torsdag 12. august 2010

Lovende Takter


Sol, bading, krabber og festivaler. Skoleboller og kald øl. Men har det skjedd noe annet nytt i løpet av sommeren? Jo, det har kommet et nytt musikkblad, på papir, på norsk! Hvem hadde trodd det, i 2010? Alle involverte må ha tusen takk for innsatsen og viljen, tusen takk! Og selvfølgelig må BLOGG 99, drevet av DJ 99 og KAOSS 99, kjøpe et musikkblad som koster 99 kroner.

At det er plass til ENO (oppkalt etter den meget innflytelsesrike mannen med det lett pompøse fornavnet Brian Peter George St John Le Baptiste de la Salle) i norsk musikkjournalistikk tror jeg alle er enige om, det blir veldig spennende å se om de får det til. Førstenummeret sikter ihvertfall bredt, og lander greit i mange artikler. Noen få er rett og slett kjempespennende.

ENO sier de skal fylle et hull som dagspressen totalt overser, nemlig den entusiastiske, dype, innsiktsfulle journalistikken om musikk folk bryr seg om. Eller noe sånt. Og ikke bry seg om plateanmeldelser, kjendiser og konserter. Omtrent som bloggerne altså. Min første reaksjon på det er at jeg håper ENO ser det paradoksale i at de aller fleste intervjuene de har med band er fordi de er plateaktuelle, altså forholder bladet seg stort sett til plateselskapenes nyhetsagenda allikevel, selv om platene ikke anmeldes. Intervjuer som ikke handler om mere enn at nå kommer det en ny plate blir aldri spennende, uansett hvor lange de er. Som forventet, og som alltid, er det de originale idéene som står ut. Her er et flott, nostalgisk og nysgjerrig besøk i hagen til Arild Nyquist som gir masse ny innsikt og kunnskap om en særegen artist. Et glitrende essay om afrofuturisme i musikk og som ideologi står virkelig ut. Essayet er skrevet av den eldste bidragsyteren i bladet, en musikkvitenskapslektor (fortsatt yngre enn meg, hjelp!).

Du får et spennende intervju med støy/metalduoen/kvintetten Altaar, kanskje det eneste intervjuet som virkelig handler om hvordan man skaper musikk og forutsetningene for det. Et ordentlig nerdeintervju med Big Boi er også lesbart, selv for en som overhodet ikke hverken skjønner eller kjenner alle genre- og subkodene det refereres til. Det aller beste bidraget blir for meg en nitidig visuell/musikalsk studie av en gammel lommebok fra overgangen 80/90-tallet. Utklippsbilder, trash metal, Boingklubben, søsterpassfoto og "Jeg var jævlig intenst major fan av Mötley Crüe på denne tiden!". Tusen takk til Svein Strømmen! Jeg liker også godt den visuelle reportasjen om Phonophani-mannen Espen Sommer Eide, som lodder og sveiser sammen egne instrumenter. Sikkert fordi jeg er på DIY-bølgen selv og lodder sammen én-krets-synther med venstre hånd i hjemmestudioet. Og så er det kjempemorsomt og originalt å få partituret til en usluppet låt med favorittene Fjorden Baby!, med egen tegneserie til! Gleder meg til å prøvespille inn og sende til dem, som oppfordret. Og så er det et helt fantastisk utsagn av Bare Egil Hegerberg i artikkelen om humor i musikk:

"Hva er ditt forhold til Zappa? Jeg har vel tjue skiver eller no' sånn, men mye av det blir for komplisert for en enkel sjel som meg".

Haha! Det sier vel egentlig mere om hvor viktig Zappa er enn Egils forhold til komposisjon. Hvor mange artister du egentlig ikke skjønner eller liker har du selv 20 plater med?! Jeg har rundt 70, men som en real Zappa-fantast sa til meg en gang da jeg opplyste om det, "Åja, så du er ikke så veldig interessert da?"!

Ellers går artiklene i ENO gjennom hodet på omtrent samme måte som høsten er i ferd med å komme, og jeg leser bladet på samme måte som jeg leser alle andre musikkblader. Skummer kjapt gjennom noen artikler, hopper over andre, leser enquetene... Som regel er det beste beviset på om musikkjournalistikk fungerer at man faktisk setter seg ned og hører på musikk man ikke kjenner fra før. Har det skjedd etter at jeg leste ENO? Jepp. Her sitter jeg nå og hører på Janelle Monáe, som er den eneste artisten som er nevnt på 2 forskjellige steder i bladet, så vidt jeg kan se. Det er jo et tegn man må ta med seg. Jeg har jo sett det flotte coveret til "The Archandroid" før, men ikke hørt plata. Jeg skjønner godt hvorfor hun er et hovedpoeng i afrofuturismeessayet, for å si det sånn. Lekker, funky, moderne referansemusikk, kanskje litt tidvis glatt men morsomt å høre på! Jeg har hørt på Altaar, Big Boi og Beach House, tøffe Arild Nyquist (som var på Spotify!), satt på en gammel Ornette Coleman-plate fra hylla, prøvd såvidt å spille meg gjennom Fjorden Baby!-låta uten særlig hell og satt på Metallicas "... And justice for all", sånn for gamle dagers skyld. Så sånn sett har jo bladet fungert strålende.


Men en ting må jeg få sette fingeren på. For meg handler musikkjournalistikk, som all annen journalistikk, først og fremst om formidling. Man skal fortelle noe, bringe videre kunnskap, innsikt, forståelse, informasjon, entusiasme, et eller annet. For å gjøre det, bruker man, ihvertfall på papir, språk. For at språk skal fungere må man forstå det, det er verdens enkleste og mest grunnleggende kommunikasjonsmodell. I et intervju med en samtidskomponist (hva er det?) står det blant annet:

"... men etter noen gjennomlyttinger vil enhver interessert lytter måtte revidere sine eventuelle oppfatninger om uforståelig kunstmusikk (sic!). Bak sjablonger som "sjokk" eller "uro" vil en her finne en slags avrundethet i tempi og rytme, og klangmessige øyer av harmoni. Energien pirrer i øret. I det varierte spillet danner instrumentene flyktige konturer, og i korte øyeblikk trer stillferdige scener og landskaper med karakter frem, før de for alltid forsvinner tilbake i verkets mikrotonale kosmos".

Hallo? Sjablonger? Avrundethet? Tempi? Klangmessige øyer av harmoni? Flyktige konturer? Verkets mikrotonale kosmos? Er dette et språk som overhodet formidler innsikt eller inneholder en mening? Handler det om musikk? Hva prøver det å si? Jeg har 44 års erfaring som musikkidiot og 5 års høyere universitetsutdannelse i humanistiske fag men falt av etter rundt en fjerdedel av den andre setningen, og jeg ble liggende på gulvet og sprelle av frustasjon. Jeg leste det for min flotte kone, som både har lengre universitetsutdannelse i omtrent samme fag og generelt er mye smartere enn meg. Hennes reaksjon var enda klarere: "Jeg skjønte ingenting! Skulle det handle om musikk? Det ga meg ikke et eneste bilde eller indikasjon på hvordan musikken det skulle handle om høres ut." Det er ikke meningen å henge ut en enkelt skribent her, men ser ikke redaktøren at dette er et komplett lukket og fullstendig ugjennomtrengelig språk? Det mest paradoksale er jo at forfatteren selv i dette sitatet påpeker at de aller fleste synes at "kunstmusikk" er "uforståelig". Jeg lurer jammen meg på hvorfor. Jeg leste et sted at den nye sjefen for Ultima vil holde et grunnkurs i samtidsmusikk for at flere skal komme på festivalen. Det er jo flott. Men det er kanskje vel så viktig å holde kurs for de som skriver om den, slik at folk skal kunne forstå hva de leser? Det er bare å si fra, jeg holder gjerne kurs. (Og hvorfor kaller de det egentlig "samtids"musikk? Er ikke all musikk som lages i sin "samtid" akkurat det? Men det er en annen diskusjon til en annen gang.)

Alt i alt gratulerer og velkommen til ENO, håper dere får det til. Fortsett å være originale, da er dere best. Jeg skal ihvertfall kjøpe neste nummer også!

Hva synes du om bladet? Anyone?

8 kommentarer:

  1. Hei,

    Takk for hyggelige ord om mitt essay om afrofuturisme - og Janelle Monáe (glad for å høre du fikk lyst å høre skiva). Og, endelig, takk for å få slått fast at jeg begynner å bli gammel (eller i hvert fall blant de eldste)!

    mvh
    Erik

    SvarSlett
  2. Haha, tenk hva jeg føler da! :-) Sorry for at jeg skrev du var dansk. Det kunne se sånn ut.

    SvarSlett
  3. Jeg er skapdansker, så det er ingen problem! Og jeg arbeider jo her "nede." Jeg kan sånn sett også leve med alderen; det er bare morsomt å bli av "de eldste" sånn nesten uten å ha fått vært "ung" :-)

    SvarSlett
  4. "Det er ikke meningen å henge ut en enkelt skribent her, men ser ikke redaktøren at dette er et komplett lukket og fullstendig ugjennomtrengelig språk"

    Følte det på samme måte et par steder, men var for høflig(les=feig/ukonkret) til å peke på konkrete eksempler. Godt å lese at det ikke bare er jeg som har et underutviklet vokabulær.

    SvarSlett
  5. Jeg kan jo forsøke å gi en utlegning av det dere oppfatter som uforståeligheter, men som jeg opplever som ganske enkle forsøk på å beskrive og formidle noe språkløst. Nøkkelen til teksten er å forstå at det – som med alt annet språk – dreier seg om metaforer.

    «Sjablong». En sjablong er et bilde malt etter en ferdig form. Det er altså snakk om ideer formet etter forutinntatte meninger.

    «Avrundethet i tempi og rytme». At noe er avrundet betyr at skarpe kanter er slipt av (eller at det er avsluttet, men det er nok ikke det som menes her). Derfor kan vi kanskje slutte oss til at skribenten forteller oss at musikkens rytme og tempi ikke går ut i ekstremer, men holder seg innenfor et gitt musikalsk område. Tempi er forresten flertall av tempo, det er et veldig vanlig musikkuttrykk.

    «klangmessige øyer av harmoni». Den enkleste måten å forstå et slikt utsagn på er å forestille seg hva det står i kontrast til. En øy er jo alltid omgitt av noe … Altså kan vi forestille oss at det rundt disse harmoniske øyene av klang befinner seg et hav av disharmoni.

    «instrumentene [danner] flyktige konturer». En kontur er formen, omrisset av noe = instrumentene trer frem i musikken og viser et omriss av noe, men bare for et kort øyeblikk. Nå er jo ikke musikken visuell så det er nok snakk om en musikalsk form.

    «verkets mikrotonale kosmos». Et kosmos er et ordnet eller harmonisk system, et mikrotonalt kosmos = et ordnet eller harmonisk system formet av mikrotoner. Mikrotoner er toner som ligger mellom de tradisjonelle halvtonene i vestlig musikk.

    Er dette uforståelig, eller er det leserne som føler seg støtt i møte ord de ikke møter i dagspressen? Er det viljen til formidling eller viljen til fortolkning det er noe i veien med?

    SvarSlett
  6. Språkrådet har på sine nettsteder en såkalt Lesbarhetsberegner:
    http://sprakradet.no/Klarsprak/Verktoy/Skriverad/Liksberegner/
    Jeg la inn den vanskelige teksten som er sitert og fikk følgende skår:
    "Tekstens lesbarhetsindeks er 49. Det betyr at den regnes som middels vanskelig, vanlig avistekst."

    kjullarsens forklaring over om avrundethet og tempi fikk: "Tekstens lesbarhetsindeks er 36. Det betyr at den regnes som lettlest, skjønnlitteratur, ukeblader."

    De som vil kan jo legge inn Blogg99's egne tekster og se hva som skjer. Men kjullarsen kan jo trøste seg med at middels vanskelig avistekst jo ikke er så galt, da. Og oppklaringen enda bedre!

    SvarSlett
  7. Takk for kritikken av den korte passasjen i intervjuet med R.S. Gjertsen og takk for lektyrehjelpen til Kjullarsen.

    For det første: Avsnittet er et forsøk på å beskrive samtidsmusikk uten å bombardere leseren med referanser til andre komponister og stilretninger innen kunstmusikken. Det som skrives om samtidsmusikken er ofte preget av enormt mye teori, og mange samtidsmusikkskribenter er flinke til å skrive om ny musikk via referanser til de siste 70–80 års kunstmuskk. En slik tilnærming kan være fullstendig kryptisk for ikke-spesialister på feltet. Selvsagt vil enkelte lesere forstå hva som menes dersom en drar en referanse til Ligeti eller Stockhausen, men min antagelse er at ikke alle som leser Eno er godt kjent med samtidsmuikken fra før. Kanskje vil ti–tolv lesere sjekke ut Gjertsen sin nye plate etter å ha lest intervjuet. I så fall: Målet er nådd! Samtidsmusikken blir sakte, men sikkert mer populær. De som allerede er bevandret på feltet vil trolig nikke uinteressert til innledningen og gå rett til hva komponisten sier. Det er tross alt hovedsaken i intervjuet.

    For det andre: Dersom vanskelige ord og begreper dukker opp i en tekst, er det bedre å gripe til et oppslagsverk enn å kaste seg ned på gulvet og sprelle med beina.

    For det tredje: Metaforer er et tveegget sverd når de må skrus sammen på skribentens juleverksted. Noen metaforer kommuniserer uten at vi reagerer på dem, andre er mindre vellykket. Musikk er ikke ord. Denne distansen sliter vi alle med. Når da de musikalske konvensjonene ikke har noe å gjøre med en instrumentering som baserer på trommer-bass-gitar, eller strukturene i stykkene absolutt ikke kan beskrives som intro-vers-refreng-solo, ja da står vi der. Hvordan skal denne musikken beskrives? Kanskje er det best å i si noe i det hele tatt? Vel, men platen er jo interessant, den fortjener definitivt en innledning, et forsøk på å si noe om hva slags fenomen i verden vi har med å gjøre.

    Jeg ønsker metaforkritikk velkommen i samtalen om musikk. Men en musikk som ikke baserer på sjablonger, kan heller ikke beskrives ved hjelp av et sjablongmessig språk.

    Hør på platen! Så går det an å diskutere hvilke metaforer som passer for å beskrive musikken.

    SvarSlett
  8. GOLDA MEIR
    like greit å bare kopiere museumsvakt Kielland her:

    «Å skrive om leverpostei er som å onanere om Falklandskrigen. Å skrive om astronomi er som å hyperventilere om psoriasis. Å skrive om sykelønnsordninger er som å sultestreike om Golda Meir.»

    Poeng til Jul-Larsen, Ingebrigtsen og Gjertsen. Tre baklengs for Andreasen.

    SvarSlett