller fleste regner som det første norske black metal-bandet, 666 fra Tromsø. Her er et par blomster fra Krogseth:
"Cannabis er farlig. Det får deg til å like Pink Floyd." (s. 42)
"Som femtiåring er fortsatt musikken hans hovedinteresse. 'Hjemme hos meg nå vil du finne alt fra Frank Sinatra til Slayer.' Men han er ikke altetende. Det kommer tørt: 'The Cure, Radiohead og Coldplay, Axis of Evil. Ondskapens akse.'". (s. 45)
Hvis jeg for egen del legger til at i mitt eget personlige helvete så spilles det bare U2, R.E.M. og Travis (i tillegg til de ovennevnte) til evig tid, kanskje til og med i panfløyteversjon, så høres det ut som om Krogseth og BLOGG 99 kunne fått seg noen morsomme timer sammen!
Og så kan jeg jo i all beskjedenhet legge til at jeg, i en slik kultur som tydeligvis er veldig opptatt av hvem som har aller mest kred først, var ganske tidlig ute i norske medier med norsk black metal. Det er jo gøy å lese om ARTCH. Jeg husker veldig godt at vi i 1988 spilte deres debutplate, "Another return to church hill" ganske heftig i "Stash", rockeprogrammet mitt på Studentradioen i Bergen. Trendsettere, altså! Men vi ante ikke at det het black metal. Det gjorde vel neppe bandet heller!
Irske Marcus Lambkin kaller seg Shit Robot. Det gjør han rett i. It's the shit! Neste uke kommer han med debutalbumet "From the Cradle to the Rave" på selveste DFA. Det betyr som regel også Good Shit. Etter år i Irland, USA og nå Tyskland er han nå klar for hele verden.
Jeg hørte flotte og suggererende "Tuff Enuff" på RadiOrakels synthprogram, "Syntetisk", så takk til dem. Norske Todd Terje har laget en remix også! Har du lyst på en lovlig, gratis låt, og det har man jo ofte, så finner du "I Found Love (TBD Remix)" helt fritt på nett, god lytt!
Det er virkelig lenge siden jeg har hørt noe så vakkert og rett og slett gripende som "Bachslått" fra "Aurum", den nye platen til Norges beste spillemann i alle genre, Gjermund Larsen.
Her sitter jeg og har rotet i gamle kassettoptak og plutselig dukker det opp et av mine gamle radioprogram fra Studentradioen i Bergen! Hurra! Hver fredag i 7 år, fra vinteren 1985 til høsten 1992 laget jeg en times rockeradio med navnet "Stash". Og på denne kassetten sitter jeg i studio langfredag 1990 og spiller gjennom mitt favoritt-80-tall! Her er Pixies, Jason & the Scorchers, Dream Syndicate og Los Lobos. Og masse mere. Fryktelig morsomt. Og takk til Atle som var tekniker, tight og fint.
Norsk bidrag med denne fantastiske låta her. 96496 visninger på YouTube! Det er vel ganske mye mere enn De Press solgte av plater den gang. Men verdt det, gratulerer gutter!
Denne uken har jeg sittet mye og skrevet på maskinen. Da blir det gjerne til at samme plate går mye og mye når jeg først har funnet en. Denne uken har jeg hørt mye på nydelige Outheres siste samler,"Yes we can - Songs About Leaving Africa". Masse flott, intenst og variert. Spesielt går litt tung dans fra Kapp Verde om igjen og om igjen. Hepp!
Jeg jogger blant alle trommene. Det er iPoden min og jeg, som vanlig. Østmarka, Nøklevann, Mariholtet, deromkring. Grus, vann og sensommerfugler. Grått uten regn, passe blanding av oppoverbakker og nedoverbakker. Metal og bluegrass, hindi og new wave.
En låt fra det nye Skream-albumet, som ikke er like spennende etter at han ble popstjerne. Pantera, Lady Saw, Johnny Cash og Harry Nilsson. Patsy Cline og ny, kul Radioclit-låt, deres første post-The Very Best-suksessen, som snart bringer dem til Akershus Festning. For å minne meg om hvor morsomt det kan være med gitardueller i gammel heavy kommer Judas Priest og "Ram it down".
Og så, hva annet enn selveste Village Peoples fantastiske, borderline-glitrende og komplett oversette gladdiscoepos om desperat pillemisbruk, "Ups and Downs", fra albumet "Cruisin' " (1978), komplett med Star Wars-laserkanonlignende synthtriller tunet til de rytmiske refrengvokalslagene. Dylan og The Jam, ultramorsomme Dragonforce og endeløse Underworld-låter driver meg opp og ned og bort. Sommersensasjonene Kvelertak siddisgrowler i vei. Republika. Noen som husker dem? Og trommer. Trommer. Trommer.
For en merkelig start på dagen. For noen timer siden må jeg slå i hjel 20 minutter og sitter på kaffebar og blar gjennom aviser og leser et intervju med Norges nye såkalte "supergruppe". Som Them Crooked Vultures? I Norge? Kitche Kitchie Ki Me-o heter de, og jeg aner ikke hvordan de høres ut. Men et stykke ut i intervjuet sier vokalisten noe spennende, "Vi er blant annet inspirert av maliblues". Så flott, tenker jeg. Er det noen som ikke er det? Inspirert av vest-afrikansk musikk, altså, og spesielt blues? I et passe langt medieliv, hovedsaklig i radio, noe tv og mengder av spillejobber og foredrag, har jeg har misjonert tungt for to ting: 1. At nesten all moderne musikk i Vesten på et eller annet vis kommer fra og er inspirert av Vest-Afrika. Og 2, At Alt Henger Sammen. Og da mener jeg virkelig ALT. Spesielt det siste året, i takt med det generelle musikkfokuset på Afrika som jeg har spådd og ventet på i mange år, har det vært godt å se at flere og flere i Europa begynner å se en av de store sammenhengene i vår kulturhistorie. Slavehandel, USA, Afrikas hjerte, innvandring og kulturimperialisme til Europa og alt det der. En ekstremt komplisert og samtidig veldig enkel historie. De fleste slavene som ble tvangsflyttet over havet til Karibia, USA og latin-Amerika kom fra vest-Afrika. Blues, country, salsa, jazz, disco, cumbia, rock, reggae, techno og alt annet. Jepp. Afrikas hjerte slår og slår. I takt med modernisering, globalisering og ikke minst teknologifisering med MySpace og Soundcloud og blogger og annet får vi tak i mer og mer musikk fra Afrika. The Very Best. VM. Hip-hop er kommet hjem. K'naan. Khaled. Youssou N'Dour på Rådhusplassen. The Very Best på Akershus Festning. DJ Mujava. Til og med etiopiajazzist Mulatu Astatge! Alle poengene fra foredragene mine renner gjennom hodet, de afrikanske tegnene er overalt, og det er godt å se at rockemusikere sier dette sånn rett ut, 50 år etter at Rolling Stones stjal blueslåter fra deltaet og krediterte seg selv som komponister. Jeg gleder meg til å høre Kitchie Kitchie Ki Me-o, det er sikkert plass til dem på min åpne iPod også.
Så drikker jeg opp kaffen og drar av gårde for å intervjue Tord Gustavsen til nettradioprogrammet mitt, 99 Minutes. Selveste Kongen av minimalistisk, penkledd, dannet og utdannet kammerjazz med grenseoppganger mot klassisk kunstmusikk og notert folkemusikk i nystrøken brok. Jeg liker ham og musikken hans veldig godt. Han turnerer nesten ustanselig jorda rundt og er sikkert mye mer kjent i utlandet enn hjemme, som de fleste andre gode norske jazzmusikere. Han har et stort, glinsende flygel i stuen hjemme på Løkka, ikke verst i et småbarnshjem. Og han snakker spennende og tenksomt om det å lage musikk og annet relevant. Plutselig, som slutten på et langt resonnement, påpeker han at han er veldig inspirert av vest-afrikansk musikk, spesielt musikk fra Mali. Dæven. 2 ganger på en time! Det er ganske langt mellom ECM-lydbildet til Tord Gustavsen og en norsk super-rock-gruppe (og det kan jeg si uten en gang å ha hørt dem) men vest-Afrika og Mali er altså en felles sytråd. Så flott. Mali ruler fortsatt, og det er ikke Damon Albarn sin skyld, selv om noen vil prøve å lure deg til å tro det.
Tilbake i joggingen og iPoden er det plutselig så mye Tribal-trommer at jeg reagerer. Prøver noen å fortelle meg noe her? Husker du Tribal, forresten? En subgenre av house fra midten av 90-tallet, store mengder av congas, afrikanske djember, tablas og andre "etniske trommer", laaaaaaange buildups på basstromme og hi-hat, BPM på rundt 140, kjempesvært på ganske kommerse klubber i Frankrike, Spania og Italia, musikken ble stort sett laget i de samme landene. Jeg kan knapt huske å ha hørt en Triballåt i Norge, og jeg gikk mye på klubb på den tiden. I dag er iPoden min stappfull av Tribal, her er artister med fine låter men passe dølle navn som Beeky Tribe og Morphosis. I dag forteller altså iPoden min meg noe, verden forteller meg noe, med Afrika over alt. Innimellom alle trommene kommer Ian Dury med "Spasticus Autisticus" og der er Timbuktu og Gram Parsons. Jeg slår fast at det mest sannsynlig ikke er noen som noen gang har brukt strykere bedre i populærmusikk enn det Goldfrapp gjorde i "Human" og jeg ler av Zappas "Wind up workin' in a gas station".
Så kommer det en flott og rar låt. Det er Duran Duran sin 12" versjon av "Planet Earth", fra samleren "Extended Seventies". Produksjonen er ikke topp, mikrofonene er litt langt unna og bassen mangler helt dagens Ooommpppffff, men riffet er fortsatt like tøft som den gang jeg hørte låta først, da den kom i 1981. Og samspillet og variasjonen og de forskjellige syntthrillene som leker med grunnriffet og det passe desperat skrikende refrenget er sikkert medvirkende til at det slår i meg mens jeg er på vei opp den bratteste motbakken i Østmarka. Med litt fratrekk for datert produksjon så kunne denne låta vært gitt ut i dag, på flekken, og sklidd rett inn på en house-electro-pop-klubbdansegulv med litt åpne øyne. Og mens jeg tenker på dette og Afrika, med tidlig 80-tall og mangel på produksjonsverdi og lukten av en glemt ungdomshøst svirrende rundt i hodet, hva tror dere skjer med iPoden? Joda, den skifter spor og dukker opp med en ordentlig merkelig og spennende og flott og komplett glemt hybridlåt som avslutter en av mine viktigste plater fra siste pre-tenår. Og den glemte låta oppsummerer hele dagens poeng på en overtruffen og elegant måte.
Sweet kom i 1978 med albumet "Level Headed". Albumet ga dem en etterlengtet hit med "Love is like oxygen", og regnes av mange som det beste albumet deres, det siste med den (nesten-)originale line-upen og det siste albumet før det gikk realt gærnt med dem. Sweet har et litt ufortjent rykte som tidlig 70-talls-tyggegummi-glampopere gode på enkle singalongsingler, og det er det. Selv setter jeg stor pris på både "Strung Up", "Off the Record" og ikke minst "Level Headed", som var en av de store skivene i Norge i 1978. Den var så stor at jeg husker den var det viktigste argumentet mitt for å begynne å gå med avisen for å tjene penger til å være medlem i kassettmusikklubben SMC, Scandinavian Music Club. Man måtte kjøpe 3 kassetter til full pris før man kunne melde seg ut, men fikk til gjengjeld et ganske fett velkomsttilbud. Jeg valgte Steve Gibbons Band: "Down in the Bunker", den helt "nye" Beatlesplaten"Beatles live at the Hollywood Bowl" og altså "Level Headed". Jeg var neppe alene om det i SMC i 1978.
Men altså, i dag, i 2010, på løpeiPoden, kom "Air On 'A' Tape Loop", avslutningslåta fra "Level Headed" på. Og jeg skal love dere, i riffdelen av progrockmiljøet, som var mer inspirert av Black Sabbath enn Mike Oldfield, var det ikke mange synther med "techno"-lyd (i mangel av en bedre simile) ute og gikk i 1978. Men Sweet valgte altså å avslutte sitt "mesterverk" (i anførselstegn fordi det kanskje er litt drøyt å si, men dog…) med en tilnærmet trancelåt med svevende technosynther, messende, repetivt refreng og passe dystopisk luft over hele låta. Og dette er lenge før The New Romantics. Men interessant nok omtrent samtidig som Gary Numan, The Human League og Ultravox lager sine første, ordentlige synthopilåter med det tilnærmet samme lydbildet. Se på tittelen, "Air On 'A' Tape Loop". Her er klare referanser både til Bach og moderne musikkteknologi (etter 1978-standard). Hvor mange andre snakket om en "loop" i det året? Låta begynner med en tung, repeterende bass, en liten melodisynth som kommer og legger hovedtemaet og noen bassynthstrykere som messer i vei i bassbakgrunnen. Det er den perfekte blanding av Jean Michel Jarre og Kraftwerk noen sinne gjort i britisk musikk pre-John Foxx. Av en gjeng langhårede tyggisrockere! Noen gitarriff smeller inn, repeteres og repeteres. Og så er det teksten da. Eller "tekst", det kan vel knapt kalles det. "Alfa, beta, gamma, delta", messet fram på tung gresk-engelsk. De første bokstavene i alfabetet. I 1978 hørtes sikkert 'alfa' fortsatt ganske science fiction og teknologisk ut, det var kanskje tanken, pre-internett og 1984. Gresk, svevende, vindlyder. Teknodystopi? Miljøtrussel? Robotsamfunn? Økoteknokrati? Men hva skjer så etter en passe aggressiv gitarsolo, på nøyaktig 3'34"? Et realt brekk i musikken, og i 4/4-delstakt legger trommeslager Mick Tucker inn et synkopert, gladhektisk, vestafrikansk, tribalt djembeparti, akkompagnert av en tungfuzzet bass, helt i total disharmoni med resten av låta! Alle mine tanker og retninger og musikkledd faller sammen. Jammen meg. Her er tysk ekspresjonisme, klassisk musikk, vestafrikanske rytmer, hardrock og veien inn til synth-80-tallet, alt på et sted, i samme låt, fra England i 1978. Det er nesten til å miste pusten, eller gammaen av. Låta har til og med enda en produksjonsoverraskelse på lur. Etter 4'13" kommer jammen meg en stemme gjennom en vocoder!
Universet har så visst prøvd å fortelle meg noe - og ikke minst bekrefte meg noe i dag. Jeg tenker på helgens konsert på Akershus Festning i Oslo. Synthfranske Jean Michel Jarre og europaafrikanske The Very Best på et skandinavisk middelalderslott… Alt henger sammen. Alt. Igjen og igjen og igjen. Alt. Det er bare å løpe videre. Igjen og igjen. For alltid.
Hør alle de norske artistene som er med på årets Folkelarm , som starter neste uke. Hør også eksklusivt intervju med Gjermund Larsen og eksklusive verdensdebuter med ny musikk fra Gjermund Larsen Trio og SVER! "99 Minutes Folkelarm Spesial" klar nå, velkommen!
BLOGG 99 har involvert seg med et innlegg i en pågående debatt på BALLADE om norske musikkblogger og eventuelt vår mangel på nasjonal innflytelse. Det kan godt hende det er sant. Men det er vel fordi, som jeg skriver, at vi er noen rare nerder som helst vil skrive for oss selv om vår egen musikk og hver eneste leser er en ren lykke! Eller? Hva synes du om norske musikkblogger?
Mitt innlegg:
Lesere av bloggen min har gjort meg oppmerksom på denne debatten. Tusen takk til all generell støtte til bloggere her inne fra før, tusen takk til alle hyggelige meldinger direkte. Mange har spurt hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg har så lyst til å gå inn i en generell og som forventet vanlig metaforkastende debatt om nivået på norsk musikkjournalistikk og eventuelt forskjellen på dagspresse og blogger. Som blogger: Jeg gjør dette på fritiden, selv om jeg som frilanser aldri ser grensen mellom fritid og jobb. Jeg hører på musikk 18 timer i døgnet. Jeg komponerer, spiller, produserer og får folk til å danse. Jeg leser og leser, blogger og musikkblader. Jeg henger mye i platebutikk. Jeg er en glad fyr, som først og fremst er opptatt av det som er så tydelig i bloggosfæren, at vi ELSKER musikk! Og vi kan bruke energien på å være positive og entusiastiske. Det tror jeg er den viktigste forskjellen mellom "presse" og "blogg". Av en eller annen grunn er det i dagspressen slik at anmeldelsen og kjendisintervjuet er det dominerende formparadigmet. Begge deler handler jo egentlig ganske lite om musikk. Men vi bloggere slipper jo det! Kom igjen bloggfolkens, vær glade for at vi slipper å skrive en PK og passe råtten slakt av den siste kjendisplaten. Eller intervjue vedkommende. Vi kan skrive alle de andre sakene, vi. Legge ut de rare videoene, intervjue de obskure, anbefale de rareste genreting som ikke en dagsavis ville tatt i med en brennende trommestikke. Lage rare lister og skrive lange og passe innadvendte essays. Vi elsker det. Leserne våre elsker det. Jeg tror, som med musikk, at enten de nå er bittesmå eller kjempestore så vil gode blogger overleve og stå fram uansett. Dessuten er det god plass hos oss. Det siste debattinnlegget hos meg, klarer, på forbilledlig vis, i tillegg til å være veldig uenig med meg og å gi meg ordentlig med minuspoeng, å poengtere en slags linje mellom samtidsmusikk, sykelønnsordninger og onani. Da er jeg glad for at jeg blogger. Kjør på!
C.W. Stoneking er en passe autentisk og strålende australier som spiller musikk slik den en gang var men høres ut som om den er fra nå (og det er den jo). Jammen ikke verst. Eller som han sier selv på hjemmesiden sin:
C.W. Stoneking - COMPOSER OF BLUES, HOKUM, AND JUNGLE MUSIC
