Susanna Karolina Wallumrød har en stemme klarere enn det reneste fjellvann. Om høsten. Om morgenen om høsten. Når bladene er røde...
Når Susanna and the Magical Orchestra nå er ute med sitt tredje album, rett og slett kalt "3", i tospann med brettmann Morten Qvenild, er det mange nye elementer i forhold til coveralbumene de har gitt ut før. De har vært nydelige, men det er jammen meg fint å variere litt også. Så her kommer en haug sanger med klare, nydelige linjer, skarp minimalisme i instrumenteringen og jammen meg også både trommer og andre ting som nesten innimellom ligner på popmusikk! Flott er det! Det meste er selvskrevet og selvarrangert, og med Roy Harper og Rush(!)-covere så ber man også om å bli tatt på alvor. Det er fint.
Dette er et klassisk eksempel på en plate som vokser. Mye. Det er nok fortsatt de mest melankolske, harmoniske og enkle - i betydningen få lag av lyder - delene av låtene som er de sterkeste. Morten Qvenild legger stort sett på akkurat det som trengs, ikke mere. Og jo nærmere mikrofonen Susanna synger, jo mindre lyder trenger man rundt. Innimellom ligner det nesten på en lavmælt (hvis det går an å forestille seg), tidlig Elton John. Og så kan jeg plutselig tenke på John Foxx. Prefab Sprout, uten at det ligner på det. Besynderlig. Tøft. Uplasserbart.
Men aller mest tenker jeg på Susanna. Og det Magiske Orkesteret. Magisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar