Valkyrien Allstars er tilbake. Hadde jeg skrevet i dagspressen hadde jeg sikkert kalt dette for "det vanskelige andrealbumet". Det gjør jeg altså ikke. Noen av delene.
For det første tror jeg ikke jeg har sett et vakrere norsk platecover siden The Aller Værste og stupedama. Det vil sikkert være delte meninger om et slikt nesten buddhistisk-abstrakt mønster og meningen med det, men kjære meg, så rent og klart. Flott!
Og hvis du venter deg et nå-speller-vi-folkemusikk-og-rock-samtidig-dere-album fra Valkyrien Allstars, omtrent som sist, ihvertfall var det det mange forbinder med dem, så er det bare å slå av med en gang. De er smarte nok til å gå en tidvis ganske så annen vei!
Her er rytmisk nordavind, felende dveling, bittesmå sus av strengebevegelser og nære sanger og tekster om ensomhet, melkankoli, fester som er over og falne tårer. Men også fest og humor og dans! Og jammen meg, Shakespeare, Olav H. Hauge, Ibsen og Halldis Moren Vesaas! Se det, for en ambisiøs gjeng! Og de faller ned på den rette siden hele tiden. "Tåre du tarv ikkje falla" er årets fineste norske låt på 4'10" så langt. Det er så KAOSS 99-delen av meg får lyst til å remikse med elektronikasus og knapt hørbare støymotfaser. Såvidt. Bare litt.
"To Måner" er bli-stor-platen til Valkyrien Allstars. Sist startet de pop- og folkemusikkdebatten i tabloidene. Igjen. Den kommer dessverre hver gang noen folkemusikkplater selger utover klikken. Men er det noen musikk som ikke er folkemusikk da? Høres og spilles ikke all musikk av folk? Denne gangen kommer nok ikke diskusjonen. Og godt er det. God Musikk er god musikk er god musikk.
Og er det jammen meg ikke Lalo Schifrin vi hører i rytmeriffet på "Sommernattsdrøm"? Fett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar