En gang, da jeg var liten, eller ung, var vel ordet, fantes det et musikkblad som het
Beat i Norge. Jeg var, som de aller fleste andre musikkinteresserte, fast abonnement gjennom hele ungdommen og tidlig voksendom, til det gikk inn. Det var arrogant, snobbete, tidvis infamt og alltid skarpt mot de aller fleste, ihvertfall de som de ikke likte, både musikalsk og personlig og annet. Innimellom var det helt uleselig for oss som ikke var blant de "riktige" med høy internfaktor og smaksspark i spinnende retninger. Men det var et musikkblad drevet av entusiastiske personer som brant for det de drev med og skrev om og de elsket musikken. Takk og pris for det. Det kom gjennom på sidene.
Hvorfor skriver jeg om dette og hvorfor tenkte jeg plutselig på Beat for første gang på sikkert 25 år? Jo, fordi jeg var ute og jogget for et par dager siden. Min trofaste iPod (hvis det finnes en Gud for joggere, er jeg forresten overbevist om at Han var tilstede da iPoden ble oppfunnet. 7638 låter passer inn i en liten lomme på armen. Herremin, tenk tilbake. På slutten av 70-tallet, før Walkman'en kom - som jeg uansett ikke hadde råd til - så tok jeg en hel kassettspiller, jeg må gjenta, en HEL KASSETTSPILLER - på innsiden av jakken, bandt den rundt magen med et belte. Hvorfor? Fordi min bestefar på en jobb hadde funnet en enkelt plugg med ledning til å putte inn i øret med minijack-stikk, altså passet den inn i kassettspilleruttaket. Så der satt jeg, på trikken eller på vei til skolen, med 7 kg innenfor jakken og en spinkel liten hvit ledning stikkende ut med en plugg som såvidt gikk inn i øret og hørte MOBIL MUSIKK (i like spinkel mono, helt uten bass) og var Verdens Tøffeste Mann! Jeg mener også å huske at jeg hadde den med på Urraklubbens skiutflukt til Norefjell og altså sto på ski ned slalombakkene med den, med Blondie og Black Sabbath på fullt! Fullt var altså ikke særlig høyt. Men alt dette husker jeg også fordi jeg husker godt at jeg var i den platebutikken som lå inne i en bakgård i Skippergata og brukte bursdagpenger til å kjøpe Tubeway Armys (Gary Numan) debutplate på kassett. Og den hørte jeg på kassettspilleren i innerlomma. Så kom Walkman'en, og jeg jobbet en hel sommer for å få råd til min første. Men det var
verdens lengste avsporing. Tilbake igjen:) var selvfølgelig med, innstilt på sedvanlig
random, og der jeg løp ned gjennom skogen mot Østensjøvannet, kom plutselig en låt som fylte meg med et stort, varmt minne. et minne som var så billedlig og bokstavelig at det var nesten som å være der igjen, tilbake i 1985.
Jeg var ung mann med overdreven musikkinteresse og jobb på Nordens Største Bokhandel, Tanum på Karl Johan. Jeg bodde i rocke- og ølkollektiv på Nordstrand og tok til meg alt som lå rundt meg. Og i det som kanskje var et julenummer eller noe sånn av Beat var det en fantastisk spennende artikkel om en glemt mann som definerte grenseoppgangene mellom country og rock den gangen i overgangen mellom 60- og 70-tallet. I dag er det rart å tenke på at det finnes en tid hvor Gram Parsons var "glemt", men dette var altså i 1985, lenge før cd'ene og gjenutgivelsenes tid og det var fortsatt bare 2-3 platebutikker i Oslo. Musikk var noe for spesielt interesserte, ikke noe som var overalt, på tv, nett, i radio, i avisene, overALT! Men denne vidunderlige mytebyggende artikkelen om den unge rockerebellen som sprengte countrygrenser og kledde seg som en dårlig Elvis og laget låter om knust kjærlighet som ingen siden Hank Williams og som drakk seg i hjel og som vennene hans stjal liket til og brant i ørkennasjonalparken Joshua Tree, den brant seg fast... Wow! Det er fortsatt en av de flotteste artikkelene jeg har lest, uansett genre, og der sto jeg, med et ropende behov for å høre og finne musikk av denne mannen umiddelbart! Men det var ingen vits i å gå i platesjapper, GP fantes ikke der. Men, så, fra venstre, hvem dukket opp, om ikke herlige Kræstian på Tanum, dansken som var sjef for utenlandsavdelingen, med 3 små tripp-trapp-tresko-døtre og lang fortid som musikkhippie. "Jeg har selvfølgelig alle platene hans, skal jeg lage en kassett til deg?". Og han slang på litt New Riders of the Purple Sage og Flying Burrito Brothers i samme slengen. Og jeg kunne ta med meg Gram Parsons ut i livet.
Tusen takk, Kræstian (hva skjedde med deg?)! Og takk til Beat! Alt dette kom altså til meg i det GP slo an de første tonene på
"The New Soft Shoe" fra
"GP" (1973) i skogen ned mot Østensjøvannet i øret mitt i oktober 2009. Og her løper jeg rundt i skogen 25 år etterpå og kan huske hver lukt rundt meg da jeg leste artikkelen og den skarpe kilingen i magen og det utrolig spennende stoffet som åpnet så mye. Og så tenker jeg på hvor trist det er at det ikke finnes noe plass til sånt i Norge i dag. Hvor er journalistikken som får en annen til å løpe litt ekstra fort om 25 år og tenke tilbake og takke for at man oppdaget for eksempel
Pilemil eller noe annet? Jada, det finnes Blogger og nett og fanziner, vi kan høre på et og annet radioprogram og laste ned mixtaper, men den store, brede, entusiastiske musikkjournalistikken? Død i Norge. Dessverre. Vi kan lese MOJO og MixMag og annet, men på norsk får vi det ikke. Synd.
Men det var en flott løpetur.
